Da jeg la ut en oppfordring
om at friske kvinner kunne melde seg
for å hjelpe ME-forskningen,
da fikk jeg
sms, e-post og meldinger på Facebook.
Fra friske venner,
nye og gamle
som ville hjelpe til.
Og de sa fine ting
«du er så sterk», sa hun
som jeg ikke har møtt på mange år.
Flott, tøff, heier på deg.
Sa de også.
Jeg leser det du skriver, sa de.
Så rart å tenke på,
at jeg har en slags usynlig heiagjeng
av gamle venner.
Som leser og følger med,
selv om de ikke sier så mye.
Det kan føles så tomt
når jeg sitter her i min egen boble.
Som om ingen vet.
Men de sa, at signalene jeg sender ut
faktisk treffer.
Det må være lov å bli glad da.
Sterk.
Det sa hun faktisk.
—
Testkodesnutt: blogglisten_f97d1ebb1325ed127ab22a3b4cfd7d40
12 kommentarer
Det er kjempevanskelig å være venn med noen som blir sliten av at du er vennlig, fordi alle synlige måter å være vennlig på i bunn og grunn koster. Så da blir det litt stille heiagjeng istedenfor.
Husk det når du trenger.
Heia deg!
Det har du helt rett i, Cecilie. Jeg har tenkt en del på dette altså, det kan umulig være lett å finne ut hvordan man skal vise at man bryr seg, når «alt» er plagsomt.
Heldigvis har jeg en del kreative venner. 🙂
Takk for heiarop! <3
Du skriver så flott, og heldig er du som har både ordet i din makt og gamle venner i behold 😉
Å kunne skrive er virkelig noe jeg savner etter at jeg ble syk, men en dag….
Klem 🙂
Ja, Kristin. En dag. 🙂
Jeg priser meg lykkelig at det er dager hvor jeg kan skrive. Andre dager er det helt umulig. Det hoper seg vel opp mye som vil ut…
Klem tilbake! 🙂
Så bra skrevet! Fortsett ditt gode opplysningsarbeid du, her får du bevis på at det når langt utenfor våre rekker, det-: Er mer en gull verdt! Takk atter en gang 🙂 Stor og varm klem 🙂
Tusen takk for det!
Varm klem tilbake! <3 😀
Du er sterk!
Du har en klar røst, du skriver så bra om både ME (viktig!) og neglelakker (kos) og annet.
Takk for at du deler ordene vi andre ikke finner.
Klem.
Takk for gode ord!
<3
Å – så bra at du fikk gode og fine tilbakemeldinger. Det er jo alltid hyggelig å høre at det man gjør/skriver treffer hos folk rundt forbi, men jeg tror det er ekstra viktig for oss som har en slik usynlig sykdom da det er så lett å bli glemt fordi man ikke er tilstede hele tiden. Godt å høre at du har kreative venner og heiagjeng! Jeg heier på deg i alle fall 🙂 Liker det du skriver også for du får sagt så mye som ikke jeg klarer å få ut! Klem
Jeg har sagt til noen venner at det føles nesten som om jeg lever i en parallell verden… Vårt liv blir så annerledes på en måte.
Det er kanskje ikke rart at man er redd for å bli glemt?
Takk for gode ord! <3
Så deilig å bli minnet på det! Det er noen der ute, selv om man ikke kan være der ute sammen med de!
Jaaaa! <3