Alle. Alltid. Alt. // Jeg? Ingenting. Aldri.

6

Det begynte med at jeg leste en bloggpost på Health Rising, med tittelen «The Hillenbrand Dilemma». 

I posten skriver bloggeren, som har ME, om at hun får ambivalente følelser når hun ser andre ME-pasienter prestere noe «stort», som hun selv ikke klarer. Hun viser til Laura Hillenbrand, som har skrevet bøker som har blitt bestselgere. En av dem, Unbroken, har nå blitt filmatisert, med regi av Angelina Jolie.

Det er to ting hun bekymrer seg for, sier bloggeren.

For det første at allmennheten kommer til å fokusere på Hillenbrands evne til å «heve seg over» den daglige lidelsen, og at folk vil komme til å tro at resten av oss kan eller burde overkomme hindringene sykdommen skaper for oss, og selv fordype oss i en lignende «livs-bekreftende» aktivitet. Og hvor ille kan ME egentlig være, når Hillenbrand har klart å skape noe så fantastisk?

Her hjemme kan vi kanskje tenke på ME-syke Kjersti Annesdatter Skomsvold som fikk anmelderne ned på kne med sin roman «Monstermenneske» i 2012.

Den andre ambivalente følelsen bloggeren har, handler om henne selv. Hun sammenligner seg med forfatteren Hillenbrand og føler at hun kommer til kort. I stedet for å ligge her og se på TV-serier, hvorfor setter jeg meg ikke bare opp og faktisk produserer noe, oppnår noe meningsfullt og betydningsfullt, skriver hun. Hvorfor er jeg slik en slappfisk?

«Like the judgmental reader I just described, I find myself unhappily measuring my own life against Hillenbrand’s. Damn it. If she can achieve so much, why can’t I?  Instead of lying on my back watching “Orange is the New Black” or marathon-listening to the Serial podcast, why don’t I sit up and actually accomplish something meaningful, something significant?!  Why am I such a slug?»

Bloggposten satte noe i gang hos meg. Har jeg ikke selv tenkt nesten nøyaktig akkurat disse tankene om meg selv? At jeg burde være flinkere til å utnytte den tiden jeg faktisk ligger her. Til å skape noe, til å produsere noe, til å bidra med noe. Jeg kunne vel i hvertfall ha skrevet en bok eller to!

Jeg gikk til Facebook med mine tanker:

«Hah, ja sånn føler jeg det også når jeg leser om ME-pasienter som har for eksempel skrevet bok, eller laget kunst eller….etc. etc. Hvorfor klarer ikke jeg det?? Hvorfor klarer ikke jeg å samle de kreftene jeg har, uansett hvor få de er, og SKAPE noe?

Og så tenker jeg på da jeg skrev ETT kapittel i boken «Gi meg en scene!» for Kristian A. Bjørkelo og hvordan jeg hang over tastaturet og skrev som i en rus – adrenalinrus – en kort tid før jeg kollapset igjen, og det var såvidt jeg klarte det. Og jeg hadde ikke klart å skrive _noe_ av det hvis ikke Kristian hadde gitt meg en liste med spørsmål/stikkord som kunne være interessante å få med.
Så om jeg skulle skrive en bok – vel, da måtte noen komme og fortelle meg HVA jeg skulle skrive om, sette opp en disposisjon for meg, og så måtte resten ha blitt «fri flyt» de dagene jeg klarte det…. med laaaaaaang innleveringstid. Så jeg tror nok ikke det blir med det første..
For som forfatteren av denne bloggposten skriver så står det alltid noe hverdagslig i veien: En legeavtale jeg må komme meg til, en søknad til Lånekassen som har tidsskrift, en telefon til en syk mamma jeg har utsatt i flere dager, å klare å skaffe og spise mat. Jeg tror vi lever under veldig forskjellige livsomstendigheter. Noen har familie, slekt og venner rundt seg som kan gi mye omsorg og praktisk hjelp, andre har veldig lite og må strekke seg lenger enn langt for å klare livet.»

Og jeg fikk svar – mange kloke, gode svar!

Nettvenner med psykiske lidelser, eller er friske, en psykolog, flere forfattere, ME-pasienter og andre venner tok seg tid til å skrive noe, og jeg tenkte og tenkte. Jeg er helt nødt til å dele dette på bloggen, på en eller annen måte. Jeg har ikke blogget noe fornuftig på kjempelenge, men dette er det mange flere enn meg som kan ha veldig god nytte av å lese. Så jeg prøver å dele noe med dere her, uten at jeg siterer alle med navn. (Hvis det er noen som ønsker navnet sitt knyttet til noe av det jeg skriver, så si gjerne i fra.)

