22. mars ble det sendt et intervju med Øystein Fluge og Olav Mella på BBC Radio Cambridgeshire. Det handlet selvfølgelig om Rituximab-studien. 

Programmet de deltok i heter «The Naked Scientists» og for å høre intervjuet kan du trykke på denne linken for å komme til BBCs iPlayer: www.bbc.co.uk/programmes/p02ldh8b (Intervjuet begynner ca. 39 minutter inn i programmet.)

Intervjuet er også lagt ut på engelsk på The Naked Scientists’ sider.

Jeg vet at mange av mine lesere er svært opptatt av hvordan det går med rituximab-studiene, og det diskuteres flittig i grupper og forum. Det er klart at vi som er syke er veldig spente på hva den pågående multisenterstudien vil finne, og om rituximab kan vise seg å være en medisin som kan hjelpe flere.

Fordi jeg vet at lange, engelske tekster er en stor bøyg for mange, har jeg brukt litt tid på å oversette dette intervjuet til norsk, slik at flere forhåpentligvis får glede av det. Alle feil jeg kan ha gjort i teksten tar jeg helt på egen kappe og si gjerne fra i kommentarfeltet hvis det er noe du ser er galt.

En liten note: Det er ikke jeg som har valgt å bruke begrepene CFS, tretthet og slikt i intervjuet. Jeg velger å oversette det slik det står, selv om det nok er flere som er uenige i måten det blir fremstilt på. Håper dere skjønner det.

—-

Er ME en autoimmun sykdom?

Øystein Fluge og Olav Mella, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Kronisk utmattelsessyndrom (CFS), også kjent som ME, rammer omtrent 1 av 500 personer. De som lider av det beskriver symptomer som dyp tretthet og letargi som ikke blir bedre av søvn eller hvile.

Det er på det nåværende tidspunkt ikke noe konsensus om årsaken til tilstanden, det er ingen tester som kan bekrefte diagnosen, og det finnes heller ingen kur. Men nå kan vi være nærmere å forstå hva som forårsaker i hvertfall noen av sykdomstilfellene, takket være forskning som utføres i Norge, som Øystein Fluge og Olav Mella fra Haukeland University Hospital, i Bergen, forklarer til Chris Smith…

Øystein – Vi er onkologer som jobber hovedsaklig med lymfomer (lymfekreft) og hjernesvulster. Men i 2004 observerte vi en pasient med langvarig ME som fikk lymfekreft, og hun opplevde en totalt uventet og veldig markert bedring av ME-symptomene etter at hun fikk behandling for lymfekreften med kreft kjemoterapi. Vi grublet på denne saken, og når vi møtte nye ME-pasienter var det slående å lære hvor likt symptombilde pasientene hadde og hvordan de beskrev at de hadde vært fullstendig friske, og ofte med en brå start med ME etter infeksjoner. Så vi resonnerte at B-cellene kunne være viktige for en subgruppe av ME-pasienter.

Chris – Når du sier B-celler, dette er de hvite blodcellene, de lymfocyttene som lager, si antistoffer og som har en hukommelse mot infeksjoner vi har sett før, er de ikke?

Øystein –  Jo, men vi gjorde en liten pilotstudie med en serie caser der en enkelt infusjon med medisinen rituximab ble gitt, som er rettet mot disse B-cellene, til 3 ME-pasienter og de hadde alle en markert, men forbigående klinisk respons. Vi publiserte denne case-serien i 2009.

Chris – Så, dere gav disse personene som var i behandling for sin blodkreft, sin lymfekreft, medisinen rituximab som treffer og slår ut B-celler i kroppen som hos disse pasientene er kreftcellene. Og som en bivirkning nærmest av den behandlingen, ble disse personene som tidligere hadde fortalt at de hadde invalidiserende ME-symptomer, kronisk utmattelsessyndrom, de ble bedre.

Øystein – Det er korrekt.

Olav –  Det er delvis korrekt.

Chris –  Olav, jeg skulle til å bringe deg inn i dette og si, hva skjedde egentlig med disse menneskene når dere gjorde dette?

Olav – De 3 pilotpasientene hadde alle en respons på behandlingen, og en ting vi observerte hos disse 3 pasientene er at vi har et mønster med respons og tilbakefall etter rituximab-behandlingen med en forsinkelse på flere måneder fra initiell og rask B-celle-deplesjon til de begynner å få kliniske responser. Slike pasienter ser vi også i kjente autoimmune sykdommer etter behandling med rituximab. Vi tror at dette passer med at B-cellene ikke blir produsert på en stund etter rituximab, noe som tillater en naturlig degradering av auto-antistoffer – det er antistoffer som har uønskede effekter på kroppens funksjoner,m med symptomforbedring når antistoffnivået går nedover. Vi tror virkelig på dette tidspunkt at ME, i det minste for en stor subgruppe, er en autoimmun sykdom. Det ses også at for 70% av pasienter med ME, har de fått det umiddelbart etter en infeksjon, og det er også – som for andre autoimmune sykdommer – 3 til 4 ganger så mange kvinner enn menn som får sykdommen. Og det er også en stor studie fra USA som har vist en moderat til høy signifikant risiko for B-celle-lymfom hos eldre ME/CFS-pasienter, noe som viser at pasientene kan ha et kronisk aktivert B-cellesystem. Vi ser den samme risikoen også i kjente autoimmune sykdommer som revmatoid artritt, lupus og Sjøgrens sykdom.

