Motepress hos ungdom – merkeklær og designervesker overalt?

De siste dagene har medieoppslag om ungdom som må ha merkeklær og designervesker på skolen blitt hyppig diskutert i sosiale medier.

Jentene sier det er et stort press om å ha det siste, flotteste og dyreste i skolegården.

– Folk kjøper det fordi alle har det. Og da må man ha det, sier Marlene (15).

Men det er ikke enkelt for ungdommene å leve opp til kjøpepresset, og har man ikke råd blir det fort lagt merke til.

Mange har reagert på at unge jenter går rundt med designervesker som ofte koster nærmere 10.000 kroner eller mer.

Ungdommene selv forteller om baksnakking i gangene, og at man blir bedre behandlet når man har fine merkeklær. Foreldrene føler seg presset til å bruke masse penger, men det er også ungdommer selv som jobber og sparer til merkeklær og designervesker.

Jeg forstår at denne saken opprører folk, og jeg rister nok litt på hodet selv også, for det oppleves som helt sprøtt at man må ha en designerveske for å bli godtatt i jentegjengen. Spesielt ser jeg at de som selv ikke har så mye penger å rutte med reagerer sterkt.

Men dessverre tror jeg ikke dette er et helt nytt fenomen.

Det var et ganske høyt motepress da jeg gikk på ungdomsskolen i alle fall. Ball-genser, Levis 501, riktig skinnsekk, riktig skinnpenal, riktig allværsjakke (vi snakker trøndere her). Så jeg vet ikke om det er så fryktelig mye verre nå, når jeg tenker etter.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var Levis-buksa en viktig sosial markør, en av de tingene som avgjorde om man var innenfor eller utenfor. Jeg var ikke en av de heldige som fikk Levis-bukse kjapt, vi hadde ikke spesielt god råd hjemme og det tok meg lang tid å overbevise mine foreldre om at denne “luksusen” var noen man faktisk måtte ha for å ikke bli stående alene i utkanten av skolegården.

Jeg husker enda i dag at mamma og pappa var med meg på handletur for å kjøpe denne opphøyde Levis-buksa, og hvor stolt jeg var den dagen da jeg endelig kunne gå på skolen i den riktige buksa jeg også.

Jeg var altså ikke en av de kuleste jentene på ungdomsskolen, for å si det slik. Og jeg husker hvor flau jeg var og hvordan det brant i kinnene da en av de kule jentene («mean-girls» kunne vi også ha kalt dem, eller mobbere) ga meg beskjed om å kneppe opp buksa fordi hun skulle sjekke at jeg ikke hadde kopi-bukse ved å se på innsida av bukselomma om den hadde riktig trykk.

Likevel får jeg et inntrykk av at ja, motepresset er høyere i dag og kanskje oppleves det som mer intenst fordi det kommer fra mange flere kanaler (ikke minst sosiale medier) enn det vi var utsatt for. Og jeg tror det i dag er et press på å ha flere riktige ting enn det vi følte vi måtte ha, men det er jo vanskelig å sammenligne nøyaktig.

Selv om vi regner om fra dagens kroneverdi (hvis en Levis 501 kostet ca. 1000,- i 1991 ville den kostet ca. 1580,- i dag, i følge SSBs priskalkulator) så tror jeg ikke vi brukte like mye penger på moteklær og vesker som det ungdommene gjør i dag. En designerveske som koster ca. 6000,- i dag ville kostet ca. 3800,- da jeg gikk på ungdomsskolen – og DET var det i alle fall ingen som hadde råd til der jeg bodde. 😮

For dette handler jo også veldig mye om hvor man kommer fra. Bor man et sted der det er en tetthet av folk som har mye penger, så blir også presset om å ha dyrere merkeklær høyere enn andre steder. Det er neppe det samme presset om å ha designervesker på skolen i ei lita bygd i Trøndelag som det er på vestkanten i Oslo. Det tror jeg nok vi kan slå fast.

En annen interessant vinkling på denne saken er at det ser ut til at ingen problematiserer guttenes forbruk.

Psykolog Peder Kjøs sier til TV2 at han synes det er uheldig at jenter ofte skal tåle mer kritikk fra omgivelsene på hva de bruker pengene sine på.

– Man vet at tenåringsgutter bruker mer penger enn tenåringsjenter. Statistikk fra SSB viser faktisk at familier med tenåringsgutter bruker mer penger enn familier med tenåringsjenter, sier Kjøs.

– Likevel er det alltid jentene som skal få høre hvor dumt det de kjøper seg er, sier Kjøs.

Dette er jeg helt enig med ham i, og det er alltid en nedvurdering av hva jenter er interessert i og ønsker seg. «Det er gjennomgående at det jenter og kvinner interesserer seg for vurderes som mindre verdt enn det menn er opptatt av, sier Kjøs.» 

Selvfølgelig kan jeg tenke at det ville vært smartere av jentene om de investerte i en fet laptop eller sparte til en spennende reise i stedet for en veske, men jeg er helt enig i at det er alltid slik at om du interesserer deg for noe «kvinnelig» som mote, skjønnhetsprodukter, neglelakk (!), designervesker eller lignende, så blir det vurdert som mindre verdt og mindre viktig enn interesse for PCer, radiostyrte droner, bilsport eller ulike typer idrett som krever dyrt utstyr. (Selv om det også har vært en diskusjon om at idrett er blitt for dyrt for en del barnefamilier på grunn av utstyrskrav.)

Jeg får lyst til å trekke frem et gammelt innlegg fra en av mine favorittbloggere, Frøken Makeløs. I posten «Mote er ikke for idioter»  skriver hun:

Hvorfor går det ikke an å behandle klesinteresse (og –kunnskap!) som en hvilken som helst annen hobby? Hvorfor kan jeg ikke – som kvinne og i feminismens navn – få lov til å interessere meg for akkurat det jeg vil? Hvorfor er det bare menns hobbyer som blir vurdert som ekte og verdifulle?

Hun har flere interessante innlegg om dette temaet. 

Jeg vil i hvertfall ikke dømme de unge jentene med designerveskene for hardt. Det er vel slik de er oppvokst, og man må nok se litt på foreldrenes forbruk og livsstil for å skjønne hvorfor jentene synes merkeklær og designervesker er så viktig. Det er nok ikke bare media og reklame sin «skyld».

Takk til mine nettvenner Undre, Håkon og Bente som inspirerte meg til å skrive denne posten og har bidratt med linker og refleksjoner.