Jeg skrev en slags bokanmeldelse av «På liv og død» her om dagen, og jeg avsluttet innlegget med dette sitatet fra boka:
“Å bli sett, få anerkjennelse, er enormt viktig for alle mennesker, ikke bare for pasienter. Men pasienter har et spesielt behov for å bli sett. De er tynget av sykdom og smerter, og mange har en vanskelig hverdag. Selvtilliten og selvfølelsen er svekket fordi de mestrer mindre enn før. Behovet for en oppmuntring og litt motivasjon, en liten dytt, er derfor ekstra viktig. Det er ikke mye som skal til. Ofte er det nok å si at man ser dem, at man anerkjenner deres plager, tror på deres beskrivelser, stoler på det de sier.”
Jeg tror dette sitatet berørte meg, og vil berøre mange andre, nettopp fordi det er så sant.
En gang for lenge, lenge siden var det en klok leder som ba meg huske følgende: Alle mennesker trenger å få oppfylt tre ting – å bli sett, å føle meningsfullhet og å føle tilhørighet. Denne «læresetningen» om våre grunnleggende behov har jeg hatt bruk for overalt. I arbeidslivet, for å jobbe med organisasjonsutvikling og jobbtilfredshet. I organisasjonslivet der folk legger ned en frivillig og ubetalt innsats. I familien og i vennekretsen, der det alltid bærer frukter å ta vare på hverandre.
Som langtidssyk møter man mange utfordringer, og før man selv blir syk er det vanskelig å forestille seg mange av de problemstillingene som oppstår. En av disse er den store mangelen på anerkjennelse og det å bli sett i hverdagen.
Mange ME-pasienter jeg kjenner er i stor grad husbundet, og de opplever at den lille kvoten de har med energi og krefter bare må brukes på helt nødvendig husarbeid, matlaging, oppfølging av helseting etc. Men det er jo ikke noe man får så mye anerkjennelse for. Det kommer ingen inn på stua her og sier «oi, for en bra oppvaskmaskin du har satt i gang der, det var virkelig en flott måte å gjøre det på!». (Det ville jeg forøvrig opplevd som en ganske meningsløs og «rar» kommentar.)
Nei, når man ikke kan være ute i arbeidslivet og produsere, så blir det desto viktigere å få anerkjennelse og bli sett for den man er, og det lille man tross alt klarer å bidra med på hjemmefronten og for venner og familie.
Jeg har et eksempel fra tidligere i år, hvor en venn ringte meg for å spørre om noen innspill i forbindelse med en jobbsøkeprosess til en stilling som innebar arbeid med sosiale medier. Jeg ble glad for å bli spurt, og følte at jeg ble sett som en person som kunne bidra med noe, og at det jeg sa ble tatt som meningsfullt. Det er motiverende!
Jeg tenker at kanskje er det nettopp dette grunnleggende behovet for å bli sett som gjør at mange langtidssyke også er så aktive på nett og sosiale medier – ikke bare fordi det gir en sosial kontakt som det kanskje kan være vanskelig å få ellers, men også fordi man kan få tilbakemeldinger på ting man tenker, skriver eller lager som andre rett og slett kanskje tar for gitt? Jeg har spøkt litt med at ingen dokumenterer og publiserer det de er med på så grundig som ME-syke, og det er det kanskje en god grunn til?!
Men misforstå meg rett – jeg mener ikke at man blir publiseringskåte oppmerksomhets-avhengige av den grunn. Jeg tror det handler mer om at dette å føle at man «er med» er et så grunnleggende behov for oss at når vi ikke kan oppfylle det gjennom jobb og fritidsaktiviteter, så prøver vi å få det oppfylt på annen måte.
Det er kanskje ikke store greiene vi klarer innimellom, men jeg synes det er på sin plass med en påminnelse om at vi som er langtidssyke trenger anerkjennelse og oppmuntring for det lille vi tross alt klarer, og ikke bare fra hverandre! Det er alltid så mye i hverdagen som minner en på alt en ikke mestrer, det blir helt overveldende til slutt om man ikke får anerkjennelse for å gjøre noe bra.
Jeg opplever jo at mine med-pasienter og jeg har et stort behov for å snakke om og bli sett for mye mer enn sykdom og pasientaktivisme. Klarer folk å se oss som mer enn det? Klarer de å se når vi mestrer og er stolte, når vi trenger å bli anerkjent for vår innsats, selv om resultatet ikke er så veldig stort? Jeg tror det, men jeg tror ikke alle klarer det, og jeg tror ikke alle skjønner hvor stor betydning det har for oss.
Bilde fra Office Online
16 kommentarer
Kloke ord. I tillegg er det viktig, ja for meg er det avgjerande; at når ein ikkje presterer, og ingen ser meg, seier eg til meg sjøl: Du er like verdfull no som før. Du er den same.
