Dikt: «Tror du meg ikke?»

6

Jeg startet dagen med et dikt i går, og det tenkte jeg å gjøre i dag også. I dag har jeg et dikt skrevet av en medpasient som har gitt meg tillatelse til å legge ut dette:

frufryd

Tror du meg ikke?

Tenk om alt jeg sier er sant?
Tenk om jeg virkelig er syk.
Tenk om det stemmer at jeg blir verre av å røre meg litt.
Tenk om det er sant at bare det å tenke kan sette meg helt ut av spill.
Tenk om jeg har så sterke smerter som jeg forteller om.
Tenk om jeg virkelig ikke kan stå mer enn en liten stund av gangen.
Tenk om jeg ikke er hypokonder… slik du tror.
Som jeg ser at du tror når du ser på meg.

Hva da med deg?
Da legger du sten til byrden til en som allerede lider forferdelig.
Bare ved ikke å tro.
Da gjør du meg en forferdelig urett,- ved nettopp å tvile på meg.
Du gjør meg til en løgner.
Til en som plager andre med sykdom.
Til en som legger byrder på mine nærmeste.

Hva da med deg?
Det er du som en dag må innse
at lidelsene mine var verre enn du kunne forestille deg
at du tok feil
og at jeg,- dessverre, snakket sant.

Skrevet av «Fru Fryd»
Share.

About Author

6 kommentarer

  1. Men tenk om blikket vi tolker som «jeg tror deg ikke» ikke stemmer…? Kanskje vi som er syke mistolker?

    For meg blir dette FOR fiendtlig, jeg ønsker ikke å mistro mennesker rundt meg. Ingen kan legge sten til min byrde kun ved blikk, uten at jeg tillater det.

    Verden er ikke rettferdig, heller ikke for oss som er syke. Og vi er slett ikke feilfrie og tolker alt rett om andre vi heller. Det går begge veier.

    • Kjære Therese. Jeg er enig i det du skriver, mye av det. Diktet er ment for de som opplever veldig mye kritikk fra familie, venner og legestand,- de som så mange ganger har fortalt at de blir mistrodd og sett ned på og kritisert.
      Jeg synes så inderlig synd på dem. Og så synes jeg synd på de som nå mistror, for en dag vil de kanskje få det vondt inni seg fordi de var som de var mot den syke.
      Det er mye å lære for oss alle, og min egen mamma bar med seg vonde tanker fordi hun da jeg ble syk av kvikksølvforgiftning og fibromyalgi på slutten av åttitallet stadig la stein til byrden. Hun syntes jeg maste om at jeg var så sliten! Og hun maste om alle de jeg burde ta meg av.
      Når det så kom fram hvor alvorlig syk jeg egentlig var, ble hun fryktelig lei seg.
      Hun fikk mye trøst av meg etterpå, jeg lastet henne ikke.
      Men det er noen som er riktig stygge med de som er uforklarlig syke. De må huske at de må ha rom for at de ikke forstår alt, sånn at de ikke gjør den syke sykere.
      Å ha slike sykdommer som jeg har hatt gjennom hele mitt voksne liv, har gitt meg sår-. Og derfor prøver jeg å tenke at når JEG ikke forstår hva andre går gjennom, så må jeg ikke dømme.
      Så jeg mente ikke å virke fiendtlig, det var bare for å gi en stemme til alle de som føler seg tråkket på. Bare noen ord som viser at de faktisk blir såret av det.
      Men at trøsten er at en dag vil sannheten komme for dagen.
      Samtidig har du helt rett i at vi kan mistolke noen. Så vi må ikke være for hårsåre.
      Så flott at du sa meningen din, forresten. Det liker jeg!! Du har fått meg til å tenke mange ting i dag! Takk skal du ha! Klem til deg og til Cathrine! <3

  2. Oi. Det var lite frydefull lesning av «Fru Fryd» sitt dikt. Antagelser og anklager slik jeg leser det. Og smerte og slitenhet. Sterkt å lese, jeg blir litt betenkt over flere ting. Det er en av grunnene til at jeg setter pris på dikt. De får meg til å reflektere. Slik:

    Jeg tenker ikke så mye på hva andre tror og tenker lenger. Tida mi har blitt for knapp til å forvente at andre skal «forstå» ME. Og å tro på meg når jeg må sette meg etter absurd kort tid, holde for ørene når det knapt kan høres en knappenål, ikke orke å dusje hver dag osv. Jeg forstår det knapt selv. Og vet jeg hadde hatt enda vanskeligere for å forstå det før jeg ble så syk. Før jeg ble syk hadde jeg ikke mange forutsetninger for å forstå sykdom og smerte. Med mindre den var synlig – en brukket fot – et åpent sår. Hvordan kan jeg da forvente at andre skal forstå og tro hvor syk _jeg_ kan være? Når jeg er ute blant folk er det på «friske» dager, veldig få har sett meg på de dårlige dagene. Jeg synes det som skjer med meg er uvirkelig og forventer ikke lenger at andre skal fatte det. ME _er_ vanskelig å tro på. Hvis man ikke har kjent det på kroppen selv.

