~SerendipityCat~

Hun løper og løper. Hele dagen løper hun. Svetten får det tynne håret i nakken under den lyse hestehalen til å krølle seg, og lommene er fulle av ting hun kan komme til å trenge slik at hun slipper å gå de ekstra skrittene for å hente dem.

“Du må komme nå,” et annet bustehode stikker så vidt innom rommet der hun står og plundrer med en veneflon som ikke vil på plass, “han på 513 klager sånn over smerter, du må hente mer morfin!”.

“Jeg kommer, jeg kommer!” Hun forsøker å ikke høres stressa ut, vil ikke gjøre pasienten oppskaket, nervøse pasienter er kjipe å sette venefloner på.

Så løper hun videre. Medisiner, koden til skapet, kvittering på skjemaet, “sjekker du dette?”.

Hun kikker på klokka, den henger midt i gangen og er så stor. Noen ganger innbiller hun seg at tida går saktere på så store klokker, de lange viserne som aldri synes å nærme seg vaktskifte.

Den gamle damen på 505 klager over at det ikke er fløte til morgenkaffen, som om det var en personlig fornærmelse. På rommet ved siden av sitter en annen gammel dame og dør, hun skulle ikke vært her, men de klarte ikke å få sykehjemmet til å ta i mot henne i går. I dag må det gå, hun er så senil at hun stapper hånda ned i bleien og kliner til seg selv og omgivelsene med det hun finner av avføring. Alle venter bare på at hun skal dø, hun trenger bare noen som kan ta vare på henne og være hos henne.

Så blir det mer løping videre for å finne rene sengeklær, finne en hjelpepleier som kan vaske. Hvor er alle sammen plutselig?

Det plinger og plinger fra 518 også, en ung mann som har pådratt seg både lungebetennelse og beinbrudd på festival. Akkurat nå er han den mest masete pasienten her, og han har ikke vært inne et døgn engang. “Ja, hei hei, hva kan jeg hjelpe deg med?” spør hun med siste rest av det som forhåpentligvis er en blid stemme. “Får man ikke noe frokost på den sjappa her eller?,” sier pannebåndet i senga. “Joda, vil du ha frokost?”. “Ja, tar en baguett med ost og skinke, en yoghurt og en banan….nei vent! et eple!”

Hun stirrer på ham i et lite sekund, har mest lyst til å bryte ut i krampelatter, eller var det krampegråt? “Dette er ikke noen restaurant, du får det vi har. Håper du liker ost på brødskiva di.”

Hun snur og strener ut døra. Kan ikke la det gå inn over seg, kikker på den store klokka og heldigvis er løpinga snart over for i dag, det er tid for vaktskifte og rapport. Hun ble heldigvis ikke spydd ned i dag, det er da noe.

“Hold ut, hold ut,” tenker hun. Og løper videre.

~

Med en stor og ydmyk takk til alle som har løpt for meg.

Helse, Tekst

Det hadde vært en lang dag på Medisinsk Overvåkning. Det hadde vært sterke smerteanfall, voldsomme kramper, leger som stod ved fotenden av senga og stilte sine spørsmål om det var slik alltid, ofte eller sjelden, om man på  kunne si en skala fra én til ti, der ti var den verste smerten man hadde opplevd, ja hva var det da?

Spørsmål som ble møtt med et uforstående blikk fra en utmattet kropp, og tørre lepper som ba og ba om å få lov til å slippe smerten. Sånne leger, de som kommer inn på nattevakten uten å ha lest journalen en gang, de vil vi ikke snakke med.

Heldigvis interesserte leger og sykepleiere som tok tak, som gjorde  research og kom tilbake med en bekymret rynke i pannen og merkbart lavere stemmer enn før. Som slukket lyset, som dro for gardinene, som ikke tok på fordi de hadde skjønt at det gjorde vondt verre. Som la utskrifter fra info de hadde funnet på nett klipset fast til overvåkningsskjemaet, med understrekninger. Som oppdaterte nestemann som kom på vakt om hele situasjonen, slik at man skulle slippe å bruke sin lille rest av energi, de få smertefri øyeblikkene, på å gjenta seg selv igjen og igjen og igjen og igjen.