Mitt menneskeverd kan ikkje målast på noko vis. Det er alltid 100%.
Eg kan det godt i teorien. Men kunnskapen skal til hjartet. Det er der problemet ligg. Vegen til hjartet går betre om nokon pusjer på og ser meg.
Nettopp, vi vet det i teorien – vi er verdt like mye som alle andre, selv om vi ikke presterer det samme som før. Men det skal noe til å klare å holde denne tanken ved like, om man ikke får en påminnelse fra dem som løper rundt der ute.
Å – dette har jeg tenkt mange ganger – du skriver det jeg tenker på en klok og fin måte. Det er viktig å bli sett og anerkjent for det man faktisk får til. Jeg prøver å øve meg opp i å si hva jeg har gjort i dag (smått og stort) etter jeg feks har spurt barna eller mannen hva de har opplevd/gjort i dag. Mannen min har også blitt flinkere til å spørre » hva skal du i morgen da?» slik at jeg kan få fortalt om planene jeg har – av og til er det større ting, andre ganger kun det å vaske litt klær, gå i behandling, skrive en mail el lign. Det er så godt da å høre – «flott» , «kos deg» eller «å – så bra!»
Det er hyggelig å høre at dere får til dette, for det er så viktig. 🙂 Det krever at de rundt oss forstår og viser vilje til å se at det lille vi tross alt gjør – det er STORT for oss syke å få til. Det kan kanskje virker «rart» å skulle rose noen for å vaske klær eller komme seg på behandling, men hvis man ikke får til så mye annet så trenger man likevel ros og anerkjennelse. 🙂
Nettopp! Derfor er det då trist at de fleste andre bare ser den reduserte varianten av den man var utifra de friske premissene.
Kjempefint skrevet som vanlig! Og gode innspill her i kommentarfeltet.
Jeg blir også så.glad og smigret de gangene noen spør meg om råd 🙂 betyr så mye …
Hvis man bare blir sett ut i fra de friske premissene, slik man «var før», så blir det hele veldig, veldig slitsomt.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding. 🙂
På mange måter synes jeg det er lettere med de jeg har blitt kjent med etter at jeg ble syk. De ser meg som den jeg er nå og har ingen sammenligningsgrunnlag…
Det er å lett at folk dømmer når du ikke lengre er en del av samfunnet og arbeidslivet. Men heldigvis er ikke alle sånn 😉 Men jeg ser mange er det. Jeg er jo ikke den samme – eller jo det er jeg – men jeg har ikke den samme kapasiteten.
Dessuten bryter jeg avtaler og alt må foregå på mine premisser. Skjønner jo at mange ramler av …
Mye i samfunnet blir jo vurdert ift hva man gjør – ikke for den man er. Dessverre!
Også tror jeg mange er skikkelig redd for sykdom og skrøpelighet.
ei ME.vennine kaller det vi går gjennom nå som inn-dannelse! It makes sense for me
«å bli sett, å føle meningsfullhet og å føle tilhørighet.»
Viktige sammenhenger. Vi ikke isolerte øyer, men del av en helhet.
No Man Is An Island
No man is an island,
Entire of itself,
Every man is a piece of the continent,
A part of the main.
If a clod be washed away by the sea,
Europe is the less.
As well as if a promontory were.
As well as if a manor of thy friend’s
Or of thine own were:
Any man’s death diminishes me,
Because I am involved in mankind,
And therefore never send to know for whom the bell tolls;
It tolls for thee.
John Donne
Nydelig dikt
Godt sagt, AL!
Så godt skrevet!
Det er så viktig å bli sett for den man er. Jeg kjenner også på hvor godt det er å bli spurt om råd, eller å få lov til å hjelpe noen med noe.
Det å være mamma er en fin måte å bli «sett» på. Det er jeg hele tiden. Uansett hvor mye eller lite jeg gjør. Der er det nok å bare være her.
Det er godt å kunne være noe positivt for andre, det kjenner jeg også på som bonusmor. 🙂 Heldigvis skal det også ofte lite til for å glede barn!
Må ærlig innrømme jeg bare skumleste da hodet ikke vil mer enn det… men jeg satt med tårer i øynene fordi dette er sååååå viktig. Vi trenger å bli sett for den vi ER og ikke den vi var, å bli sett for hva vi tross alt gjør og ikke alt vi ikke klarer… Det er et grunnleggende behov som forsterkes jo tøffere tider man står i. Takk som deler og påminner meg- og andre- viktigheten av å se andre.
Takk for hyggelige ord. 🙂
Pingback: Telefonproblemer for ME-syke - ~SerendipityCat~