Viktige tanker om å være smart, tynn og redd

28

Hvis jeg ikke deler, så glemmer jeg. Hvis folk ikke leser, så blir det ikke spredt. Så før jeg begynner på bunken med regninger som skal inn i nettbanken (urgh), here goes:

Det begynte med et innlegg, eller rettere sagt et notat, som forfatter Guro Sibeko la ut på Facebook-siden sin, med tittelen Smart, smartere, sexy. Det var så godt skrevet! På den måten som får meg til å sitte og småhoppe litt i sofaen mens jeg vifter med hendene.

Noen ganger tenker jeg at patriarkatet er bortkasta. Vi trenger ingen strukturer for å holde kvinner nede, vi gjør det så godt sjøl. Når vi fester stoltheten vår i hvor flinke vi er til å vaske gulv og trene og lakke neglene, i stedet for hvor flinke vi er til å lese bøker, tenke store tanker og hjelpe hverandre opp og frem har vi faenmeg fortjent at menn styrer verden.

Guros innlegg var inspirert av Forfatterfruens innlegg Tynn, tynnere, sykestet innlegg jeg også måtte vifte litt med armene til mens jeg leste. Så glad ble jeg, for at noen satte ord på disse tankene på en veldig bra måte.

Det er så ufattelig tåpelig at JEG som er høyt utdanna, voksen, tjueåtte år og feminist skal få ødelagt selvbildet av teit reklame og trivielle media. Men det er like fullt helt sant. Jeg føler meg mindre verdt som overvektig, og ikke én eneste fornuftig tanke har til nå klart å endre på den følelsen. Men jeg prøver likevel hver dag.

Les dem, og kom tilbake hit etterpå, for disse damene er bare herlige! De sier det akkurat som det er.

Jeg tror et av de største problemer kvinner har er at de aldri føler seg bra nok. Akkurat det er jo ikke noe rart, fordi vi har tillatt en utvikling der vi har et samfunn som bombarderer oss med beskjeden hver eneste dag, at du aldri kan bli bra nok. Du kan aldri bli tynn nok, hårløs nok, pen nok på håret… men spesielt tynn nok tror jeg. Vi tilgir deg mye, bare du er tynn.

Selv har jeg de siste par årene slitt med at medisiner har fått meg til å gå raskt opp i vekt, og på helt feil steder på kroppen. Jada, passiv livsstil på grunn av sykdom blablabla, men jeg var syk og «likevektig» i tre år før jeg fikk denne smertemedisinen og raste opp i vekt. Jeg har aldri vært nødt til å tenke veldig mye over hva jeg spiser, og har vel aldri vært sett på som overvektig, men jeg merker jo hvordan folk ser annerledes på meg nå. Venninna som uttrykker at hun synes synd på meg fordi jeg har blitt større. Mannen som forteller meg at jeg var jo veldig hot da vi møttes, men ettertrykk på ordet var. Og så all den dårlige samvittigheten jeg pisker meg selv med, for ikke å snakke om all energien jeg bruker på å tenke på hvor mye mer jeg veier, planlegge hvordan jeg skal prøve å skjule det, og skamme meg fordi jeg ikke lever på en diett av salatblader og Voss-vann. (Trene kan jeg dessverre ikke akkurat nå.)

Så sånn er det. Enn om jeg klarte å bruke den tankeenergien på å glede meg over at mannen faktisk sier at han elsker meg, i stedet for å lure på hvordan jeg skal få det til å virke naturlig at vi begynner å ha sex med lyset av i stedet for på.

Det kan ikke være sunt.

Og siden «vi» i samfunnet og ikke minst regjeringen er så fryktelig opptatt av alt skal være sunt og alt det fæle vi skal forby (leste du denne om å være sunn forresten?), så slenger jeg meg med på Forfatterfruens forslag om at vi begynner å forby reklame med halvnakne, tynne kvinnekropper i det offentlige rom. Jeg mener, skal det være forbudt å reklamere for røyking, så burde det være forbudt å reklamere for spiseforstyrrelser også.

Så var det det siste, redselen. For med følelsen av å ikke være bra nok, stiger redselen for å bli avvist. Tenk hvor mye skam og redsel mange kaster bort tiden på? Tenk så mye flott det er ved oss som får gå i glemmeboka?

