~SerendipityCat~

Det var en mørk og regnfull aften….

Neida. Det var riktignok mørkt, men klokka nærmet seg 4 i morges da jeg hørte Skumle Lyder som vekket meg. Selvfølgelig tenkte jeg at det var et vindu som stod og smalt eller noe, så jeg ble nesten helt stiv av skrekk da jeg gikk ut av soveromsdøra og oppdaget at det faktisk var noen som stod og holdt på å bryte seg inn i leiligheten vår!

Heldigvis var min kjære hjemme, og han tok frem den Store Stemmen og jagde bort skurken, som sa at han skulle jo bare komme seg inn på loftet. Jeg er glad vi ikke åpnet døra, for fyren hørtes ruset ut og fast bestemt på at her skulle han inn. Men han trakk seg nå tilbake, og vi ringte politiet som kom og tok en sjekk.

Skurken var selvfølgelig forduftet, men nå håper jeg at folk skjerper seg litt på å få lukket ytterdørene/porten her i gården. Vi har hatt flere innbrudd i loftsbodene, og det er ikke morsomt å vite at det er så lett for folk å luske seg inn i trappeoppgangen her.

Litt drama på morgenkvisten der altså! Og så ble det litt adrenalin og litt oppskjørta stemning, så det var ikke så lett å få sove igjen heller. Sånt skjer! Jeg er bare glad jeg har en handlekraftig mann med stor stemme som fikser ting.

<3

Frustrasjoner, Livet Dramatikk, Innbrudd, Loft, Natt, Politi, Skurk

Jeg liker veldig godt å lese bøker på iPad eller iPhone, jeg har mange bøker liggende der som venter på å bli lest, og det blir hele tiden lastet ned nye jeg hører om og får lyst til å lese – tap tap tap, på noen få sekunder har jeg hentet e-boka fra Amazon og den er lastet ned i Kindle for iPad. Genialt!

Jeg savnet norske bøker så mye her om dagen at jeg meldte meg inn i en bokklubb. Det er så trist at vi er i den digitale bakevja, som Jan Omdahl skriver så fint om i en kommentar i Dagbladet.

Vi havner i den digitale bakevja, fordi kulturinnholdet vi ønsker å kjøpe, ikke er tilgjengelig.

Slik opplever jeg det med norske e-bøker, det er noe jeg sterkt savner, men ikke føler er tilgjengelig nok. Ja, nå finnes det riktignok noe som heter digitalbok.no, men løsningen er ikke i nærheten av å være så brukervennlig og tilgjengelig som for eksemple Kindle-appen. (Hvorfor Digitalbok ikke har utviklet en egen app kan man jo lure på.)

Laster jeg ned en bok fra digitalbok.no må jeg for det første betale tilnærmet det samme som en papirutgave (på Amazon koster en e-bok en brøkdel), så må jeg ha et program som konverterer fra pdf til epub. Så må jeg legge den nye epub-fila i en mappe på hjemmenettverket. Deretter må jeg få jagd bort Mannen fra PCen hans, siden det er den PCen iPaden syncer mot, og så må jeg manuelt legge inn e-boka der. For mye styr!! Hvorfor kan vi ikke ha en slik løsning for norske e-bøker slik vi har via Kindle? En løsning som både laster ned og synkroniserer bøker mellom enheter, slik at jeg kan plukke opp iPhonen og fortsette å lese der jeg slapp på iPaden. Praktisk! Enkelt! Og det gjør meg villig til å betale!

HANDLINGSLAMMELSEN er i ferd med å skape en situasjon der norske boklesere med lesebrett læres opp til å handle engelspråklig litteratur, på et prisnivå den norske bokbransjen aldri vil kunne matche med sin nåværende kostnadsstruktur.

Jeg tenkte på denne kommentaren fra Omdahl i dag fordi jeg så et opprop mot e-bokmoms i regi av Den norske Forfatterforeningen. Jeg synes moms på e-bøker er helt latterlig, jeg synes det er utrolig trist at ikke flere norske e-bøker er tilgjengelig på en rask og brukervennlig måte. Det er ikke sånn vi får flere til å lese i alle fall!