    Derfor slutter jeg meg til Therese når hun sier -Ingen kan legge sten til min byrde kun ved blikk, uten at jeg tillater det.

    -Verden er ikke rettferdig, heller ikke for oss som er syke. Og vi er slett ikke feilfrie og tolker alt rett om andre vi heller. Det går begge veier.

    La oss være rause og la tvilen komme «tiltalte» til gode. Det er ikke den andres blikk som gjør at vi kan være en byrde for våre nærmeste. Vi _er_ en byrde for våre nærmeste, selv om vi ikke vil være det. Sånn er det. Uavhengig hva andre tror. Sånn er livet innimellom. For meg er det viktig å huske at jeg ikke _er_ sykdommen.

    Hvis man opplever at folk ikke tror på en – hvis det er viktig å bli trodd – kan man snakke om det. Men først kan man spørre seg selv hvor viktig det er å bli trodd og ikke minst _hvorfor_ man mener det er viktig. Og kan man egentlig forvente det?

    Ofte tenker jeg at det er utrolig hvor satt ut kroppen kan bli av lite aktivitet. Jeg blir, etter veldig mange år, noen ganger stadig litt overrasket og tror knapt selv hva som skjer. Før jeg kommer på at jeg har gjort noe som gjør det hele logisk – f.eks. å ha tatt en tur på butikken i utrengsmål for noen dager siden. Eller satt over en klesvask. Helt absurd at man skal bli kroppsklein dager etterpå. Men sånn er det. Hvordan kan jeg da forvente at andre skal tro?

    Tidligere i sykdomsforløpet var det viktig for meg å bli trodd. Nå er det ikke _så_ viktig lenger. De som ikke tror har falt fra. Sånn er det å leve. Man blir selektiv. På hvem man har rundt seg og på hvilke kamper man skal kjempe. Til så lenge tror jeg på sommeren og sender mot i «Fru Fryd» sin retning. For hun høres litt motløs og sint ut i dette diktet. Jeg takker for diktet og håper «tolkinga» mi kan være til nytte. Det er knalltøft å leve med kronisk sykdom. Det er også knalltøft å se at noen vi bryr oss om har en kronisk sykdom. Å være pårørende er ikke en dans på roser. Vi takler det ulikt og ikke noe er fasit. Men. Vi velger alle våre kamper.

    Jeg tar meg sjøl i å tenke at det nesten er helt ok å ikke bli trodd. Jeg vil ikke at folk skal tro eller vite hvor håpløst det kan kjennes innimellom å ha denne lidelsen. Jeg vil ikke påføre min «neste» den innsikten. Det gjør ingen forskjell for meg, men kan påføre et empatisk medmenneske en smerte som jeg synes de godt kan slippe. Ingen er perfekte i møtet med det ukjente. Kronisk sykdom er heldigvis ukjent for de fleste. Måtte det vare!

    Håper dette ble forståelig på en dag der hjernetåka ligger på lur.

    Godt mot og varme tanker fra ME(d)pasient.

    • Jeg er helt enig med Kirsti og Therese her.

      Dette oppfatter jeg som bittert, og bebreidende. Ja, fiendtlig, som Therese skriver.

      Jeg tenker at her blir trykket fra omgivelsene for stort. Her må det jobbes med å ikke bry seg eller tolke andre. Dette er altfor store krav fra omgivelsene. her må det jobbes med seg selv.
      Alle trenger å jobbe litt med tanker rundt dette å bry seg om hva andre tenker og tror om en. Når jeg leser dette diktet så får jeg følelsen av krav. Et krav om at andre skal forstå, at andre skal føle så veldig med, stakkars meg liksom. Hvordan kan man forvente at folk som ikke har ME skal forstå, når ME pasienter ikke forstår selv engang? Skulle jeg kreve at omgivelsene alltid skulle ta hensyn til meg og min sykdom så blir det for selvsentrert og egoistisk. Skulle jeg ha skjermet meg for alt og alle og i tillegg krevd det, hadde jeg slitt meg selv ut. Og om jeg hadde fulgt rådene om fullstendig skjerming så ville jeg ha ligget der som en vissen rosin, mer eller mindre døende.
      Hvordan kan jeg forvente at andre skal forstå fullt ut? Hvorfor gidde å bebreide. Hvilken rett har jeg til det?

      Derfor slutter jeg meg til Therese og Kirsti når de sier -Ingen kan legge sten til min byrde kun ved blikk, uten at jeg tillater det.