En assistentlege som har vært inne og sjekket på deg igjen, som nå har fått se noen av de verste anfallene, hos pasienten som virket så oppegående bare for noen timer siden. Du strekker ut hånden og griper henne om håndleddet, det er enda et spørsmål du må ha svar på. “Skjønner du nå,” sier du, “hvorfor jeg var så redd for at dere skulle legge meg på en travel sengepost der alle har for mye å gjøre og ingen vet noe om tilstanden min. Der det kan ta tjue-tredve minutter før du ber om hjelp til du eventuelt får det. Skjønner du hvordan det ville vært for meg?”

“Ja, det skjønner jeg nå,” sier hun, “og du skal ikke dit, vi må beholde deg her. Nå vet vi hva det dreier seg om.” Og det er som om tusen steiner letter fra skuldrene dine og fordamper, og du kjenner at her, kanskje her, kan det gå an å hvile og å be om hjelp og faktisk få det.

For her er det noen som skjønner.

Tekst Fiksjon, Forståelse, Helse, Kompetanse, ME, Omsorg, Smerte, Sykehus, Tekst

Av og til er det når alt roer seg
og man blir avslappet at murene
faller og reaksjonene kommer.
At minner trenger seg på og
man kan føle noe mer enn å
bare streve for å leve.
Når sinnet velter over meg
og jeg kjenner hvor nakent det er
å være syk, at man er blottlagt
for så mange andre rundt seg -
folk som skal ha tilgang til min kropp,
mine tanker, mine følelser,
min økonomi, mitt liv
- fordi jeg er syk.
At andre kan kreve at jeg skal gjøre
rede for meg.
At andre tror de har rett til å forklare meg
hva jeg burde gjøre, fordi de har “hørt om”
noen andre det kanskje hjalp for.
Tvinge meg opp i et hjørne hvor jeg må
blottlegge enda flere detaljer for å forklare
og forsvare hvorfor jeg gjør sånn og ikke sånn.

Det er så fryktelig nedverdigende.

Egentlig vil jeg bare være i fred,
jeg er så lei av å være syk og naken.

Tekst Tanker, Tekst

Å akseptere seg selv som den personen man er, både med de gode og dårlig sidene, er frigjørende. Hvis vi ikke har noen hemmeligheter, hvis vi ikke skammer oss over oss selv, er vi frie. Det krever mot å ta risiko – mest av alt kanskje å risikere avvisning – men jo mer du klarer å være deg selv og være glad for den du er, jo mer gir du andre tillatelse til at også de kan være seg selv og akseptere seg selv.

Tekst Personlig, Tekst

Kropp: Stå opp!!! Stå opp!!! STÅOPPSTÅOPP!!

Hode: Neeeeei, er du gaaaaal? Klokka er halv seks, det er lørdags morgen, dyna er varm og myk!!!

Kropp: Men jeg vil stå opp!! Juhuuu! En ny dag, finne på ting!! Se, SOOOL!!!

Hode: Du, fem timer med søvn er i underkant altså. Slapp av nå.

Kropp: Absolutt ikke. Vil du ikke, så kan jeg tvinge deg!! Kjenn nå, at du egentlig er ganske sulten, hm? Litt sug i magen?? Og er ikke ryggen litt stiv og vond etter å ha ligget såååå lenge, vært godt med en liten tur opp og gå nå??

Hode: Jammen herregud da, jeg trenger å sove mer sier jeg jo!! Eller har du glemt det med konsentrasjonsvansker, lite energi og humørsvigninger av en annen verden som alltid følger når du nekter å sove mer?

Kropp: Pøh, bare innbilning. JEG føler meg HELT bra.

Hode: Jeg har sovepiller.. jeg kan dope deg ned vettu….

Kropp: Trusler!!! Feige lag!!! Da gir jeg deg hangover hele dagen og fare for tilvenning slik at du ender opp som sliten narkotikamisbruker!!!

Hode: Jammen for i h****** da!!!!

Kropp: Se, der ble klokka nesten seks!! Alle småbarnsforeldre står opp nå vet du, og lager sunn og næringsrik frokost til familien sin før de drar ut på tur i den sunne, friske lufta og det fine solskinnet!! Juhuuuuuuuu!!!!!

Hode: Greit, greit, greit… jeg gir meg. Fortsetter du på denne måten vekker du hele huset, og det eneste som er verre enn å måtte være våken klokka seks en lørdagsmorgen er om du vekker de to andre også. Jeg får sette meg og skrive noe og lese nyheter til jeg våkner litt mer da.