Jeg prioriterer fortsatt å lese den litteraturen jeg får tak i til en rask og rimelig penge fremfor den jeg må betale nesten 400,- pr bok for og vente på å få i postkassa en uke etter at jeg har bestilt den. Om ikke annet, så holder jeg i alle fall engelskkunnskapene ved like!

Frustrasjoner, Litteratur, Teknologi App, e-bøker, Lese, Litteratur, Moms

I morgen har vi en avtale som har blitt utsatt lenge – vi skal endelig på visning av de offisielle bryllupsbildene våre, og velge ut bilder til bryllupsalbumet!

Det er klart jeg gleder meg, jeg er kjempespent på å se bildene fra en svært morsom og svært romantisk fotosession, se hvordan fotografen har klart å fange øyeblikket og gjenoppleve noe av den flotte bryllupsdagen.

Samtidig kjenner jeg på en etter hvert nokså velkjent følelse av å grue meg, til noe jeg egentlig har lyst til å gjøre. Grue meg, fordi jeg for tiden er i så dårlig form at bare en kjapp tur til legen er nok til å sende meg rett til sengs med feber og smerter resten av dagen, og utslått hele dagen etter det igjen. Og siden denne visningen av bilder er forespeilet å ta flere timer, er jeg redd for at uansett hvor mye jeg mobiliserer så får jeg det igjen som en dobbelt så hard straff etterpå.

Det er begrenset hvor mange ganger du får folk til å legge hånda på en varm kokeplate, selv om de får sjokolade, for å si det sånn. Jeg kjenner at det skal mer og mer til nå, for at jeg orker å samle krefter til å “gjøre noe”, når jeg vet hva straffen innebærer.

Ja, vi kan utsette avtalen (igjen), men i og med at ingen vet hvor lenge det tar før jeg er i noenlunde bedre form virker det som en dårlig løsning. Målet er derfor å klare å møte opp, og så får vi se hvor langt vi kommer. Kanskje kan det finnes andre måter å gjøre dette på enn å sitte hos fotografen og gå gjennom bildene, det skal jeg spørre om i morgen.

Å finne de små endringene, de praktiske løsningene er da heller ikke hovedpoenget mitt her. Det er den uendelige slitsomheten i å hele tiden måtte gjøre kost-nytte-analyser av alt man skal foreta seg. Er dette verdt et døgn i senga? Eller hva med dette?

Jeg er ikke redd for å strekke meg, jeg er ikke redd for å tøye grensene litt eller for å si “fuck it” og gjøre noe jeg har veldig lyst til selv om jeg må betale for det etterpå. Men jeg begynner å bli veldig, veldig sliten av det. Det blir tyngre og tyngre å klare å finne motivasjon. Selvfølgelig varierer dette etter hvor dårlig jeg er, om jeg er inne i en bedre periode kan jeg også klare mer uten å bli så hardt straffet for det. Å hive seg utpå og bare “ta det som en kommer” når man har ME er en oppskrift på å hvordan bli dårligere og dårligere; det er derfor teknikker som energiøkonomisering og aktivitetsavpasning er vårt viktigste “våpen” for å mestre. Uten planlegging og planlegging og atter planlegging blir det bare korte topper og lange bunner.

Helt konkret burde jeg ikke gjøre noe som sliter meg så mye ut at jeg får feber, i følge nevrologen. Omsatt i praksis betyr dette at jeg ikke burde tenke på å stå opp en gang på en god stund. Noen som har en sykepleier, hjemmehjelp, personlig sekretær, advokat og butler å låne bort??

Ja, jeg gleder meg til i morgen. Men jeg gruer meg også, og jeg skulle så uendelig gjerne sluppet å grue meg så mye.

Frustrasjoner, Helse, ME, Personlig småprat Aktivitet, Feber, Frustrasjon, Glede, Grue, Hvile, ME

Altså… jeg hadde ikke tenkt å blogge noe mer i dag, men nå kribler det sånn i fingrene at jeg klarer ikke å la være. Dere får tilgi meg den noe sleivete omgangen med alvorlige tema, dessverre henger ikke hodet med til lengre redegjørelser.