Og tenk at det er ikke rart i det hele tatt at kvinner trekker seg ut av den offentlige debatten, når de hele tiden blir møtt med en skittstorm. Som Gunn Hild Lem skriver om i Et vemmelig ludder.

Hva er det som har skjedd med oss? Hvorfor ramla vi ned av barrikadene og ble innestengt på treningssentrene?

Hva er det som har gjort så mange kvinner redde? Hvorfor blir vi aldri bra nok?

nothingtastes

Skal jeg fortelle deg hva som smaker bedre enn «skinny» forresten? Følelsen av å klare å lage seg middag selv etter å ha stort sett levd på Fjordland i flere år, fordi man er for syk til å planlegge, handle, lage, servere og spise. DET smaker godt det, gjerne med fersk fisk. 😉

Share.

About Author

28 kommentarer

  1. Viktig tema!

    Hvor mye betyr egentlig utseende for hvordan vi blir oppfattet av andre mennesker og hvor mye betyr utseende for hvordan vi tenker om oss selv og definerer oss selv?

    Jeg har aldri vært tynn, men var normalvektig frem til jeg la på meg som en bivirkning av medisiner for 5 år siden. Jeg hadde et normalt sundt utseende og jeg følte meg helt okei. Jeg satset på utdanning og jeg gjorde det bra i jobben. Så ble helsen veldig dårlig og vektøkningen kom som en bivirkning av medisiner og mangel på fysisk aktvitet. Huden ble blek og gusten, håret matt og livløst, rødkantete øyne av søvnmangel, dradd i ansiktet….. kort sagt kroppen forfaller fordi den er syk og ikke fungerer som den skal. Ja, og så blir jeg jo eldre også.

    Jeg gjør så godt jeg kan for å ta vare på meg selv. Men det er ganske så håpløst. Selv ikke en frisørtime og nye klær kan få meg tilbake til den freshe jenten jeg engang var. Det ytre gjenspeiler det indre og det er lite jeg får gjort med det. Jeg jobber kontinuerlig med å akseptere dette. Jeg vender fokuset mot andre kvaliteter. Jeg er jo snill og omsorgsfull, jeg er samfunnsengasjert og rimelig oppegående intellektuelt. Men likevel så føler jeg at mange måler meg på ytre kvaliteter. Både kvinner og menn. Jeg er ikke attraktiv lenger. Men det er ikke bare det ytre jeg har mot meg. Å stå utenfor arbeidslivet pga kronisk sykdom er minst like ille. Jeg merker dette så utrolig godt når det gjelder sosiale settinger og nye bekjentskaper. Jeg som alltid har vært utadvent og har hatt lett for å komme i kontakt med folk. Jeg har spurt meg selv hvorfor dette ikke er like lett lenger. Har jeg forandret meg? Har jeg blitt en annen? På sett og vis føler jeg meg som den samme, bare klokere og mer ydmyk på grunn av all smerten og alle motbakkene jeg har kjempet meg gjennom. Jeg har grublet på dette en stund. Jeg har mann, så jeg er ikke så opptatt av at menn skal sende meg et beundrende blikk. Men kvinner er kvinner verst. Kvinner måler hverandre opp og ned. Kvinner vil være venner med andre flotte og attraktive kvinner. Det er på tide at vi får vendt fokuset bort fra denne vellykketheten som som er så attraktiv i samfunnet vårt. Dette idealet som alle streber etter. Dette kjøret som gjør mennesker stresset og syke. Jeg ønsker meg et samfunn der vi fokuserer mer på indre verdier. Der vi er rause og inkluderende. Ikke overfladiske og fordømmende. Hva gjør det med oss å leve i et slikt samfunn?

    • Tusen takk for en innsiktsfull kommentar Eva!

      Ja, det er jo sårt på mange måter dette. Kanskje er det helt urealistisk å komme tilbake til den freshe jenten du engang var. Men kanskje det går an å være så fresh som mulig som den jenten du er nå, og har blitt!

