Jeg tenker en del på hva som kommer etter dette. Ikke Himmel eller Helvete, men hva som kommer Etter Sykdommen.
Hva vil skje med meg når jeg er frisk(ere) igjen? Hvem er jeg da?
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å bli «den jeg var før jeg ble syk» igjen. Det har gått for mange år og blitt for mange sterke livserfaringer til at det er mulig. Mer voksen, forhåpentligvis noe klokere, helt sikkert mer ydmyk og tålmodig. Kanskje også mer oppsatt på å ikke vike på egne krav?
Jeg har vært kontrollert – stort sett hele døgnet – av sykdom i flere år nå. Når kreftene kommer tilbake vil jeg ha kontrollen over egen tid og egen liv selv. Eller for det meste selv da, jeg skal fortsatt leve med min kjære. <3 Han vil vel ha et lite ord med i laget kjenner jeg ham rett!
Men bortsett fra det praktiske – hva kommer jeg til å prioritere og hva kommer jeg til å gjøre med tiden min når jeg er frisk igjen? Vil det være som å bare slå på en bryter og så er jeg akkurat den samme personen jeg var i september 2007? Nei, det skjer nok ikke.
En «kjerne» vil det nok selvfølgelig være som er den samme, identiteten min har ikke forsvunnet selv om jeg har vært syk. Kanskje vil jeg i enda større grad hige etter å oppleve alt livet og verden har å by på. Kanskje vil jeg prioritere venner og familie fremfor sene overtidstimer. Eller kanskje jeg finner et altoppslukende prosjekt jeg kaster meg inn i?
Jeg har ingen ambisjoner om å «ta igjen det tapte» og forsøke å leve 5 år med sykdom på ett år, eller skulle bli noen superdame som strekker minuttene i døgnet så langt at de skjelver som morkne gummistrikker like før de skal til å ryke.
Jeg tror jeg bare må ta den tiden jeg får tildelt som det kommer, sånn litt etterhvert.
Det jeg merker er at straks jeg har bedre dager, så er det som om jeg har en fjær i ryggen. SPROING, så er jeg ute av sofaen og i gang med et eller annet prosjekt jeg har ligget og fundert på en stund.
Jeg tror det kommer til å se annerledes ut her hjemme når jeg har fått realisert mine planer! 😀 Jeg tror vennene mine skal få mange gode klemmer, og færre skuffelser, fra min side.
Jeg håper at kjærligheten kan pleies med mange fine kjæreste-kvelder med mannen, turer for bare oss to i innland og utland, markeringer av Valentine’s og bryllupsdager og jubileumer så det står etter! <3
Jeg tror at når formen blir bedre, men ikke er helt bra, så kommer jeg til å være mye sint. Veldig sint, fordi jeg er mer bevisst alt jeg går glipp av når jeg ikke er helt sengeliggende. Jeg tror jeg kommer til å synes at min oppegående tid, som er så altfor lite i løpet av en dag, bør verdsettes og respekteres av de rundt meg, fordi jeg har så mye mindre enn de fleste andre. Jeg vil ikke kaste bort den ene gode timen på en dag på meningsløse ting, hvis den gode timen først kommer. Jeg vil ha anerkjennelse for det jeg faktisk gjør, på lik linje som andre får anerkjennelse gjennom sitt arbeid og liv. Jeg vil ha respekt for at jeg velger bort noe, og at dette valget ofte er sårt, og jeg vil ha respekt for at jeg skal få lov til å velge, når tiden min er så knapp.
Jeg skal ta godt vare på de som har vært gode støttespillere for meg mens jeg har vært syk, og resten trenger man kanskje ikke bry seg så mye om uansett.
Jeg lurer på hvordan omgivelsene kommer til å reagerer når jeg blir friskere og det blir «mer av meg». Flere ting å gjøre sammen, mer tid sammen, men også mer krav og kompromisser fra begge sider. Antageligvis.
Det er så mye en kan tenke på og gruble over når en sitter alene i en halvmørk leilighet, selv om dagen har vært så fin som det går an at en dag blir egentlig. 🙂 Det beste er nok bare å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det. Jeg vet det er en klisjé, men det er selvfølgelig mye sannhet i det også.
Hvordan ser dere for dere at «livet etter sykdommen» blir? Kommer du til å være den samme personen som før du ble syk?
17 kommentarer
Tidligere trodde jeg at livet kom til å bli veldig annerledes, men nå tenker jeg ikke slik. Jeg tror livet ville blitt levd på omtrent samme måte, bare «fullere», med større deltakelse i hverdagen og flere oppgaver. Jeg kunne brukt meg selv i større grad og sørget for mer likestilling hjemme..
