En dårlig venn

10

Man kan sikkert si mye rart om meg, men jeg tror ikke jeg har vært en dårlig venn. Ikke før i alle fall.

Jeg har alltid prøvd å vise at jeg setter pris på vennene mine, på de rundt meg jeg er glade i.

Dessverre så gjør denne møkkasykdommen at jeg ikke klarer å stille opp, ikke klarer å huske, ikke klarer å være der.

Jeg så plutselig at begravelsen til min venninnes far var i går, og jeg visste det jo. Jeg skulle jo både ringe, sende blomster og prøve å følge opp, vise henne at jeg brydde meg. Men de siste dagene forsvant i en tull av smertetåke, ting som måtte fikses og en hukommelse som bare ikke fungerer lenger. Jeg skammet meg sånn da jeg oppdaget det nå!!

Venninner har fått kreft, to venninner har opplevd å miste faren sin i løpet av kort tid, og jeg skulle så gjerne ha vært der for dem!

Jeg skulle så gjerne ha sluppet alt og dratt til dem. Fått lov til å være der og snakke, vise omsorg, holde rundt. Og så er kanskje bare en sms det meste jeg makter, og ikke engang det enkelte dager.

Jeg ser at dette kan virke egoistisk – de har det vondt og jeg tenker på hva jeg ikke klarer å bidra med. Men det kommer fra et sted med kjærlighet og omsorg.

Jeg blir sint på denne sykdommen som krøller livet mitt sammen, fordi jeg befinner meg i en labyrint jeg vaser forvirret rundt i. For at jeg hver dag bare må «ta tak i» det som presenterer seg som viktigst, og jeg er ikke alltid så flink til å sortere. Jeg blir lett distrahert og begynner å gjøre ting som kanskje ikke er det viktigste, eller det som når ut til folk, men som popper opp der og da.

Jeg har en evig dårlig samvittighet for å ikke klare å bidra mer for min syke mor som bor et annet sted. Tenk at det skulle bli slik at jeg ligger syk her, og at hun er syk i en annen by, og at jeg ikke klarer å være der for min kjære mamma når hennes liv krøller seg til og hun trenger å ha sine nære og kjære rundt seg. Det er helt ufattelig for meg at det kunne bli slik, jeg kunne aldri ha forestilt meg at livet kunne bli så komplisert at vi havnet i denne situasjonen, og jeg merker at jeg må distansere meg og ikke føle på det hver dag for da er det nesten som om hjertet mitt knuses.

I tillegg kommer alle de som vil ha kontakt med meg fordi jeg har markert meg i ME-saken. De som sender meg lange mailer med livshistorien sin, med lidelseshistoriene sine. Vonde, vonde historier. Jeg ser de tikker inn i mailboksene, som jeg ikke lenger har oversikt over. Noen ganger leser jeg dem, men kreftene til å stable meg opp og finne konsentrasjonen til å svare har jeg ikke. Heller ikke tiden til å prioritere å skrive brev tilbake, når min oppegående tid er så knapp – det er så mye jeg  fikse.

Verst er det med de som har det så vondt at de føler de ikke makter mer, at de ikke klarer å leve mer i det helvetet sykdommen har hensatt dem i. Jeg klarer ikke hjelpe. Jeg har hverken kompetanse eller krefter til å håndtere den vonde bølgen av lidelse som skyller over meg når jeg leser disse mailene.

Nå har jeg dessverre måttet begynne å si det også. Sier at de må snakke med noen om dette, men at det dessverre ikke kan være meg. Jeg kan ikke være sjelesørger, hobbypsykolog, støtteperson for så mange, jeg kan ikke være en container hvor andre kan dumpe elendighetsbeskrivelsene sine, jeg kan ikke sitte her og skrive med flere forskjellige mennesker hver dag om hvor grusomt livet med ME er. Det har dessverre blitt slik at kreftene ikke strekker til, det er en knallhard prioritering, men jeg tror heldigvis at folk skjønner at når det er slik så må faktisk mine nærmeste, min familie, mine gamle venner få komme først.

Jeg ser at jeg har gjort meg mer tilgjengelig enn jeg har kapasitet til, men jeg håper jo at folk forstår når jeg forklarer og ber om ro. Selv om jeg blogger og deler om ME-saken og av og til skriver om mitt eget liv med ME er det dessverre ingen stående invitasjon til at andre skal kontakte meg privat med alle sine problemer.