      -Verden er ikke rettferdig, heller ikke for oss som er syke. Og vi er slett ikke feilfrie og tolker alt rett om andre vi heller. Det går begge veier.

      La oss være rause og la tvilen komme “tiltalte” til gode. Det er ikke den andres blikk som gjør at vi kan være en byrde for våre nærmeste. Vi _er_ en byrde for våre nærmeste, selv om vi ikke vil være det. Sånn er det. Uavhengig hva andre tror. Sånn er livet innimellom. For meg er det viktig å huske at jeg ikke _er_ sykdommen.

      Hvis man opplever at folk ikke tror på en – hvis det er viktig å bli trodd – kan man snakke om det. Men først kan man spørre seg selv hvor viktig det er å bli trodd og ikke minst _hvorfor_ man mener det er viktig. Og kan man egentlig forvente det?

      Ofte tenker jeg at det er utrolig hvor satt ut kroppen kan bli av lite aktivitet. Jeg blir, etter veldig mange år, noen ganger stadig litt overrasket og tror knapt selv hva som skjer. Før jeg kommer på at jeg har gjort noe som gjør det hele logisk – f.eks. å ha tatt en tur på butikken i utrengsmål for noen dager siden. Eller satt over en klesvask. Helt absurd at man skal bli kroppsklein dager etterpå. Men sånn er det. Hvordan kan jeg da forvente at andre skal tro?

      Tidligere i sykdomsforløpet var det viktig for meg å bli trodd. Nå er det ikke _så_ viktig lenger. De som ikke tror har falt fra. Sånn er det å leve. Man blir selektiv. På hvem man har rundt seg og på hvilke kamper man skal kjempe. Til så lenge tror jeg på sommeren og sender mot i “Fru Fryd” sin retning. For hun høres litt motløs og sint ut i dette diktet. Jeg takker for diktet og håper “tolkinga” mi kan være til nytte. Det er knalltøft å leve med kronisk sykdom. Det er også knalltøft å se at noen vi bryr oss om har en kronisk sykdom. Å være pårørende er ikke en dans på roser. Vi takler det ulikt og ikke noe er fasit. Men. Vi velger alle våre kamper.

      Jeg tar meg sjøl i å tenke at det nesten er helt ok å ikke bli trodd. Jeg vil ikke at folk skal tro eller vite hvor håpløst det kan kjennes innimellom å ha denne lidelsen. Jeg vil ikke påføre min “neste” den innsikten. Det gjør ingen forskjell for meg, men kan påføre et empatisk medmenneske en smerte som jeg synes de godt kan slippe. Ingen er perfekte i møtet med det ukjente. Kronisk sykdom er heldigvis ukjent for de fleste. Måtte det vare!

      Håper dette ble forståelig på en dag der hjernetåka ligger på lur.

      Godt mot og varme tanker fra ME(d)pasient.

  3. Jeg er så enig med Kirsti også, jeg. Men jeg tenkte ikke på sånne små, umulig-å-tolke-blikk… i dette diktet. De forstår kanskje mye mer enn vi tror, det er helt sant. Kanskje de strever alt de kan for å finne riktige ord.
    De jeg tenkte på i dette diktet er som sagt flere ganger,- de som blir utsatt for direkte uforstand, harde ord om å ta seg sammen…hypokonder-anklager fra lege eller psykolog osv. Kanskje mann eller kone slett ikke forstår heller.
    Så det var ikke sånne vage ting jeg tenkte på, men direkte uforstand. Det vil sikkert bli vondt når de forstår hvor feil de tar, så slik på forhånd synes jeg litt synd på dem fordi de ikke hadde lært det som Kirsti så fint beskriver over her.

    Noe jeg er veldig uenig i er dette med empati… Man trenger ikke brekke foten for å skjønne at det er vanskelig å gå med gipset ben,- og være glad det ikke er en selv. Det er da selvsagt at man burde føle behov for å hjelpe, ikke for å si at du får klare deg selv og det er nok ikke så galt som du sier-….
    Jeg forventer ikke at noen skal føle min smerte, men empati er å føle din smerte i mitt hjerte…. Da blir det et langt skritt unna når noen viser åpenbar tvil til at du overhodet har smerter eller utmattelse osv.
    Sånn ser nå jeg det. Og jeg er så heldig at alle i familien min forstår og støtter og er så søte. Vennene mine også, det er noen få som bor veldig langt borte som jeg vet tror dette er psykisk, men det bryr jeg meg ingenting om.
    Merker at andres mening spiller stadig mindre rolle for meg,- så lenge de ikke har noe å si for hvordan jeg blir behandlet f.eks hos lege osv. Ellers kan folk bare tenke det de vil. Vi har massevis av støtte blant hverandre, ikke minst på facebook. Det er sannelig flott! SJALLABAIS!! <3

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.