FY 1: Legen som ikke stilte på vakt, men dro på konsert i stedet

Når man dropper å stille på jobb på legevakten fordi man heller vil dra på konsert med Iron Maiden, fortjener man minst å bli strøket av vaktlistene fremover! I følge bt.no mener den omtalte legen at bergenserne er utålmodige og kommer på legevakten med bagateller, og at det uansett er kø der så det må sikkert gå greit å vente litt mens legen er på konsert. Pasienten som vred seg i smerte med gallestein er kanskje ikke helt enig, og jeg vrir meg i vantro og synes dette er motbydelige holdninger av en lege. Bare synd at bt.no ikke gir oss navnet på legen, slik at det hadde gått an å vite hvem man skal holde seg unna. (Heldigvis bor jeg ikke i Bergen…). Å høre at enkelte leger har slike holdninger til pasientene sine gjør simpelthen underverker for oss som allerede har problemer med å oppsøke helsehjelp fordi vi føler at det kan være vanskelig å bli tatt på alvor!

Jeg tror ikke vi kommer unna at en del leger har tildels svært oppblåste ego, men det får da være måte på hva man skal måtte tolerere! Håper alle pasientene som måtte vente klager saken inn for Fylkeslegen og Helsetilsynet etc.

Mange har nevnt dette på Twitter i dag og det er nå toppsak hos Dagbladet.

FY 2: Hanne Kristin Rohde

Lederen i vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet mener kvinner tar dårlige beslutninger, som gjør dem mer utsatt for å bli voldtatt, og oppfordrer til å passe seg. Ja, det er visst bare bra at kvinner blir litt skremt, så vi holder oss mer unna det offentlige rom og ikke kan ferdes fritt uten å være redde.

At politiet har for mange oppgaver og for lite ressurser, og at innsatsen for å trygge gatene slik at kvinner kan ferdes trygt, se det skal vi ikke snakke så mye om akkurat nå.

Men denne formen for victim-blaming finner vi oss ikke i, og krever at ansvaret legges der det hører hjemme: Hos voldtektsforbryterne. Hvorfor retter ikke Rohde sine oppfordringer mot dem?  (I denne posten skriver jeg om at guttene må passe seg.) Nei, la oss heller kapitulere og se på voldtekt som noe uungåelig som jentene må passe seg for….

Skal du lese noen som har skrevet mer saklig og utfyllende om denne saken anbefaler jeg blant annet Cracked Actor, Hva Hun Sa, VamPus, Undre og tiqui.

I denne samleposten har jeg en del anbefalinger fra tidligere om gode blogginnlegg når det gjelder voldtekt og ansvar.

Det er direkte opprørende – ja, en falitterklæring for Norge som en sivilisert rettsstat – når seksjonsleder i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, må gå ut i media og si “det er ikke trygt for kvinner å gå hjem fra byen alene”, fordi man da risikerer å bli overfalt og voldtatt. Hva slags samfunn har vi fått, når lovens håndhever – den myndigheten vi frivillig avgir vår personlige frihet til for felles beskyttelse – kan gå ut og kapitulere på vegne av halve befolkningen? Hva slags samfunn er det vi ønsker, når vi angriper problemet med at det finnes noen – få – menn med særdeles avstumpet respekt for livet og andre mennesker, på denne måten? (Cracked Actor)

Konklusjonen med det hele (for min del angående dagen i dag) må bli at det ikke er sunt hverken for humøret eller blodtrykket å oppdatere seg på nyhetsbildet…

Frustrasjoner, Helsevesenet, Samfunn og politikk

Ikke her i alle fall!! Når jeg trenger dem!!

Et eller annet sted i denne leiligheten vet jeg at det finnes minst TRE headset til iPhone. Men hvor?? Ja, det er det store spørsmålet!!

Nå synes jeg at jeg har lett “overalt”, og det er ikke så enkelt skal jeg si deg, når man skjelver bare man prøver å reise seg opp!

