Nytt forskningsprosjekt på Haukeland – Tester medisin for svært alvorlig syke ME-pasienter.

5

Det alle som følger med på ME-saken snakker om i disse dager er selvfølgelig RituxME-studiet, fase 3, der 152 pasienter over hele landet skal delta i en multisenterstudie med kreftmedisinen rituximab i en placebokontrollert, randomisert og dobbeltblindet studie. 

(Les mer her om hva jeg har skrevet om rituximab-studien og tidligere resultater.)

I dag ble jeg gjort oppmerksom på at forskerne også har fått godkjent av REK (Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk) et prosjekt der de skal teste ut medisinen Cyclofosfamid (Sendoxan) på ME-pasienter.

Fra prosjektbeskrivelsen:

CYCLOFOSFAMID VED MYALGISK ENCEFALOPATI/ KRONISK UTMATTELSESSYNDROM (ME/CFS)

Del A, for inntil 30 pasienter med ME/CFS: En åpen fase II-studie med 6 cyclofosfamid-infusjoner med 4 ukers mellomrom

Del B, for inntil 20 pasienter med alvorlig og svært alvorlig ME/CFS: En eksplorativ studie med inntil 6 cyclofosfamid-infusjoner med 4 ukers mellomrom, i samarbeid med lokal helsetjeneste

Prosjektbeskrivelse:
Hensikten med studien er å undersøke om cyclofosfamid-infusjoner gitt hver fjerde uke er assosiert med klinisk signifikante responser og akseptable bivirkninger hos ME/CFS-pasienter, og om slik behandling evt. er gjennomførbar hos pasienter med alvorlig og svært alvorlig ME/CFS. Det primære endepunktet vil være basert på pasientenes egenrapportering av symptomutvikling. Søknaden omhandler del A: en åpen fase II-studie for inntil 30 pasienter med ME/CFS (ikke mild grad) med seks infusjoner cyclofosfamid hver fjerde uke, 12 mnd oppfølgning. Dersom minst 40% responsrate i del A, så del B: en deskriptiv studie med inntil 20 pasienter med alvorlig og svært alvorlig ME/CFS, med samme behandlingsopplegg, men der oppfølgning og intervensjon utføres i samarbeid med helsetjenester nær pasientenes hjemsted.

Dette dreier seg altså om en studie der de vil prøve ut en cellegift på pasienter som har alvorlig og svært alvorlig ME, noe som er svært positivt. Som vi vet kan ikke pasienter med svært alvorlig ME delta i multisenterstudien RituxME, blant annet fordi de ikke kan flyttes til og fra sykehus så mye som det kreves for å delta i studien og oppfølging hos lege. At forskerne også prøver å finne medisiner som kan hjelpe de som er aller sykest må være en lettelse for mange å høre, og ikke minst gi HÅP for de som lider mer enn vi klarer å forestille oss.

«Overlege Øystein Fluge forteller til tv2.no at flere av ME-pasientene de møter er like dårlige som kreftpasienter er på slutten av livet.» (TV2, 21.10.11)

Det er dessuten svært interessant at forskerteamet på Haukeland har flere jern i ilden og jeg tror vi kan forvente flere nyttige og interessante resultater derfra i årene som kommer.

Medisinen de vil prøve ut i det nye prosjektet er en cellegift som virker sykdomsmodifiserende ved revmatiske sykdommer. Legemidlet brukes oftest mot sykdomstegn i huden og i indre organsystemer.Sendoxan virker ved å hemme dannelsen av visse immun– og betennelsesceller. Dermed dempes aktiviteten i den autoimmune sykdommen. Effekten av Sendoxan kommer som regel etter noen ukers behandling.

Forskerne på Haukeland ser altså fortsatt på autoimmun sykdom, noe det også snakkes mye om i internasjonale forskningsmiljøer for tiden.

Du kan lese mer om Sendoxan i Legehåndboka og i Felleskatalogen (link til Pasientutgave).

Kreftlegene Øystein Fluge og Olav Mella - nysgjerrige og driftige forskere som har kastet seg inn i ME-forskningen!

Kreftlegene Øystein Fluge og Olav Mella – nysgjerrige og driftige forskere som har kastet seg inn i ME-forskningen!

Jeg synes det er helt fantastisk å tenke på at disse to som kreftleger, uten noen bakgrunn fra ME-forskningen, tilfeldigvis kom over et funn og har kastet seg inn i ME-forskningen og allerede lagt frem resultater som har vakt stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt.