Det kan være tøft å holde hodet over vannet noen ganger. Det viktigste for meg da er å distrahere meg, forsøke å fokusere på det positive. Forsøke å ha kontakt med familie og venner på en god måte. Å skulle sette seg ned på en dårlig dag og «chatte» (jeg er aldri på chat, men noen ganger har jeg ikke klart å slå det av i en Facebook-app eller på en PC, så det ser ut som om jeg er tilgjengelig) eller skrive svar på lange mailer om hvor grusomt alt er, det er det verste jeg kan gjøre mot meg selv. Ikke bare presser jeg da kreftene mer enn jeg har godt av, når jeg er dårlig er også filteret mot alt det triste svakere, og jeg ender opp med å bli mer nedstemt og faktisk sykere selv. Så på slike dager må jeg la alt som er trist og vondt ligge, i hvertfall det som ikke er innenfor husets fire vegger.

Og på de gode dagene, vel da står jo alle mine oppgaver i kø, og de er ikke få.

Nå sporer jeg veldig av, og kanskje virker jeg avvisende og «slem», men skjønner dere frustrasjonen min?

Jeg har opplevd folk som blir fornærmet når de ser jeg gjør andre ting på nett, når det ligger en ubesvart mail eller melding fra dem i innboksen min. Det gjør meg ubekvem. Jeg trenger å kunne bruke nettet som en fristed, å kunne dele noen linker og pludre om orkideer uten at jeg skal påføres dårlig samvittighet for å ikke ha svart på alle mailer, tatt stilling til nettvenners problemer.

Det er komplisert. Kanskje noe av grunnen til at jeg mange dager har sluttet å være på nett og heller pusler med et spill på iPaden (hello Hay Day! 😀 )

Vel, klokken er da også to på natten og jeg er ikke våken med vilje, for å si det sånn.

Det er så mye som skulle vært annerledes, men jeg kan ikke annet enn å gjøre det beste ut av det.

Jeg skulle så veldig gjerne ha vært en bedre venn for mine nære og kjære, de som har vært gode venner for meg i mange, mange år. <3 Jeg vet i hvertfall hva det er verdt å bruke mertiden på, om jeg skulle få noe av den. 

Jeg håper at noen av dere leser dette, og vet at jeg har egentlig ikke glemt, jeg har ikke sluttet å bry meg, og at jeg fortsatt er her, selv om en sms, et kort eller en liten telefonsamtale en gang i blant er alt jeg klarer. <3

2015-04-04 08.52.43 HDR

Share.

About Author

10 kommentarer

  1. Bry deg om deg selv og Vær din egen beste venn først og fremst. Det er kun du som vet hvor grensene dine går. Vi som er syke burde være de første til å forstå og ikke komme med kritikk.
    Hold ut og vit at det uansett er noen som bryr seg om deg!

  2. Du kan ikke ta ansvar for at andre mennesker ikke hører deg når du sier at du trenger ro.
    Du er din viktigste prioritering, og de aller fleste skjønner det.
    Stor klem ❤❤❤

  3. Du må tenke på deg selv og dine. Klart en selv, familie og nære venner er de som man prioritere så langt det er mulig. Jeg er helt sikker på at du er en god venn, men har en drittsykdom som vanskeliggjør det man helst vil. Tenk på deg selv og bli bedre. Vet det er vanskelig og den dårlige samvittigheten må vi nok jobbe med hele tiden. Og bedringsklem

  4. Jeg synes du skal prøve å slutte å ha dårlig samvittighet. Lettere sagt enn gjort, men det er så energikrevende. Dårlig samvittighet er greit å ha som rettesnor når man gjør noe galt f eks, men dårlig samvittighet når du ikke velger situasjonen din selv og du gjør så godt du kan, det trenger du absolutt ikke ha.

    Jeg synes det er bra at du setter klare og tydelige grenser for hva du kan klare. Ta deg av deg selv og de nærmeste når du har kapasitet til det. Andre får finne andre som kan hjelpe dem. Du kan ikke redde «hele verden».

    Samtidig så kjenner jeg også på sorgen det er at man ikke kan være der for andre enten det er nærmeste familie eller gode venner. Men med å innse at det er en sorg, så blir ikke den dårlige samvittigheten som lett kan spise oss opp så stor.

    Håper du fikk sove i natt og at dagen i dag ikke er så aller verst. Klem fra meg

  5. Du kan ikke ta ansvar for alle andre ME syke. Du gjør allerede mer enn nok i jobben du har med å dele nyttig info, synliggjøre og spre kunnskap.
    Jeg ser deg gang på gang gi beskjed om at folk må slutte å sende deg meldinger. Er det så vanskelig å forstå? Alle som lever med denne sykdommen burde visst hvor lite som skal til for at formen blir verre.
    Du har mer enn nok og gjør mer enn nok.