Borte er de. Har Mannen fylt lommene med headset før han gikk ut?? Er alle kablene blitt med i en hemmelig forening med en stor visjon om å drive meg fra vettet? Vel, da har de i så fall lyktes ganske bra!

Om jeg finner et headset snart skal jeg seriøst lime det fast i telefonen med lynlim!!

Uansett er jeg nå for utslitt til å snakke i telefonen etter Den Store Leterunden!

Fanden ta alle kabler! (Og armer som ikke virker.)

Frustrasjoner Headset, iPhone, Kabler, Rot

Det er noen ganger jeg hater å bo i by.
Sommernetter og tidlige sommermorgener.
Biler, busser, søppelhenting og andre bråkebøtter.
Er så lett på søvnen, så jeg sover aldri skikkelig med vinduet åpent. Skulle ikke hatt soverom med vindu mot gata i alle fall.
Har ikke engang følelsen av å ha sovet, bare døset og viklet lyder inn i merkelige, utslitende drømmer, kaster kroppen inn i merkelige stillinger og våkner med kink i nakken.
Hater bybråk, hater trafikkbråk, vil rømme på landet.

Frustrasjoner Bråk, Sove

Jeg blir så irritert når jeg får høre at folk som prøver å maile meg får feilmeldinger med at “mailadressen finnes ikke”, Facebook og Twitter informerer meg om at “mailadressen din synes å være ute av drift” og alt er generelt kluss.

Jeg bruker Servetheworld som webhotell, og selv om de påstår at de “har hatt noen problemer i helga som nå er rettet”, så vet jeg (og mine kontakter!) at dette problemet med mailene har vi da hatt før.

Håper at vi klarer å løse det i løpet av morgendagen, ellers er det stor fare for at alle mailene mine bare er forsvunnet ut i et sort hull i løpet av sommerferien. *Grøss*

Og ja, jeg tenker på å bytte leverandør.

Forbruker, Frustrasjoner, Teknologi Mailer, Servetheworld

Utslitt ME-dame med feber og panikktanker om brudekjoler går og stiller seg på treningsmaskinen på stua med skjelvende ben.

Da kommer det fra den munnrappe seksåringen: “Åh Cathrine, jeg har aldri sett deg trene før!”

Takk skal du ha!

Nå får du ikke se det mer heller!

*Går og legger meg og gir opp verden*

Familieliv, Frustrasjoner, ME, Reservemamma Familieliv, Frustrasjoner, Reservemamma

Fra en pasienthverdag.

Tre uker før timen tilskriver jeg spesialisten: Husk at jeg kommer på time den X. juni. Husk at det viktigste med denne timen er at jeg skal ha en legeerklæring/spesialisterklæring til NAV.

*Møter på time*

*Venter i tre kvarter liggende i en stol*

Spesialisten har ikke skrevet erklæring.

Spesialisten har et system, fordi det er så mye å gjøre og NAV skal ha så mange erklæringer om pasientene. Spesialisten har en liste hvor h*n fører opp det som trengs å gjøres av papirarbeid, og jobber seg så gjennom lista. En for en. Hver sin tur.

Spesialisten forstår at NAV vil ha erklæringen nå, men det er ikke min tur på lista før i midten av juli. Og enda det er tidlig!

Hyggelig!

Så får vi se hva NAV svarer til det da. Håper de kan ta over jobben med å prøve å få noe som ligner på et papir ut av spesialisten. *Sprø*

Kanskje jeg kan tegne en erklæring selv? Åh vent, det har jeg jo allerede gjort!

Frustrasjoner, Helse, Helsevesenet, ME, NAV Legeerklæring, NAV, Pasient, Spesialisthelsetjenesten

Jeg ble veldig berørt av å lese denne “jobbsøknaden” til NAV fra en fortvilt mor. Den står som leserbrev i Sandefjord Blad.

Kjære NAV forvaltning!
Siden jeg nå har fått avslag på min søknad om ytterlige pleiepenger for å yte omsorg for min elskede funksjonshemmede sønn, «søker» jeg nå jobb hos dere.

Frustrasjoner, NAV Desperasjon, NAV, NAV Forvaltning