Kropp: Juhuuuuuu!!!!! Har du vurdert å vaske ned kjøkkenet forresten??

ME, Tekst Adrenalin, Helse, ME, Søvn, Tekst

Det er i mellomrommet mellom sekundene det skjer. Akkurat like etter at jeg hører stemmen hennes hviske “det er ham, herregud, det er ham, herregud” og akkurat like før jeg skjønner at han smiler skjevt fordi han har sett henne og setter den ene foten fremfor den andre fordi han er på vei mot oss. Mot henne.

Jeg kjenner kriblingen i magen som om det var meg det gjaldt, ser glimtet i øynene hans som om det er meg han ser.

Det er i dette mellomrommet alt stopper, og virkeligheten strekkes ut for meg. Ett skritt til nærmere oss, og adrenalinet begynner å pumpe.

Det er ikke bare henne, men meg han truer. Det er meg han står over og krever, meg han holder nede. Det er jeg som må kjempe mot smertene og fortvilelsen, de timeslange avhørene og en advokat som sier at han ikke er sikker på om jeg kommer til å tåle belastningen av en rettssak.

To skritt, men han rekker aldri fram før jeg står i mellom dem, og før han rekker å slippe ut av seg et eneste av de falske og råtne ordene sine har jeg allerede rukket å si “Pass deg! Du rører henne ikke!”. Som et spørsmål legger han hodet såvidt på skakke, en “hvem faen er du”-holdning og jeg stirrer ham rett inn i de smale øynene – “jeg er den du behøver å frykte”.

Det kan ha vært en uskyldig bevegelse, men når hånden hans er på vei opp slippes virkeligheten tilbake og mellomrommet farer forbi og før jeg rekker å tenke har jeg slått. Med hard, knyttet neve. Igjen. Igjen. Han slår tilbake, men av en eller annen grunn faller han. Rykker bakover, kanskje han snubler, men jeg slår mot ham mens han faller og plutselig ligger han der og det er blod på ham, og på meg, og noen rundt oss skriker høyt.

Sterke armer drar i meg bakfra, det river i lungene og drypper fra nesa mi, men før de klarer å holde meg helt igjen sliter jeg meg løs og gir henne en rask klem, og en overveldende jubelfølelse strømmer gjennom kroppen min når jeg ser ham ligge nede, sammenkrøket med blod i ansiktet mens han holder hendene mot magen.

Samfunn og politikk, Tekst Frustrasjon, Tekst, Venner, Viktig

Jeg har fått bokhyller. Jeg rydder i gamle skatter og lar mine elskede bøker endelig få den plassen de fortjener – fremme og synlige i et hjem.

Jeg finner en Bibel. Den har vært pappas, og jeg har ikke sett den på mange, mange år. Helt fremst ligger heftet fra begravelsen hans, falmet og gult i kantene allerede. 1998, er ikke det veldig lenge siden? På to sammenbrettede ark har jeg skrevet en siste hilsen med grønn tusj, det var minnetalen jeg holdt (eller forsøker å holde, jeg aner ikke om noen klarte å høre hva jeg sa gjennom alle tårene og hikstinga).

Der finner jeg også et dikt jeg har lett etter lenge, lenge. Jeg fikk det av pappa, og det var “livsdiktet” mitt i mange år. Så mistet jeg ordene til det, men nå har jeg altså funnet det igjen.

Jeg ønsker å reise så langt

som jeg kan nå,

for der å finne gleden

i min sjel.

Og bryte alle grenser for

hvor jeg kan gå,

og føle at jeg vokser

for min del.

Jeg vil eksistere, leve, være til,

med sannhet i mitt indre

uten tvil.

Forfatteren er visstnok en “Doris Warshag” har jeg skrevet på baksiden, men mer vet jeg ikke.

Jeg husker at bror og jeg var helt enige i hva det skulle stå som vår siste hilsen på kransen: “May the Force be with you”. Den er der ennå, Kraften.