Livet har gått videre siden jeg ble satt ut av normal funksjon, jeg er annerledes. Å leve livet baklengs er en dårlig idé, så det å lære av tiden som er gått og den kompetansen jeg har opparbeidet er nok noe jeg ville fortsatt med.
Gjennom min tid på nett, har jeg lært mye, som jeg tenker er en del av min kompetansebygging, selv om jeg stort sett har tilegnet meg den fra sofaen.
Jeg liker innlegget ditt godt og har delt det med mine. Det er godt å lese tankene dine!
Jeg tror vi er litt like her. Jeg har også trodd at det ville bli veldig annerledes, men nå tror jeg ikke lenger det. Jeg liker at du bruker ordet «tilstedeværelse».
For min del vil jeg også mer «ut» av huset og fristilles fra husarbeid og ansvar hjemme, så får heller mannen mer inn på hjemmebane.
Jeg tror vi har lært mye i disse årene jeg, både av mellommenneskelig og mer teknisk og faglig kompetanse det er god bruk for i arbeidslivet når den tid en gang kommer.
Takk for gode ord og delinger! <3 Det er virkelig godt å høre. 🙂
Endelig har jeg kunnet gi litt tilbake! Jeg må huske på at jeg ikke skal gro fast i skallet mitt.
Tror lenka jeg delte på Fb ble åpnet noen ganger, håper det.
(delte på Twitter også)
Ønsker deg en god februar!
Når jeg blir frisk, ja. Eller friskere…….
En dag kommer nok, at jeg er friskere, men akkurat hva jeg gjør da?
Jeg håper jeg rekker å bli friskere mens ungene fremdeles bor hjemme, slik at jeg kan være en aktiv, deltagende mor i hverdagen deres.
Jeg håper å kunne reise, kort og langt, med hele familien, eller bare med kjæreste mannen?
Jeg skal være spontan igjen, og jeg skal glede meg over de små tingene som jeg klarer å glede meg over nå, men som «vanlig friske» kanskje ikke legger merke til i hverdagens kjas og mas.
Jeg gleder meg til den tid…..
Beklager at dette kom dobbelt…..
Takk for at du deler!
Når jeg ser hva folk vil gjøre når de blir friskere, vet du hva som slår meg? Det er ingen som sier «jeg vil jobbe hardt og tjene masse, masse penger», eller «jeg vil skrive de beste prosjektrapportene». Det folk vil er å ha tid og krefter til å leve sammen med sine nære og kjære!
Det minner meg om denne artikkelen: http://www.guardian.co.uk/lifeandstyle/2012/feb/01/top-five-regrets-of-the-dying
Når jeg blir frisk, ja. Eller friskere…….
En dag kommer nok, at jeg er friskere, men akkurat hva jeg gjør da?
Jeg håper jeg rekker å bli friskere mens ungene fremdeles bor hjemme, slik at jeg kan være en aktiv, deltagende mor i hverdagen deres.
Jeg håper å kunne reise, kort og langt, med hele familien, eller bare med kjæreste mannen?
Jeg skal være spontan igjen, og jeg skal glede meg over de små tingene som jeg klarer å glede meg over nå, men som «vanlig friske» kanskje ikke legger merke til i hverdagens kjas og mas.
Kanskje jeg også vil være sint over all tid som har gått bort til sykdom?
I alle fall skal jeg glede meg over nuet.
Jeg gleder meg til den tid…..
Jeg har ingen anelse om hvordan det kommer til å bli. Å planlegge ‘livet’ kan være spilt energi og tid – livet tar sine egne vendinger uten å bry seg om hva vi helst vil. Kunsten, for meg, er å lære å bli god nok til å takle det og finne vei videre.
Det eneste jeg vet, er at jeg på en del punkter er blitt mer sikker i en del, skal vi si verdier, som jeg egentlig alltid har hatt, men som jeg kanskje ikke har vært så tydelig på. Jeg har lært hvor lite som skal til for å gjøre en dårlig dag litt lettere for noen – og hvor viktig det kan være at vi gjør nettopp den lille tingen. Jeg har lært at en skal kjenne noen ekstremt godt før en kan begynne å legge seg opp i hvordan de lever livet sitt – og det er jeg begynt å forklare til andre som slenger med leppa om/til andre. Jeg har det rimelig klart for meg at det ikke blir jeg som skal forandre verden, men hvis jeg kan være observant nok til å se noen som kanskje trenger et smil eller et hyggelig ord og gi dem det, så har jeg faktisk gjort noe godt, noe som har betydd noe. Noe vil vel si at det ikke er spesielt ambisiøst – men kanskje de burde prøve å gjøre det selv også?
Åh, dette kjente jeg meg veldig igjen i.
– Å bli tydeligere på egne verdier.
– Å gjøre de små tingene som løfter egen/andres dag.