      Jeg synes du virker veldig reflektert og oppegående, og det er som du sier ofte slik at mange måler oss kun på ytre kvaliteter. Utseende, penger, makt, karriere.

      Jeg vil ikke strebe etter dette «karrierekvinne med flott utseende, veltrent kropp, fantastisk mann og barn og et hjem som er interiørstylistens drøm» lenger jeg.

      Jeg lever rett og slett ikke i det samfunnet jeg vil ha, så da må jeg vel bare prøve å endre det på et vis da. Men jeg tror det krever mye tankevirksomhet og forsøk hit og dit…

      Uansett, for nå sporer jeg av her: TAKK for at du ville engasjerer deg her!!

  2. Så utruleg bra skreve 🙂 Vi har jammen nok som skal slite med sjukdom om vi ikkje skal slite med dårleg samvittighet og.
    Har tenkt på det mange ganger, korleis skal dette ende ? Stakkars barna våre som skal vekse opp til slike ideialer.
    Men kjenner meg igjen der eg fortviler over vekta og ikkje kan gjere noko med det, fordi eg ikkje greier å trene. Skal vi svelte ihel ?
    Tenker og på korleis eg går kledd, i mjuke jogge bukse\kosedresser og T-skjorter. Er ikkje mykje sexy akkurat, men det er det mest behagelige å kle seg i i kvardagen.
    Eg trur nok at vi er vår verste fiende i disse tankane. Dei fleste av familie og venner som kjenner oss forstår det godt. Eg skulle ønske at det kom meir «fine», behagelige kle i i form av joggebuse. 🙂

  3. Syns mannen din burde få seg en smekk i bakhue! Jeg hadde blitt veldig såret over den kommentaren kjenner jeg. Jeg har også lagt på meg som syk, og jeg tror det gjør meg sykere å få konstant dårlig samvittighet for det. Men akkurat nå fokuserer jeg på å få i meg mat for å skape energi, enn å slanke meg. Men det er klart, en slik påminnelse som diverse reklamer gir gjør jo at jeg hver dag tenker på det!

    • Takk for støtten. Det var også veldig sårt for meg å høre, og det går jo aldri bort når det først er sagt…

      Klart det gjør oss sykere å ha konstant dårlig samvittighet for vekt og utseende!! Jeg synes det er direkte VONDT at folk rundt ikke skjønner at akkurat nå er jeg avhengig av å få i meg næring for at kroppen min skal ha nok å jobbe med. Jeg fokuserer på at det skal være gode råvarer og sunne måltider, men jeg er jo ingen helgen heller.

      Og jeg synes det er helt vilt at alle kvinner skal måles opp mot en plettfri 23-årig modell – for det er jo slik det er.

      Jeg blir så GLAD når jeg møter menn som kan se på kvinner på sin egen alder og gi dem komplimenter og få dem til å skjønne hvor attraktive de er. Jeg tror at vi har et fucked up samfunn her på mange måter.

  4. Dette er et av de beste innleggene du har skrevet, Cathrine! For det er så sant. Jeg tør ikke tenke tanken på å få en datter en gang, for jeg vet ikke om jeg hadde orket å utsette henne for alt det presset som eksisterer på jenter i dag. Det er selvsagt også press på gutter, for de blir dyttet like mye inn i en smal «rolle» om hvordan de skal være og hvordan de skal behandle kvinner, Hvor mange ganger blir ikke «tøffel», «jentegutt» og «homo» brukt om gutter som ikke passer inn i den nokså smale rammen av hva en mann liksom skal være.

    Jeg ser heldigvis noen tegn til forandringer, men også mange tegn på at det går i gal retning. Og jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er høyt utdannet, smart og en god venn. Allikevel går veldig veldig mye av mitt fokus med til vekt og utseende. Jeg har gått ned 20 kg det siste halve året. For min del var det veldig nødvendig da vekten hadde kommet opp på et nivå som ikke var helsemessig bra. Men forandrer tankene mine om selvverd koblet med utseende seg for det? Nei, dessverre. Det er ikke mye ekstra selvtillit man får. For det sitter i hodet. Og omgivelsene hjelper ikke til.