Gamle skatter gitt, det kan bli klump i halsen av sånt! *kremt*

Ha en gledelig helg dere som leser, husk at det viktigste er hverandre på høytidsdager, ikke om kaka blir skjeiv eller om du glemmer å pusse absolutt alt sølvtøyet… Smil til de du er glad i. <3

Personlig småprat, Tekst Dikt, Livsdikt, Mimring, Pappa, Personlig

Det er så enkelt å dobbeltkommunisere på mail. Folk kan bare sende av gårde mailer der hentydningene ligger så vidt skjult under overflaten, der du bare får en skikkelig ekkel følelse i magen av å lese teksten. Spekulasjoner, insinuering. Samtidig gjort på en sånn måte at det er vanskelig å svare, selv etter å ha behersket seg et par dager. Det er nærmest umulig å klare å formulere seg riktig når man skal reagere ~ men det må man jo. Skal man ellers bare la det kjipe gli ubemerket forbi?

Og selvfølgelig svarer man, og får tilbake noe om at det var ikke sånn ment. Selvfølgelig, åååh nå har du nok bare overreagert.

Jeg tåler ikke sånn lenger, jeg blir emosjonelt tappet av det. Det fyrer opp under andre følelser av utilstrekkelighet.Det er nedbrytende, jeg trenger det som er varme og kjærlighet, det som er livsglede og god energi.

Tom. Lei. Sliten nå.

Og jeg må gjøre noe med denne bloggen, jeg trenger et sted å tømme ting noen ganger, men kanskje mer privat. Det kan hende jeg stenger av deler av den etter hvert.  Jeg tenkte at dette var et sted jeg kunne bruke som et ledd i bedringsprosessen, ja som en slags dagbok også. Men jeg blander inn interesser fra andre sfærer og merker at det er temaer jeg har lyst til å skrive om, men hvor grensen til det virkelige er så skjør og hvor jeg tenker at jeg er ikke sikker på at det jeg skriver i dag er noe jeg har lyst til å være offentlig med om ett år, to år. Jeg vet faktisk ikke.

Jeg tenker at i noen sfærer blir det for intimt å være så åpen, og skriver jeg her om utfordringer og maktesløshet er det kanskje noe jeg ikke ville tatt opp i lunsjen på jobb. Hva gjør det eventuelt med meg ~ med dem ~ med deres bilde av meg ~ om noen fra jobb har lest bloggen min?

Enn om jeg skriver om gleder og utfordringer ved rollen som stemor ~ jeg har vel kanskje hundrevis av tanker om det ~ kunne sikkert fått mange interessante tilbakemeldinger, men tåler de rundt meg å lese det? Kanskje er det tanker som ikke er like lett å drøfte i det egentlige liv engang? Og da bør det kanskje helst ikke havne her. Kunne jo ha startet en annen blogg, helt helt annen, men det tar tid å bygge opp og få oppmerksomhet rundt dét også.

Hadde det vært bedre å ha flere nisjeblogger og bare én personlig blogg som var beskyttet kanskje?

Vi får se.

Personlig småprat, Tekst Blogging, Emosjonell, Familieliv, Personlig

Stemmen sier “Du må løfte steinen”, og jeg tenker “ja, selvfølgelig må jeg det”. Denne steinen er jo bare i veien, vi må få den bort slik at veien igjen er farbar.

Foran meg ligger den – stor, grå, kantete og uhåndterbar både i forhold til størrelse og vekt. Men jeg løfter steinen, og jeg holder den med vaklende ben helt til jeg ikke klarer mer og må legge den fra meg. Da er Stemmen der igjen og sier “Du kan ikke gi opp”.

Nei, klart man ikke kan gi opp. Har du hørt noe så dumt? Har jeg noen sinne gitt opp? Så jeg løfter steinen igjen mens det river av smerte i armer og skuldre og jeg kjenner hjertet dunke som en dampmaskin på overtid. Og så legger jeg ned steinen igjen og faller på kne i gresset for nå er jeg helt utmattet.

Men det stopper aldri, det er bare en kort pause så sier Stemmen at “Det er din stein, du må løfte den. Det kommer ikke noen og hjelper deg.” Så jeg løfter, og svetter og jeg mobiliserer alt jeg har av krefter, bruker aggresjon og sinne for å holde ut bare litt til og bare litt til.

Og sånn fortsetter det. Jeg løfter – Stemmen kjefter – jeg løfter – jeg kollapser. Jeg venter på at jeg skal kunne kjenne et snev av krefter igjen slik at jeg kan reise meg og løfte, løfte, løfte.