– Å kjenne sine egne begrensninger og ikke legge seg opp i andres liv.
Det blir en fin liste!
Likte spesielt godt innsikten om at vi har en mulighet til å løfte andres dag, selv med et smil i forbifarten, et kompliment eller et hyggelig spørsmål. Vi har ett liv, så hvorfor ikke prøve å være så hyggelig som mulig?
Å, disse tankene har jeg også balt med.
Akkurat her tror jeg faktisk jeg kommer til å vurdere et par runder med en kognitiv terapeut; for å rydde opp, finne frem til mine definisjoner, gi slipp og gå videre.
Og så skal jeg på spa. Og bestille «en med alt»!
Og så skal jeg ut i livet. Gjerne med gode verdier og et forfriskende syn på hva som er viktig og ikke.
Det ble ikke noen lang akademisk karriere på meg i dette livet. Men kanskje har man lært en ting eller to likevel 🙂
På spa og «en med alt» tror jeg skal bli selve livsmottoet mitt når jeg blir frisk(ere)!! 😀 😀
Nei, den lange akademiske karrieren har jeg sagt bye bye til kan du si, her også. Men det er helt sikkert et sted jeg kan bruke noe av det jeg kan likevel, får jeg tro. 😀
Tanken om å få litt «ryddehjelp» i form av en terapeut eller noe er ikke så dum egentlig. Det kan nok bli mange ting som sprenger i pannebrasken når livet endres.
Du vekket mange tanker hos meg med innlegget ditt, Cat. Og mye klokt ble sagt i kommentarfeltet også. Den fra Eva H traff meg spesielt – dette med å bruke sin erfaring til å gjøre det lille man kan for å glede noen.
Jeg tror tankene om hva man vil gjøre hvis/når man blir frisk avhenger av hvor man er i livet, og hvor lenge man har vært syk -blant annet.
Takk for kommentaren Trollmor! <3
Dette er litt av et tema! Flott at vi lufter litt tanker om dette.
Jeg har faktisk vært gjennom en slik prosess før, så jeg vet hvordan jeg følte det når jeg ble friskere.
Jeg var en gang dødssyk, og ble sakte bedre, år for år. Som mange opplever med ME. Jeg tok liksom livet tilbake uten å tenke så mye, fordi det gikk så sakte. Opplevelsene hadde selvfølgelig gjort noe med meg, jeg tok med meg hvordan man har det når man trenger støtte…
Så jeg ble enda mer opptatt av å hjelpe. Det var fantastisk å få gjøre det igjen.Også i prosessen med å bli bedre, så snart jeg maktet det var jeg i gang med å ta meg av andre.Det var så godt å få være sammen med ungene mine, familien min, være menneske igjen.
Så ble jeg altså syk igjen, etter å ha brukt ca femten år på å komme meg såpass at jeg kunne leve litt. For et sjokk, i løpet av noen uker var alt jeg hadde gjenerobret borte!!! Like mye satt ut av spill, og i det første året med ME ikke sikker på om det ville ta livet av meg. Men det gjorde det jo ikke. Sørgelig opplevelse å falle ned igjen, men jeg vet jo at jeg har greid det før.
Hvis jeg blir brått frisk av f.eks Rituximab(!!!), vil det bli spennende å se hvor mye annerledes det vil bli!
Nå har jeg så mange ønsker og planer, som du sa:…man ligger og funderer på prosjekter. Jeg gleder meg f.eks VELDIG til å kunne kjøre meg selv et sted og gå ut av bilen og brøle!!!! Rope og hyle,- alt jeg greier,- for å bli kvitt sinne, frustrasjon og stress som nå fyller meg.
Det er så deilig!
Wow! Veldig sterkt å lese om alt du har vært igjennom Vicky. Hva skal jeg si, det er et tøft liv!!
Jeg er bare SÅ glad for at flotte mennesker som deg vil dele sin kunnskap og sine erfaringer med oss andre.
Og så er jeg HELT med på å brøle. Lenge. Kanskje flere turer også!
*klem*
Takk for koselig svar. Så godt å bli forstått.
Man er ikke sikker på at andre tåler din virkelighet bestandig. De fleste nær meg gjør ikke det,- ikke det innerste såre stedet der man hudløs «flinker» seg gjennom årene og tårene. Heldigvis har jeg en fantastisk ektemann!
Og så føler jeg meg så heldig som finner alt dette fine her inne på bloggen din… God klem til alle som vil ha! Og så en stoooor en til deg! Håper all feber og uggabugga fra januar blir helt borte.
Åh, for et fantastisk kommentarfelt! 😀 Har bare lest kjapt igjennom nå, men skal lese en gang til rolig og med innlevelse, som når man nyter en utsøkt konfektbit.
Jeg <3 dere!!