Her er noen av de kloke ordene som ble delt:

«Dette er et problem i psykiatri og funkisproblematikk og barnevern og… De inspirerende enkelthistoriene gjør at det ikke virker som en særlig bragd å klare å opprettholde livet på en helt greit måte til tross for alt. Selv om det kanskje er det.»

Og det ble påpekt at vi «ikke skalerer hverdagen opp til de fjelltoppene de er, inni hodet», som jo er helt riktig. Det er så lett å tro at det er så enkelt for alle andre, men det er da virkelig så mange andre som har sitt å slite med, og hvor en slik ting som å ha initiativ til å gå på butikken er «en bragd på linje med å dra på tretimers joggetur i minus 5 grader og regn», som det ble så godt sagt.

Men hva er det som gjør at det å se andre lykkes, eller i hvertfall å tro at det er det vi ser, kan gjøre oss så mismodige overfor eget levd liv? Jeg ble introdusert for begrepet inspirasjonspornografi. «Og inspirasjonspornografi gjør at vi føler oss bedre. Det er så FINT å se folk med utfordringer klare utrolige ting. Det gjør at vi føler oss bedre selv. Se, de har det ikke så hardt. Uretten i verden er ikke så stor.»

Det ble delt en flott TED talk, se den!

Hvis vi snakker om ME spesifikt, som vi jo ofte gjør på denne bloggen, så er også bildet veldig nyansert: «ME arter seg nok forskjellig fra person til person og det er så mange variabler inne i bildet at det for meg blir vanskelig å sammenligne meg direkte med andre. Er man singel, par, forelder, bor man i et sted med relativt jevnt og mildt klima, har man råd til å kjøpe seg hjelp til husstell og matlaging osv osv. Og som B sier, så skriver nok ME syke forfattere bøkene litt om litt. Hillenbrand brukte 7 år på å skrive Unbroken.»

Og det er jo så riktig!! Jeg kan av og til misunne andre ME-pasienter som har stor familie rundt seg som kan hjelpe til med både det ene og det andre. Eller de som har muligheten til å flytte til et varmere klima med familien for et år eller to. (Åååh, drøm!) Det er viktig å tenke på det, når en sitter alene og stemningen kanskje ikke er helt på topp… 🙁

OG SÅ kom det susende inn i kommentarfeltet ei dame jeg virkelig beundrer, som jeg er så heldig å ha fått være nettvenn med lenge! Hun hadde noe klokt å si hun også, og henne  jeg nevne ved navn.

«Ikkje for å vere ekkel, men slik er resten av livet også. Ikkje berre når ein har me eller er psjuk.
Det er ikkje så innmari mange som får til å skape kunst.
Og den kunsten eg har laga har kosta meg meir enn folk vil tru. Og eg er frisk som ein uforskamma fisk.

A4 og kvardag og vanleg ER EIN BRAGD.
Alt anna er bonus med blod på.»

Kristine Tofte. Psykolog og forfatter.

TAKK, Kristine. Dette var overhodet ikke ekkelt sagt i det hele tatt. Det var faktisk kjempeflott, sterkt og en veldig god påminnelse. 

Så gode var de to siste setningene hennes av de snart spredte seg som et sitat i statusfeltene på Facebook. Jeg gjentar:

2015-01-13 13.12.24

Dette er hva jeg svarte henne: «Jeg synes ikke du er ekkel. 🙂  Egentlig vet jeg/vi det du sier. Jeg tror hjernen og tankene krøller seg litt når man er syk/psyk – man ser andre får til noe og tror at en selv burde klare, nesten uansett hva det er. Glemmer at det å skape, skrive, er noe et fåtall klarer uansett.
Og vi ser jo ikke kampen for å skape, hva det faktisk koster. Av og til får vi et glimt av det, men likevel så overskygges det av resultatet – når jeg sitter der med boka di i hånda synes jeg bare du er fantastisk dyktig og glemmer kanskje hva det må ha kostet å få det til.»

OG:
«Det kan jo hende at når en er syk og pjusk at en får en større tendens til å tilskrive alt en ikke får til, til sykdom og pjuskhet. Det er mye vi ikke ville fått til selv om vi var friske! :-D»

For det er nettopp det – det er jo ikke sikkert jeg ville fått skrevet den romanen, klatret det fjellet, hatt den store familien, gjort den flotte karrieren, selv om jeg var frisk.

