Kritisk sak om behandling av ME-syke med Rituximab.

9

I går ble jeg gjort oppmerksom på en bloggpost på nettstedet «Science-Based Medicine» med tittelen «Rituximab for Chroinic Fatigue Syndrome: Jumping the Gun»

I innlegget foretar forfatteren Harriet Hall en kritisk gjennomgang av at legen Dr. Kogelnik ved Open Medicine Institute i San Francisco har begynt å behandle pasienter med Rituximab (Rituxan), basert på de foreløpige forskningsdataene fra Haukeland.

Som vi kjenner til blant annet fra A-magasinets artikkel «Håpet om et mirakel», er det også noen norske pasienter som har begynt å ta turen over til California for å forsøke å få hjelp.

Dette reiser selvsagt en hel haug med interessante og viktige spørsmål, og jeg synes det fortjener en kort gjennomgang. Selv om jeg ikke har sjans i havet, eller helsefaglig kompetanse til, å ta stilling til alt.

Det første jeg kan si er jo at jeg er noe kritisk til bruken av informasjon fra en syk pasient-blogger (en blogg som nå ser ut til å ha blitt lukket) som grunnlag for en så kritisk artikkel hvor Dr. Kogelnik virkelig ikke fremstilles på en tillitsvekkende måte. Jeg ville gjerne ha sett et tilsvar fra Dr. Kogelnik på dette, for jeg tror virkeligheten er mer nyansert enn det som kommer frem i innlegget. Jeg tror ikke Open Medicine Institute eller Dr. Kogelnik har begynt med dette for å melke en desperat pasientgruppe for penger, og jeg tror at det ligger gode intensjoner bak. (De har i tillegg en lang liste med forskningsprosjekter.) Nok om det, her er noen tankepunkter:

Det er for tidlig, vi vet ikke nok.

Forskerne og legene Fluge og Mella ved Haukeland Universitetssykehus har flere ganger presisert at det er for tidlig å starte noe behandlingsregime med Rituximab utenfor en forskningsstudie. Vi vet rett og slett for lite, vi må vite mer om det faktisk har effekt, hvem det har effekt på, hvor mange doser som skal til og hvor ofte – før det er noe vits i å si at «dette har en effekt på ME».

Så vi vet ikke, men studien som er publisert har gitt sterke indikasjoner på god virkning, for ca. 2/3 av pasientene. Vi venter nå på at det skal komme på plass finansiering til en multisenterstudie hvor ca. 140 pasienter vil bli inkludert, en studie som vil bli svært viktig. Jørgen Jelstad skriver veldig godt om videre forskning i sin bloggpost «ME: Forskningen, frustrasjonen, fremtiden». (Kommentarfeltet anbefales også sterkt.)

For kommentarer om design, metode, gjennomføring og resultat fra Haukeland-studien viser jeg til kommentarfeltet på PLoS One der forskerne selv svarer.

Men vi er jo desperate! 

Mange pasienter vil på utsagnet om at det er for tidlig svare med et nærmest desperat hyl av fortvilelse. En høyst forståelig reaksjon på de som vet hvor alvorlig syke mange er! Det kan oppleves som grusomt å se andre bli helt friske av en allerede eksisterende medisin, uten at man får mulighet til å prøve den selv.

Og ingen kan nekte oss å reise til California, men da må vi i så fall vite hva vi går til. At dette er en eksperimentell utprøving av en medisin, som vil koste ekstremt mye penger (jeg mener det var snakk om ca. 6000 USD per dose, da er vi fort opp i 50.000 NOK per behandling med reise og opphold), og at det ikke er bare-bare å behandles i utlandet og ikke ha legen i nærheten for oppfølging.

Det man må være klar over, er at det ikke foregår noen registrerte forskningsprosjekter på OMI, selv om Dr. Kogelniks institutt kaller den en «pilot». Dette skrev instituttet til meg da jeg ba om mer info: «Dr. Kogelnik would need to see you for an initial consult with some lab tests and proceed from there to determine if you’re a candidate for the Rituxan. We aren’t doing a trial for the Rituxan at this time, but rather a pilot that is more case by case. Their will be a trial sometime in the near future, but I do not have dates at this time.»

Ikke noe registrert forskningsprosjekt, alt må betales av egen lomme, veldig vanskelig med lange reiser og lang avstand til behandler = ikke god magefølelse for meg. Foreløpig.

