Det er vanskelig å blogge når man er trist og såret.

16

2016-04-15 11.57.47

Det har vært stille fra meg i det siste – både på blogg og i andre sosiale kanaler.

Jeg har det ikke så bra, rett og slett. Det skyldes selvfølgelig sykdom, som er tungt nok i seg selv.

Men når man i tillegg opplever løgn, svik og å bli såret av noen (i flertall!) som burde visst bedre, som vet bedre, da føles alt ekstra tungt, og veldig, veldig vondt.

Å håndtere slike vanskelige følelser er svært vanskelig når man er syk. Ikke kan man løpe det av seg, ikke har man krefter til å gå i konfrontasjoner med alle som fortjener det. Dessuten går ting mye mer inn på en når en er isolert og liggende med sykdom.

Det var en nettvenn som lå med prolaps eller noe lignende med ryggen en gang, og skrev på Facebook at hun ble overrasket over hvor vanskelig og intenst hun syntes det var med dårlige nyheter (det var et eller annet veldig kjipt som hadde skjedd ute i verden). Og sånn er det jo. Når man ligger der med store smerter, så er det vanskelig å finne måter å avreagere på, og følelsene blir større og mer intense.

Så når ellers friske folk kan oppleve det slik, så er det ikke rart at vi som ligger her dag etter dag, for ikke å si år etter år, blir mer knust av negative opplevelser og folks oppførsel.

Jeg vet mange ME-pasienter rett og slett må skjerme seg fra å lese for mye nyheter, for eksempel om terrorangrep og andre ting, fordi de negative følelsene det vekker rett og slett er med på å forverre sykdommen.

Jeg har jo også skrevet om før, hvordan negativ og sårende oppførsel fra partner kan gjøre ME-pasienter sykere. 

Det gjelder ikke bare partner, men også venner og bekjente, samt andre som på en eller annen måte påvirker livet vårt.

Så jeg er faktisk ganske nedbrutt for tiden. Jeg merker at jeg trekker meg unna folk, selv på nett. Jeg legger bånd på meg selv, tør ikke skrive. Vil ikke skrive om det, fordi det er ubehagelig å tenke på at den og de kan se det. Vil ikke skrive om det, fordi jeg ikke vil fremstå som overflatisk. Vil ikke skrive om det, fordi jeg er lei av å bli satt i bås når jeg skriver om for eksempel ME-sak. Vil være positiv og konstruktiv og skrive om viktige saker jeg har masse tanker om, men er tappet for energi på grunn av egoistiske og hensynsløse folk.

Når slikt skjer, så forsvinner jeg. Som skilpadden som trekker seg inn i skallet sitt.

Det tar noe fra meg, og det er fryktelig vanskelig å åpne seg og klare å være synlig igjen og tro at verden er et godt sted og at livet kan være noe bra igjen.

Men alt kommer for en dag. Er det noen som er sikkert, så er det nettopp det. Svik og løgner blir avslørt, og de som har deltatt i det blir konfrontert med det på en eller annen måte.

De som bør vite – de får vite, når det passer.

Og konsekvensene er det flere enn meg som må leve med. Løgner og svik drar med seg flere enn de som trodde de kunne oppføre seg sånn og slippe unna med det. Sann mine ord.

Share.

About Author

16 kommentarer

  1. Du beskriver noen av mine egne tanker og følelser i innlegget ditt. Å oppleve svik, løgn og å oppleve å bli behandlet dårlig treffer ekstra hardt og vondt når man er syk. Vi mangler noen av mestringsstrategiene friske har tilgang til.
    Jeg har opplevd noe lignende i det siste, og har også trukket meg tilbake. Jeg forsøker å skjeme meg, unngår situasjoner hvor jeg kan risikere å si eller gjøre noe som kan oppfattes feil. Sterke inntrykk fra media er jeg også nødt til å holde meg unna, fordi det går så inn på meg. Så da blir man ekstra isolert.
    Jeg kan bare sende deg en varm klem, og håpe at alt bedrer seg ❤️

    • Så trist å høre at også du har det sånn. 🙁

      Jeg vil ikke det skal bli slik at vi trekker oss vekk. Men kanskje må man trekke seg unna noen, og så vet man i alle fall mer om hvem man kan stole på og ikke.