Så sa det *ping* i hjernen, for disse tankene har jeg da vært inne på før? Og joda, haha, på ganske nøyaktig samme tid i fjor skrev jeg en bloggpost om akkurat disse tingene. 😀 Mon tro om det har noe med et nytt år, de berømte «nye, blanke ark» osv. osv. å gjøre?? Posten er verdt en gjenlesning:

“De gode, gamle dager” eller “Hvis jeg bare hadde vært frisk”

Et par sitater fra den posten vil jeg ta med:

«At vårt liv ble ekstra utfordrende med ME i familien, ja det ble det. Men jeg opplever at det tjener meg ingenting om jeg eller vi skal bruke masse energi på å tenke på hvordan det kunne ha vært om jeg bare var frisk. Jovisst tenker jeg på det og snakker om det i blant, men hvis FRISK hele tiden skal holdes frem som målestokken for alt –så blir jeg aldri bra nok. Det er jo selve oppskriften på å bli ulykkelig og deprimert.»

«Jeg har mine tunge stunder, jeg sliter med mine tanker og drømmer det ikke ble noe av, men jeg kan ikke vente med å leve til jeg eventuelt blir frisk.»

Så konklusjonen er:

Noen ganger kan det være svært nyttig å lufte sine frustrasjoner og tanker om livet som syk, også i mer åpne statuser på Facebook. Kanskje er man så heldig at man får innspill fra gode nettvenner eller andre, som har en god påminnelse å gi. I dag fikk jeg det, og det gjorde meg virkelig godt. Det hevet humøret og haka mi, jeg trakk skuldrene litt bakover og kjente at javisst – sånn er det. Sånn er livet, for både den ene og den andre. Jeg skal farsken meg ikke gi meg av den grunn!

Det er ikke alle forunt å skape «noe stort», hverken med eller uten god helse. Kanskje er det ikke der meningen med mitt liv ligger. Kanskje er det meningen at jeg skal skape noe litt mindre, men fortsatt være av betydning for de rundt meg?

Og selv om jeg skulle ønske et rosenrødt og ubekymret liv for alle jeg kjenner, så må jeg si det – at å høre andres tanker om dette temaet hjelper, å høre fra folk med andre typer sykdommer og livsplager hjelper, å høre det fra friske folk at hverdag faktisk er en BRAGD, det hjelper MASSE. 😀 <3

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har så kloke venner!

Share.

About Author

6 kommentarer

  1. Kjempefin post, Cathrine! Veldig gjenkjennelig! Glad du satte ord på dette. Har tenkt og følt myeav det samme selv.

  2. TAKK, er alt jeg har å si. Føler meg stadig så mislykket.. Og er så mye jeg gjerne skulle ha gjort (klart).. For lidenskapen er der, drivet er der. Men det kommer ikke ut, det er låst inne i et hode som ikke fungerer og en kropp uten krefter.
    Men leste en plass at bare det å gjøre litt av det du brenner for (skrive, f.eks), hver dag.. Bare skrive en setning om så. Noen få ord. At det er nok.
    Nok til en begynnelse på noe..

    Og bare for å minne deg litt på, at denne bloggen har virkelig vært til stor hjelp. Du skriver så godt og så klokt, alt er virkelig gjennomført.. Og vi vet hva det koster. Så vil bare si takk for det!

    • Tusen, tusen takk for at du sier det Emilie! 🙂

      Jeg tenker at kanskje denne bloggen er mitt «skriveprosjekt» nå. Noe mer strukturert, noe større – det har jeg ikke overskudd til dessverre.

      Men hvem vet, kanskje en dag? 😉

  3. Vigdis Sveen on

    Kjære Cathrine!
    Du skriver så tankevekkende og fine innlegg, de virker ofte beroligende på meg. Jeg har tenkt mye på sånne tap som knuger, at man ikke får gjort det man vil og ønsker og lengter etter, er en stadig sorg. Men det er så sant; det er ikke sikkert jeg hadde gjort alt det om jeg var frisk heller.
    Du gjør forresten mye, dine kloke tanker nytter for oss andre som ikke er fullt så flinke med å uttrykke oss.Og når jeg vet at du sliter veldig, så er det enda mer imponerende at du er så flink til å dele virkelighetsnære tanker. Den berømmelige spikeren treffer du ofte veldig elegant midt på!
    Så du skal ha takk! Og hvem vet, kanskje ender mange av innleggene dine en dag i en slags bok?
    Takk uansett, dette innlegget senket også mine skuldre.

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.