    Mannen din fortjener seg en, på godt norsk, bitchslap. I alle fall en mental en. Og Cathrine, du er vakker og nydelig. Dette sier jeg ikke bare fordi du skrev det du skrev, jeg har alltid syns at du har vært en klassisk skjønnhet hver gang du legger ut bilder av deg selv. Og det er ikke bare fordi du er fysisk pen, men fordi alle erfaringene dine, intelligensen, medmenneskeligheten lyser gjennom øynene dine. Slike mennesker er alltid vakre uansett :). Og vi må slutte å legge vår verdi i noe så trivielt som utseende, og klare å pep-talke oss selv på samme måte som vi gjør hverandre. Men det er neiggu ikke lett!

    • Tusen takk for en god kommentar Maria!

      Vi er høyt utdannet, vi er bereiste, vi kjenner folk fra alle samfunnslag og har opplevd masse. Likevel bruker vi utrolig mye energi og tid på å bekymre oss over om det henger litt mageflesk over buksekanten. Noe er fryktelig, fryktelig galt.

      Helseproblemer som følge av overvekt skal man ikke kimse av, det forstår jeg. Men ut over det… ja.. jeg tror jeg har sagt det jeg mener der.

      Jeg blir rørt av å lese de gode ordene du skriver om meg. For å være ærlig har mye av selvtilliten min forsvunnet mens jeg var syk. Det er veldig rart, men også en konsekvens av å være mye isolert. Jeg får lite positive tilbakemeldinger på meg selv, mye mindre anerkjennelse enn noen som er ute i jobb og rundt i samfunnet. Det er vondt til tider. Jeg tror vi er mange som har det sånn.

      TAKK! <3

  5. Kjempefint innlegg! Personlig har jeg gått endel ned i vekt etter at jeg ble syk, og har i perioder nærmet meg å være undervektig. Det verste? Jeg føler en slags tilfredsstillelse i å se at ryggen og skuldrene blir mer og mer knoklete, og å føle at jeg er tynn nok. I det siste har jeg lagt på meg litt, noe jeg har gått inn for og som egentlig er bra. Men så snart jeg ikke er knoklete lenger, så føler jeg at jeg er for tjukk! Det er helt sprøtt. Jeg ønsker meg virkelig et mer kvinnevennlig samfunn, og jeg tror at jeg må starte med meg selv.

    Hvis man selv skammer seg, være seg over vekt, sykdom, ikke spennende nok ferier eller skitne stuegulv, så gir man også et indirekte signal om at andre i samme situasjon bør gjør det også. Så jeg tenker at jeg skylder ikke bare meg selv, men også mine kjære medsøstre (og brødre) å være fornøyd med meg selv. Så har jeg åpenbart et godt stykke igjen, men det kommer seg på endel områder.

    Derfor er jeg også egentlig ganske lei av å lese om folk som skammer seg over å være syke. Jeg har også gjort det, og det er fint vi kan dele disse følelsene, og det er også bra at friske og helsepersonell skjønner at vi ikke er late snyltere. Men det får være grenser, tenker jeg nå. Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg er syk (selv om jeg jo er mektig lei). Jeg vet at jeg ikke er lat eller uten evner. Jeg vet at alle kan bli rammet av en sykdom eller ulykke. Og helt ærlig, når velferdsstaten sponser sykemeldingen til tillitsvalgte politikere som har forgrepet seg på ungdommer (fordi det er så slitsomt å bli tatt for det), så synes jeg ikke det er så ille at jeg også får til livsopphold når jeg faktisk ikke har mulighet til å forsørge meg selv.

    Jeg har også tenkt mye på at jeg er så heldig som har en snill samboer som vil være sammen meg selv om jeg er syk. Og selvfølgelig er jeg det! Men jeg leste et innspill fra en britisk blogger med ME som fikk meg til å tenke. Ja, sier hun, jeg er heldig som har mannen min, men han er søren meg heldig som har meg også! Det prøver jeg å tenke på. Selv om jeg er syk, så er jeg fortsatt smart, reflektert og morsom (når jeg orker). Jeg er generelt empatisk og forståelsesfull, og dessuten flink til å vise at jeg er glad i han. Helt ærlig, jeg tror det er like greit for han at jeg ikke så ofte er i stand til å mase om at vi skal på kafé, på søndagstur eller se på Hobbiten på kino. 😉 Han vil jo at jeg skal bli frisk da, bare så det er sagt.

