Hvis en mester ikke klarer det…

1

Jeg leste nettopp en interessant artikkel om en mester i meditasjon som overlevde en flystyrt i Myanmar. Vel, mester er kanskje ikke hans korrekte tittel, men han var i alle fall grunnlegger av sentre for meditasjon så han er nok mer enn gjennomsnittlig skolert i meditasjonspraksis.
(null)

Et spesielt avsnitt fanget blikket mitt. Vi som ME-pasienter (eller kronisk syke generelt vil jeg tro) blir jo ofte fortalt at vi bør prøve meditasjon, kanskje av en oppgitt lege som ikke vet hva han skal tilby denne utmattede pasienten med så mange plager, eller av en velmenende venn, eller en medpasient som synes det virker.

Jeg sier ikke at meditasjon og avspenningsteknikker ikke har noe for seg, men les hva Allan, mester i meditasjon sa intervjuet:

But I wasn’t able to meditate because of a combination of physical pain and a very active mind, mostly dealing a lot with me wanting my old life back. Allan Lokos

Han, som altså virkelig kan meditere, må innrømme at han ikke fikk det til blant annet på grunn av sterke smerter.

For meg er dette en grei påminnelse, for ofte får vi tilbud om eller forventninger om å prøve ting som meditasjon, mindfullness og avspenning når helsepersonell ikke helt vet hva de skal gjøre med oss. Men en person med sterke smerter trenger smertelindring fremfor meditasjon, og en person med sterke, forstyrrende tanker om livet som er tapt til sykdommen trenger kanskje heller en psykolog å snakke med.

Meditasjon, avspenning og mindfullness er lett å anbefale, det «virker mot alt» på en måte, fordi «alle har godt av det». Det er trender i tiden nå, men det er ikke sikkert det er det riktige å tilby alle, og i hvertfall ikke i alle situasjoner.

Så hva er det som mangler? Kanskje at helsepersonell virkelig lytter og tar det på alvor når pasienter sier de har for eksempel sterke smerter. For Allan var det lett å få hjelp til smertelindring vil jeg tro, han var jo synlig brannskadet. Men hva når smerten er usynlig? Den trenger likevel lindres, og noen ganger må soma altså behandles før psyken kan styres i en retning som gir lindring.

At kropp og sinn hører sammen vet vi, men «mind over body» er ikke alltid en mulighet.

Mostly, what I had to relinquish was wanting my old life back. When I was able to let that go, I could begin to experience my new life which, while somewhat different, has proved to be quite wonderful. Allan Lokos

Share.

About Author

1 kommentar

  1. Jeg husker jeg begynte med meditasjon da jeg ble dårlig. I starten hadde jeg stor nytte av det, virkelig, men etterhvert gjorde det ting verre rett og slett. Uansett hvor mye pent det stod om det i media. 😉 Nervesystemet mitt var helt ute av balanse, og i tillegg begynte smertefulle emosjonelle mønstre/traumer jeg ikke hadde klart å bearbeide tidligere virkelig å gi seg til kjenne. Massevis av fysisk og psykisk smerte med andre ord, og jeg kunne rett og slett ikke «bare observere det». Til slutt bestemte jeg meg for at mindfulness tydeligvis ikke var det riktige for meg da, og jobbet med det fysiske og emosjonelle på andre måter så godt jeg kunne. Og det hjalp meg mye mer!

    Interessant nok har jeg i ettertid kommet over to ulike personer som snakker om at mindfulness ofte ikke fungerer bra for ME-syke eller at det ikke alltid er bra for personer med aktive alvorlige traumer (hvis jeg husker riktig). Man kan gjerne kalle meg uvitenskapelig, men jeg får altså best resultater når jeg stoler på min egen erfaring.

    Det er digg med å bli eldre må jeg si, jeg begynner å skjønne at bare fordi noen er «lege» eller «journalist» eller hva som helst annet så betyr ikke det nødvendigvis at de vet bedre enn meg hva jeg trenger.

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.