Liggende i gresset ved siden av den nå så hatede stenen ser jeg tilbake dit vi kom fra – er det ikke lenger?! Det føle som om jeg har gått halve jorda rundt med denne steinen, men jeg er ribbet for enhver opplevelse av tid – det eneste som gjenstår er å løfte – holde ut – og innse nederlaget nok en gang.

Steinen hater meg, jeg er sikker på det. Nå har også steinen fått Stemme, og det er nok sant som den sier. Jeg er ikke skikket til denne stenen. Jeg, som burde være det. Alle mine forutsetninger og evner, denne stenen skulle jeg ha plukket opp og lagt i jakkelomma mens jeg plystrende fortsatte langs veien. Men sånn skulle det ikke bli.

Jeg funderer på en plan. En dag skal jeg rett og slett konfrontere Steinen og Stemmen med det som er et ganske ugjenkallelig faktum: Dere har fått overtaket, dere har vunnet. Jeg er ikke kapabel til flere løft av Steinen. Jeg er ikke utholdende nok, har ikke det som trengs. Jeg kommer ikke forbi Steinen heller, så jeg får heller være her jeg er. Dere finner alltids noen andre med verktøy og krefter som kan komme og fjerne steinen for meg. Det hadde vært veldig fint – på forhånd takk.

Det er jo ikke det at jeg har det grusomt her i veikanten med lukten av friskt gress, nok av hyggelige folk som går forbi og sånt, men det er min stein som ligger der, jeg kommer ikke videre.

Kanskje jeg bare blir her. Hvis jeg legger meg rett bak steinen er det ingen som ser meg uansett. Om 10 år er allting glemt. Kanskje.

ME, Tekst Livet, ME, Personlig, Stein, Tekst

Jeg var så redd for å miste deg da jeg var veldig syk, da det stort sett var ingenting igjen av meg og jeg ikke skjønte hvorfor du skulle nøye deg med så lite. Jeg skrev og skrev, for jeg kunne ikke bære alle disse tankene og all denne redselen inni meg.

Du forsvant ikke. Jeg blir bare bedre og bedre, og i takt med min bedring gjenvinner vi oss.

Derfor kan jeg dele noe av redslene nå, de er ikke så store og skremmende lenger. Å dele dem jager dem også litt vekk.

~~

Ikke meg selv

Vi var på den samme plassen, og det var flere av oss. Alle i mer eller mindre eksaltert humør, litt avhengig av antall alkoholenheter vil jeg anta. Jeg anstrengte meg for å være “meg selv” ~ være kvikk og glad og sosial ~ selv om det stormet i hodet mitt og kroppen skreik etter å bli lagt ned på et rolig sted.

Jeg så det flotte glimtet i øynene dine da, det forelska blikket som gjør deg så vakker at jeg nesten ikke får puste. Du var så glad på mine vegne fordi jeg fikk en avveksling, for at jeg klarte å “kose meg” ute med folk, for at du igjen kunne være stolt av – eller vedkjenne deg – å ha meg som din kjæreste.

Du ville bli igjen med kompisene for å ta et par øl med dem, det var selvfølgelig greit, jeg skulle likevel gå hjem med ei venninne jeg ikke hadde sett på altfor lenge. Du reiste deg da vi skulle gå og omfavnet meg der ute på gulvet, holdt så godt rundt meg og kysset meg og smilte og sa “så skal vi gifte oss da eller?” og du smilte da du sa det, og jeg vet at det er en flott måte du sier at du elsker meg på og vil at vi skal være sammen, og jeg sa som jeg har sagt før at “når du spør på alvor skal vi gjøre det”. Akkurat da var rommet mellom oss bare latter og nærhet, og det er slik det skal være, slik vi vil ha det.

Kan du elske meg sånn hvis jeg ikke klarer være den dama du hadde med deg ut den dagen?

Når jeg er for syk og for svak til å holde motet oppe, og jeg leter forgjeves i blikket ditt etter det glimtet, skjønner du hvor vondt det gjør? Jeg mister deg om og om igjen hver dag, fordi jeg ikke klarer å lokke frem det i deg å føle en glede over meg, og jeg tror ikke du skjønner hvor mye det tar livet av meg.

~~~

..og så må du stikke innom Tordenlill og lese “Undrenes tid er ikke over”.

Livet, ME, Tekst ME, Personlig