For det er sant: Vi er villige til å ta ganske stor risiko, for så syke er vi, men ikke alt. Det er ikke sånn at vi selger leiligheten, tar opp ekstra lån og reiser til California selv om vi kjenner to personer som lever friske liv etter å ha blitt behandlet med Rituximab….

Det foretrukne alternativet

Det er dumt at Dr. Kogelnik ikke har laget en randomisert, kontrollert forskningsstudie – det ville man ha hatt god bruk for i kunnskapsutviklingen rundt ME og mulighetene for å bruke Rituximab som medisin. Man får jo blant annet ikke publisert i anerkjente tidsskrifter uten å ha en registrert studie.

Vi vet at det er mer gjengs praksis i USA å teste ut medisiner «off label» enn i Norge/Europa. Et argument er at kanskje ser vi dette som mer problematisk enn det egentlig er? Det vet vi ikke, men det er mange ting å ta hensyn til her.

Men kan noen nekte meg å prøve Rituximab??

Neida, ingen kan nekte deg å prøve eksperimentell behandling. Men du må få tak i det, og det må gjøres på en sikker måte. Rituximab er ikke noe man eksperimenterer med på egenhånd, for å si det slik. For å gjøre det på enklest mulig måte kan vi sitere fra Felleskatalogen: «Bør administreres på sykehusavdeling med fullt resuscitasjonsutstyr tilgjengelig og under nøye overoppsyn av erfaren onkolog/hematolog.» Det er også vanlig å gi en del tilleggsmedisiner, for å bl.a. unngå allergiske reaksjoner. Men det er nok ingen sykehus eller leger som vil behandle ME-pasienter med Rituximab utenfor forskningsstudier i dag. (Unntatt kanskje ved andre sykdommer i tillegg hvor det er indisert, det vet jeg lite om.)

Samtidig – dette er en allerede eksisterende medisin som i dag brukes både på kreftpasienter og på pasienter med revmatiske sykdommer. Jeg synes ikke man skal forsøke å skremme folk, samtidig som jeg ikke synes at man skal si at det er helt uproblematisk. Nøkternhet vinner vi mest på.

Kanskje bør ikke det ene utelukke det andre. Open Medicine Institute har en lang liste med forskningsprosjekter på ME/CFS. Jeg vet ikke om de er igangsatt eller bare i planleggingsfasen, men det er nok noe der som kan gi interessante svar. Samtidig er jeg såpass for individuell frihet at hvis det er noen som absolutt vil prøve eksperimentell behandling med Rituximab, hvis de kan og har en lege (f.eks. som Dr. Kogelnik) som gjør det, så synes jeg de skal få lov til å prøve det. Om en pasient i California prøver Rituximab eller ei – det gjør det hverken lettere eller vanskeligere for meg å få prøvd det en gang i fremtiden. Men kanskje det kan skape falske forhåpninger for folk? Kanskje det kan forstyrre den vitenskapelige prosessen?

Flere gode poenger kan leses i denne Facebook-tråden på siden til Marias Metode.

Hva skjer?

Vi venter. Vi venter og venter og venter, og så håper vi alt vi kan at forskningen snart kommer videre – ikke bare på akkurat dette såklart, men kanskje spesielt på dette.

I tillegg til tålmodigheten får vi vel prøve å ikke styre forventningene rett opp i skyene kanskje? Hvem vet hva vi ser om 2-3-4 år, hva som er aktuelt eller ikke da. Jeg skal være førstekvinne til å gratulerer de som nå kan leve et friskt liv på grunn av medisinen, men på samme tid er det faktisk litt vanskelig å være i hallelujah-stemning over noe man ikke helt klarer å fatte selv…. et friskt liv?? Hva?? Tror det ikke før jeg får kjenne det på kroppen! 😉

Men en ting er sikkert: Vi fortjener forskning, vi fortjener kunnskap, vi fortjener riktig diagnose, behandling og oppfølging. 