Chris –  Så, for å knytte alt dette sammen, dere får disse pasientene som, de har et lymfom – kreft i blodsystemet – men de har også kronisk utmattelsessyndrom. Dere behandler lymfomet med en medisin som tar ned B-cellene som er årsaken til kreften. Så får dere dette mønstre hvor sykdommen forbedres når B-cellene forsvinner, men med en tidsforskyvning som korresponderer med tiden det tar for B-cellene å bli borte og antistoffene å bli borte. Og når B-cellene kommer tilbake hos disse pasientene, så kommer også symptomene tilbake, så det synes som om disse to tingene er knyttet sammen, gjør det ikke? Så, hva tror du at disse B-cellene gjør i disse personene, Olav, for å skape symptomene på kronisk utmattelsessyndrom hos disse pasientene?

Olav –  Vel, vi tror at det er en form for immunrespons og den påvirker åpenbart noen veldig sentrale funksjoner i kroppen. Vi er ikke overbevist i det hele tatt om at ME er en slags inflammatorisk tilstand i hjernen. Antageligvis, og viktigere, tror jeg det er som skjer i blodårene, vi har indikasjoner på at blodårene ikke fungerer som de skal, gitt den dynamiske flyten til forskjellige kroppsdeler når det trengs.

Øystein – Det er som om disse pasientene har et problem med finjusteringen eller reguleringen av blodstrømmen i forhold til kravene fra vevet for oksygen og næringsstoffer. Pasientene beskriver ofte at det føles som om de har løpt et maraton når de har gjort en begrenset anstrengelse og de får hjernetåke av anstrengelser og så videre. Så vår hypotese er at immunsystemet på en eller annen måte forstyrrer finjusteringen av blodforsyningen og vevet, inkludert i hjernen.

Chris – Øystein, hva gjør dere nå for å forsøke å bekrefte dette, fordi de første resultater som dere publiserte, selv om de var veldig interessante, var jo på et veldig lite antall pasienter? Vi vil åpenbart gjerne se et stort antall pasienter for å være sikker på at dette ikke er en statistisk blipp, at det ikke er tilfeldig, at det er virkelig.

Øystein – For å forsøke å overbevise oss selv gjorde vi, som du sier, en liten randomisert studie som ble publisert i 2011 med 15 pasienter som fikk to infusjoner med rituximab, og 15 pasienter som fikk placebo. Det viste seg at av de 15 som fikk rituximab hadde 10 en klinisk respons, mens 2 av de 15 i placebogruppen hadde en respons. Så det var et tegn på klinisk aktivitet for oss.

Vi gjorde deretter en open-label studie uten placebogruppe, men med vedlikeholdsbehandlinger med videre rituximab-infusjoner for å forlenge perioden uten B-celler. Vi gav 6 infusjoner med rituximab opp til 15 måneder, og fulgte deretter pasientene i 3 år. Denne studien er nå sendt inn for publisering, men vi kan si at igjen hadde 2/3 en klinisk respons og at responsvarigheten varte mye lengre når vi gav vedlikeholdsbehandlinger.

Men disse to studiene er ikke designet for å gi et endelig svar på om rituximab virker mot ME. Vi gjennomfører derfor nå en større multisenter fase III-studie i Norge med 152 pasienter. Halvparten av dem vil få 6 rituximab-infusjoner i løpet av det første året, og halvparten vil få placebo. Deretter vil vi følge opp pasientene i 2 år. Og vi håper at denne studien vil enten verifisere eller refusere om rituximab kan gi bedring hos ME-pasienter på et signifikant nivå.

—

Det var hele intervjuet, og det meste av dette er nok kjent for en god del, noe ble kanskje sammenfattet på en grei måte man ikke har lest før?
Selv er jeg veldig fornøyd med det Øystein Fluge sier her: «Denne studien er nå sendt inn for publisering, men vi kan si at igjen hadde 2/3 en klinisk respons og at responsvarigheten varte mye lengre når vi gav vedlikeholdsbehandlinger.» Dette er jo det som har blitt kalt «oppfølgingsstudien», og som vi venter på, det blir spennende å se resultatene av den på trykk. Selv om den altså ikke var placebokontrollert, og ikke kan si noe konkluderende så vil den nok komme med noe interessant.

Jeg venter dessuten i spenning på å få høre mer om hva de forsker på angående disse blodårene som ikke oppfører seg som de skal i følge deres hypotese, dette med endotelfunksjonen. Jeg tror disse karene og deres team har ganske mye interessant på lager nemlig, og at vi bare har sett toppen av isfjellet ute i media enda. 😉

At de holder munnen lukket så godt som mulig før de har noe å komme med er jo bare et solid trekk det altså, jeg mener ikke at de skal ha webcam med livestreaming fra laben sin, selv om det jo ville dekket et visst behov hos oss vitebegjærlige. 😉 Men jeg gleder meg virkelig til å se hva mer de har i skuffen, ikke bare resultatene av multisenterstudien i seg selv, men også delstudiene de gjør på endotelfunksjon, sykkeltesting osv.

Håper dere likte oversettelsen. 🙂