    Du skal kun gjøre det som er best for deg og din situasjon. Alltid.

  6. ….Når man føler seg utmattet, overveldet og hudløs er det ekstra viktig å få bekreftelse og påminnelse fra de rundt om at man har lov til å tenke på seg selv først. Man SKAL tenke på seg selv først dvs sette de nødvendige grenser uten å bruke energi på «dårlig samvittighet» eller «de andre»…
    For å klare å leve best mulig med helsemessige utfordringer på sikt, blir en helt nødt til å lære seg å sette grenser. Innerst inne vet vi jo hva som er riktig for oss…
    Det finnes ingen andre alternativer enn å lytte til den indre stemmen, hvis «regnestykket» skal gå opp…
    Omkostningene er dårlig samvittighet, tilkortkomming og et selvbilde som får seg noen riper i lakken…Da trenger vi å vite at vi gjør det rette og heller bruke tid og energi på de og det som gir oss litt påfyll, kraft, glede & kjærlighet…
    Det er så lett å skulle prøve å kompensere, strekke strikken slik at balansen i «regnskapet» gjenopprettes…særlig når man er sliten. Da forsterkes gjerne de indre negative stemmene og ubalansen forsterkes men en selv som den største taperen.
    Jeg vil bare si at jeg synes det er veldig bra at du setter grenser mht til å være ærlig på at du ikke kan ta imot omfattende sykehistorier pr.mail. Du kan ikke bære alle andre fram. De må gå sin egen vei og du din. Gjennom bloggen din derimot kan en finne oppmuntring, samhørighet, engasjement, glede mm…Når du har lyst og krefter til å meddele deg :-)…
    Jeg synes du er modig, engasjert, kunnskapsrik, morsom, inspirerende og vakker :-))
    Stå på ! ..men Take care 😉
    Sender gode tanker til deg og håper formkurven stiger i takt med lyset og våren 🙂
    Lilja

  7. Selvfølgelig må du tenke på deg selv,uten å skulle måtte ha dårlig samvittighet.<<3
    Kjenner igjen veldig mye av det du skriver om,selv om egne diagnoser(kronisk sykd.)er noen andre,er veldig mye likt.
    Isolasjon,mangel på hukommelse og konsentrasjon,total utmattelse,ute av stand til de enkleste ting,pga.sykdom og smerter,mmm…..
    Det gjør godt,bare å høre at en ikke er "rar" og alene om følelser,reaksjoner og virkn.av alt dette.
    Og gode stunder/øyeblikk blir utrolig viktige!<3<3
    Og for min del er ofte bilder en måte å ta vare på,og gjenoppleve gode stunder og opplevelser på.:)
    Ta vare pådeg selv,så godt du kan,og takk for alt det du klarer dele!
    -DET betyr noe for andre,skal du vite!:)

  8. Hm .. her skulle jeg ha skrevet noe glupt, men er ikke så glup, så jeg sender heller over noen varme og gode ønske og en kle. 🙂

  9. Jeg tenker først og fremst at det er en kompliment og en tillitserklæring når du får personlige historier. De som sender til deg har tillit til deg og de opplever deg som en venn.

    Jeg skjønner likevel at det kan oppleves som en belastning når det kommer mange slike henvendelser. Du er jo bare en privatperson, ikke en offentlig ME-venn. Synes ingen kan forvente å få lange, personlige svar av deg (eller i det hele tatt). Det er krevende å forholde seg til andres opplevelser hele tiden, og du trenger å skjerme deg og vedlikeholde det som er deg nærmest – når du har kapasitet til det. Selv om du blogger om ME, er jo ikke det det samme som at du kan følge opp mange ting rundt eller forholde deg personlig til alle henvendelsene du får.

    Jeg synes jo det er litt trist å lese at folk nærmest forlanger svar fra deg. Har de ikke hørt om ME-foreningene? Har de misforstått og tror at dine nettaktiviteter/-synlighet er et overskuddsfenomen og noe du gjør fordi du ikke har noe annet å finne på?

    Jeg håper at denne bloggen din ikke blir en belastning for deg, pga henvendelsene som kommer privat. Og jeg håper du fortsetter å skrive her når det kjennes riktig for deg, at du ikke føler du må skjerme deg fra nettet fordi folk ikke skjønner/aksepterer at du ikke har kapasitet til å lese folks fortellinger i det private rom.

    Stor klem fra meg. Jeg ønsker deg fine dager og større overskudd, slik at du kan gjøre det som er bra for deg!

Leave A Reply