Oppdatering 10/1: Det ligger også en interessant diskusjon på Facebook-siden til Gunnar Tjomlid om dette, hvor bl.a. både Maria Gjerpe, Wasim Zahid, Jørgen Jelstad og Pernille Nyhlen deltar. Tråden er offentlig, og kan ses her:https://www.facebook.com/CiViX/posts/513970785291533

Aktuelle folk å følge på Twitter:

Jørgen Jelstad

Maria Gjerpe

Wasim Zahid

Ola Henmo

Gunnar Tjomlid

Øyvind Kristensen

Per Helge Måseide

Henrik Vogt

Egil Madsen

(Litt tilfeldig rekkefølge alt etter som hva jeg har fått med meg av hvem som snakket om dette på Twitter. Kom gjerne med flere linker i kommentarfeltet.)

 

 

Share.

About Author

9 kommentarer

  1. Kjempeviktig å være kritisk til dette. Ja vi ønsker en behandling, men allerede har vi sette hvordan teorier har bråstoppet og tat nye vendinger, jeg tenker da bla på XMRV-historien.
    For meg er det intet mål – ei heller noen trøst i «å bare få en behandling». Nei – la dette være skikkelig dokumentert før man setter igang behandling på MEsyke pasienter – det gjør imidlertid ingenting om det blir litt fortgang i prosessen…
    Flott innlegg Cath – og må du ha god hvile mens vi venter 😉

  2. Flott at du tar opp dette, et bra innlegg.

    Ja, vi kan være desperate, og ja, vi er syke.
    Jeg mener likevel det kan ødelegge mye mer enn det gavner å «behandle» med Rituximab før en vet mer.

  3. Pingback: “Science-Based Medicine” bloggpost med tittelen “Rituximab for Chroinic Fatigue Syndrome: Jumping the Gun”. «

  4. Hei!

    Bare en kommentar til OMIs forskning. Du sier de har en lang liste med forskningsprosjekter, og viser til denne sida: http://openmedicineinstitute.org/research-initiatives/mecfs-merit/

    Men dette er ikke pågående eller fullførte prosjekter, det er planlagte. Man kan kanskje kalle det frromme ønsker. Ingen vet når de kommer i gang, og de har så langt ikke fått penger til dem, såvidt jeg vet.
    Det er i det hele tatt ganske vanskelig å finne ut hva OMI driver med av forskning. Og når det gjelder Kogelnik selv, finner jeg ni artikler på PubMed, hvorav bare én er en klinisk studie med 12 pasienter med et antiviralt middel mot herpesvirus. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed?term=kogelnik%20a.

    Jeg har lett omkring for å finne ut mer om ham, det står et sted at OMI har hatt en studie med antivirale midler mot CFS, men finner ikke noe, verken på instituttes nettside eller andre steder. Han har heller ikke registrert noen studie på clinicaltrials.cov.

    I det hele tatt en vanskelig mann å få fatt på. Men jeg har funnet ut at han er utdannet lege, ferdig i 1996, spesialist i infeksjonsmedisin, og har doktorgrad i bioengeneering. Han har forsket på bl.a. mikrobiologi og immunology. Tror ikke han har noe særlig klinisk forskning i ryggsekken, bortsett fra altså den lille studien jeg nevnte.

  5. Bra skrevet.
    Jeg vet at dette er et forsøk mange setter sin lit til, men Rituximab er som du skriver en medisin som brukes mot kreft og remastiske sykdommer. Det er ikke en lekemedisin, men veldig sterk og om du får allergiske reaksjoner kan disse være veldig kraftige.

    Jeg skjønner at man kan ha lyst til å reise til utlandet og «snike litt i køen», men det er som du sier ikke uten risiko. Jeg tror ikke jeg kommer til å selge unna alle eiendeler og legge livet mitt i hendene til Dr. Kogelnik.

    Selv er jeg ikke en sengeliggende ME-pasient, jeg er har ikke engang diagnosen, for et eller annet sted på veien siden jeg ble dårlig i 2005 har jeg blitt bedre og klart og jobbe. Nå er jeg litt dårligere igjen, og det slår ut med streptokokkinfeksjoner i halsen, og så bruker jeg en evighet å hente meg inn igjen + at jeg må ha min vanlige energiøkonomisering. Så nå vagger jeg hjemme en liten stund, heldigvis har jeg fått plass på Catosenteret i april og er veldig spent på hva det kan bringe.

    Artig å titte innom hos deg og lese det du skriver, både seriøst og litt mer fjas 🙂
    Jeg har også litt mer tid til å lakke neglene nå, og elsker neglelakk.

  6. Pingback: Siste nytt: Rituximab-behandlingen på TV2 Nyhetene i kveld. | ~SerendipityCat~

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.