      Du har helt rett i at vi mangler og ikke har tilgang på de samme mestringsstrategiene som friske. Vi prøver hele tiden å finne nye, men det er ikke alltid så lett.

      Varm klem sendes tilbake. <3

  2. Jeg må bare først få lov til å si: så godt å se deg på nett igjen *klem*

    Så; trist å høre om svik og skuffelser. Det er tungt å takle, også som frisk, og ja, jeg har kjent veldig på det som du skriver om å måtte holde meg unna triste og grusomme nyheter og inntrykk etter at jeg ble syk.

    Håper det kan hjelpe deg at du nå har fått satt ord på det. Håper det hjelper at tida går, og at hendelsene kommer litt på avstand. Håper du har gode mennesker rundt deg, som du kan støtte deg på når andre svikter.

    • Tusen takk!

      Jeg følte meg handlingslammet, og tror jeg måtte få blåst ut litt for å klare å fortsette å «være tilstede». Jeg vil ikke at folks handlinger skal få jaget meg bort fra det lille jeg har av kontakt med omverdenen, vil ikke at det skal få kneble meg og få meg til å tenke nedrige tanker om meg selv, når det er DE som er årsaken til problemene.

      Jeg er utrolig takknemlig og glad for mine medpasienter – jeg tror det må noen i samme situasjon til for å skjønne hvorfor det vanskelige blir så ekstra vanskelig for oss syke.

  3. Får så ondt i meg av det jeg leser her. For når man har så lite å gå på, når man er så redusert… det er da det er godt om man har noen trygge gode sjeler rundt seg <3 Som kan minne en på at man har verdi, man er nok som man er og at man tåler å stå i det sammen med deg. ♥ Du er nok Cathrine, husk det ♥ Varm klem ♥

  4. Jeg sitter med samme følelser, og ble nesten overraska over å lese det og begynte omtrent å lure på om det er samme «sak» vi føler oss svikta av og løyet til om. Men vi har jo bare felles bekjentskapskrets i ett «miljø», som om det ikke er der så er det jo ikke samme. Kjenner meg i alle fall veldig godt igjen i følelsene, selv om jeg aldri er like sikker på at folk får som fortjent og at løgner kommer for en dag. Stor klem med ønske om bedre dager både fysisk og mentalt <3.

  5. Du er bra nok. Kjenner meg godt igjen i skjerming og tilbaketrekking. Jeg har så å si sluttet å se nyheter og plukker selv hvilke programmer jeg skal høre på radio.

    Min erfaring er at alt tar lengre tid å fordøye når det gjelder følelsesmessige ting jo lavere energinivået er. Jeg hviler av meg det som er vondt og erkjenner at sånn er det. Det er tungt men det går. Når energien har et oppsving jobber jeg med å bli mer robust i et håp om at robustheten ikke forsvinner med energinivået.

    Langsomt men sikkert kjenner jeg at det virker og vil med dette smitte deg med egenverd og stolthet over deg selv og alt du er som ikke forsvinner selv om energinivået er lavt og smertene på topp.

    Kort sagt: Du duger som bare det uansett formkurve og omgivelser. Jeg er evig takknemlig for blogginga di både i med- og motvind. Varme trøstetanker til deg og kald skulder til den det måtte angå.

    • Tusen takk! <3

      Jeg trodde jeg hadde motstandskraft og robusthet å tære på. Men det kommer vel også an på hvor mange vanskeligheter man opplever på rekke og rad. Nå har det vært mye, de siste årene. Det har tæret på meg, og det har vært få gode perioder. Jeg har ikke fått opparbeidet meg noen buffer. Det er hardt.

      Men jeg har jo ikke gitt opp. Jeg er bare mer innadvendt og tilbaketrukket, rett og slett.

Leave A Reply