I dag fikk jeg 4 timer

8

3804727858_9e2e4b3531_b

Bilde: Dark Bedroom, Flickr.  (Guillaume Flandre)

I dag fikk jeg fire timer på stua.

Jeg stod opp klokka 8. Lå først litt på varmepleddet på sofaen for å myke opp kroppen, mens jeg drakk et glass vann.

Klarte å smøre meg brødskiver til frokost.

Snakket litt med mannen, som hadde hjemmekontor fra morgenen av. Det er så godt at han kan bestemme arbeidstidene sine litt selv, for da får jeg sett mer til ham når han først er hjemme. <3

Klappet litt på skilpadden.

Leste litt blogger på iPaden.

Svarte på noen kommentarer på Facebook.

Så var det stopp.

4 timer hvor jeg lå på sofaen, før jeg måtte trekke inn på det mørke soverommet igjen. 

Dagslys fra flere vinduer, bakgrunnsstøy fra PCer, kjøleskap og annet. Trafikklyder som av en eller annen grunn er så mye tydeligere på stua. (Eller, egentlig forståelig med flere og større vinduer.) Selv med ørepropper i det meste av tiden, ble oppmerksomhetskildene for mange.

Kjente at kroppen nærmet seg kanten. Rett før overload. Nervesystemet dirrer. Kan ikke gå dit, kan ikke la det bli kræsj og kollaps med masse smerter.

Og dette etter en GOD natt. Vel, relativt god.

Det går helt greit. Jeg kan ligge i senga jeg. Vet at denne måneden er den verste i året, og denne uka den verste i måneden. Vet at forverringen jeg har opplevd det siste 1,5 året faktisk er ganske stor. Vet at det kommer bedre dager og tider.

Vet at kroppen min har komplekse helseutfordringer, og at balansegangen er hårfin. Det skal ingenting til før jeg blåser over i kollaps. Jeg bare orker ikke de smertene hvis jeg kan unngå det. Er plaget nok av smerter fra før.

Så jeg tar vare på meg selv nå. Pakker meg inn i myke dyner, stabler meg opp med myke puter og holder meg til én oppmerksomhetskilde om gangen. Mest mulig ro og stillhet. Mannen kommer innom med middag og medisiner fra apoteket mellom møtene senere i dag. <3 Snille han.

Tar ikke telefonen, svarer ikke på mail.

Opplevde noe i går ettermiddag/kveld som var veldig positivt for meg. Skal skrive mer om det neste uke.

Blir litt nervøs fordi jeg blogger om «livet med ME» igjen. Vet det sitter folk der ute som synes det er «syting og klaging», og blir trist hvis jeg tenker på det. Det er jo ikke sånn ment.

Henter frem styrke til å holde ut denne ekstra vonde tiden. Forestiller meg at min indre tiara skinner like sterkt! 😉 Vet at det finnes mange som ser styrken i meg…. <3

Har flere ting jeg gleder meg til å vise dere. Blir kanskje litt mer blogging nå som jeg har en del nedetid. Følg med! 

Share.

About Author

8 kommentarer

  1. Hei!

    Du forteller så levende om hvordan du har det. Aldri tenk at det er syting! Om noen mener det, så er det fordi de ikke har greie på sykdommen din. En flott, intelligent og skinnende person er du!

    Klem <3

  2. Vet du vad? Jag tycker att det är bra att du bloggar om livet med ME. Precis på samma sätt som någon som bloggar om livet med träning, eller bakning, eller bara livet med vad det nu än råkar innehålla för den som skriver är det fint att få läsa och bli inbjuden i någons vardag.

    Jag kommenterar sällan, men läser, och jag tycker att dina ME-poster är intressanta och upplysande. Och du gnäller inte – jag tycker tvärtom att dina poster om ME känns positiva, som att du framför allt bloggar om hur du försöker hitta det som fungerar i din tillvaro. Som sagt, det är fint.

    • Det er hyggelig å høre, suzi!

      Du har jo rett, alle blogger om forskjellige ting de er opptatt av, interessert i eller lever med.
      Det er jo ikke annerledes for meg, og dessverre er ME en sykdom som blir en veldig, veldig stor del av livet.

      Jeg er glad for at du ser hva jeg prøver å gjøre – finne en måte å leve med dette på, og navigere i en verden hvor sykdommen setter så mange begrensninger.

      Takk! <3

  3. Det er de som mener at det du skriver er syting og klaging som er sytere og klagere;) Du hjelper andre som er syke til å ikke føle seg så alene og uttafor og fortjener stor og mange takk.

Leave A Reply