Dette sier de selv om sin involvering i ME-forskningen:

For fire år siden var vi som onkologer uten oppfatning om sykdommens patogenese og mulige behandling. Vi resonnerte at den bedringen under cytostatikabehandling for lymfom vi så hos en pasient med mangeårig kronisk utmattelsessyndrom skyldtes B-lymfocyttreduksjon. Derfor prøvde vi etter symptomtilbakefall et monoklonalt antistoff med selektiv B-lymfocyttdeplesjon som virkning. Hun og to påfølgende pasienter oppnådde betydelig symptombedring (4). Deretter fulgte den publiserte studien og års hardt laboratoriearbeid for å eksplorere mekanismer bak det vi så. Vi har aldri uttalt oss om andre behandlingsformer (selv om vi leser fiktive intervjuer med oss om det). Flere hundre mottatte sykehistorier fra pasienter som ønsker å delta i kliniske studier viser at dagens etablerte behandling etterlater en stor gruppe mennesker med elendig livskvalitet og små håp om bedring. (Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 4 – 21. februar 2012)

For oss som pasienter så er det så godt å se at forskningen går videre og at det letes etter svar i flere retninger. Som Fluge og Mella selv har påpekt så er det ingen av de behandlingene som tilbys ME-pasienter i dag (stort sett mestringskurs, symptomlindring, kognitiv terapi og gradert opptrening) som kan vise til stor bedring hos pasientene. Det handler mest om å holde ut og forsøke å dempe de aller verste symptomene så godt som mulig. Men, det er lite håp om bedring for en pasientgruppe med elendig livskvalitet hvis det ikke kommer gode medisiner på banen.

Vi vet at Fluge og Mella og deres team på Haukeland, samt alle de involverte i multisenterstudien har lagt ned utrolig mange timer ekstraarbeid for å følge opp rituximab-sporet. De har sikkert måttet tåle både det ene og det andre i et land der psykosomatikken har fått råde vilt og påstandene om ME-pasientenes «manglende vilje» til å bli friske av kognitiv terapi blir slengt rundt som gamle vaskefiller. Men snart er det ut med det gamle og inn med det nye, det tror i alle fall jeg!

Nå vet vi at forskerne på Haukeland ser på flere muligheter, flere medisiner – og det er godt nytt! 🙂

 

Share.

About Author

5 kommentarer

  1. Gode nyheter!
    Takk for at du setter dette inn i en sammenheng og forklarer hva som skjuler seg bak medisinens navn.
    Vanskelig å måtte vente enda noen år før resultatene av studiene foreligger, men sånn er det jo bare.

    • Takk. 🙂

      For å få god forskning må det dessverre ta tid… Det er frustrerende for oss som føler livet vårt tikke vekk dag etter dag, men det er ingen vei utenom.

      På den positive siden så skjer det i hvertfall noe.

  2. Dette blir veldig spennede å følge med på! Takk for oppdateringene du gir til oss som ikke alltid klarer å henge helt med i svingene!:-)

    Jeg har lest på både Phoenix Rising(mener jeg det var) og om substudiene til Fluge og Mella om blodårene hos oss med ME. Jeg lurer på om du vet hva dette egentlig går ut på eller kjenner til et sted hvor denne informasjonen finnes?(spørsmålet er ikke ment som ekstra belastning for deg!) Jeg prøvde å lese informasjonen på engelsk på Phoenix, men hjernen streika ganske fort:-P Men det jeg fikk med meg var at dette virket veldig interessant og lovende! Hadde likt å visst mer om dette…:-)

    Vennlig hilsen Jean

  3. Veldig bra å høre at det fortsatt skjer noe innen medisinsk forskning på ME!

    Jeg gråter litt hver gang jeg leser om ting som dette. Halvt i glede, halvt i sorg. For sannsynligheten for at akkurat den som står meg nærmest får hjelp i neste fem årene er fortsatt usannsynlig liten.

    • Det er en veldig vanskelig situasjon å være i – på den ene siden å se at det begynner å virkelig skje noe, at forskningen får mer finansering og at det til og med er pasienter som er blitt i stand til å leve friske liv etter utprøving av medisiner, og samtidig på den andre siden å ikke kunnne være med på det selv eller som for deg – å måtte se på at den som er nærmest ikke er i nærheten av å kunne få den hjelpen enda.

      En dypt fortvilende situasjon, og det er en liten trøst å si at «det skjer i hvertfall noe», men det er det eneste halmstrået vi har å klamre oss til akkurat nå.

Leave A Reply