    Jeg så et bilde av deg i finantrekk, der du sa at du pyntet deg selv om du ikke var pinnedame (elsker det uttrykket!) Jeg synes PÅ INGEN MÅTE at du så overvektig eller tjukk ut! Er ganske skuffet over både mannen din og venninna di som sier at hun synes synd på deg fordi du er blitt større. Jezes!

    • Tusen takk for kommentar Maria!

      Det er faktisk skremmende å lese at du føler deg tilfreds over at kroppen din blir mer og mer undervektig. 🙁 Stakkars kropp!!

      Jeg har selv opplevd å gå kraftig ned i vekt i begynnelsen av sykdomsperioden. Da var jeg så underernært at jeg ble regnet som anorektisk. Etter en dramatisk tid med hasteoperasjon i magen og flere ting, så begynte jeg å gå litt opp i vekt. Men jeg mislikte sterkt synet av den svake, underernærte kroppen min. Den klarte ikke engang å holde meg oppreist når jeg skulle pusse tenner. Likevel var det noen som presterte å skryte over hvor fin jeg så ut, og som refererer til den perioden som da jeg var superfin. Så folk har forskjellige idealer, det er i alle fall sikkert.

      Etter hvert som jeg har vært syk en stund, så har jeg også lagt av meg en del skam. (http://www.serendipitycat.no/?p=5942) Men innimellom kommer det tilbake, og innimellom er jeg redd for at jeg ikke er takknemlig nok eller «bra nok». Så jeg synes det er kjempeflott å snakke med andre, som deg, i samme situasjon og høre at vet du – det er faktisk ikke noe å skamme seg over!

      Og ja, mannen min er heldig han også. 😉 Jeg satser i hvertfall alt jeg har av krefter på familien og hjemmet, slik at vi kan ha gode opplevelser og skape gode minner sammen med bonusbarnet.

      TAKK for en støttende og oppbyggelig kommentar!

      • Takk for svar og for fin blogg! 🙂 Uff, så underærnært som du var var jeg heldigvis ikke (jeg var aldri undervektig). Helt utrolig at folk sier at man ser bra ut da. Det sier litt om det bokstavelig talt syke idealet. Men det er jo litt det samme som at jeg var mer fornøyd i grenseland. Det er absolutt ikke bra, og jeg jobber for å snu det. Jeg vet at endel av det forvridde synet er mitt eget, men VELDIG mye er idealet i samfunnet, som er at voksne kvinner skal se ut som 12-årige jenter helt til de blir 50. Fra da av får de lov til å se ut som 25-åringer. Har lagt på meg nå da, og de kiloene skal absolutt få bli! Jeg har uansett blitt mye mer takknemlig for og glad i kroppen min etter at jeg ble syk. Selv nå, tenk alt den gjør for meg, dag og natt uten stans! Det virker ganske meningsløst for meg nå at da jeg var frisk så klaget jeg over fasingen på beina eller whatever.

        Jeg prøver også å tenke at den gode moder jord designet meg som jeg er for en grunn. Jeg er en mer atletisk type, ikke spedbygd, og jeg tenker at hun hadde i tankene at jeg skulle løpe gjennom bushen på jakt etter antiloper med en unge på ryggen eller noe, og å være fullt i stand til å slenge dyret over skulderen og ta den med tilbake til hulen etterpå. Haha! Da kan jo ikke jeg være en knoklete fisle! 😀

        • Ja, hva er greia med at voksne damer helst ikke skal være større enn en 12-åring?? Det er jo helt vilt. Ikke rart damene blir skrekkslagne når hoftene blir bredere og kroppen gjør det den er designet for…

          Dette foryngelsesidealet og idealiseringen av den pur unge kvinnekroppen er jo også så seksualiserende overfor dem som faktisk _har_ den 12-årige kroppen; barnet selv.

          Jeg synes ikke det er rart folk blir forvirret jeg.

          Jeg synes det er FLOTT at du ser deg for deg som den atletiske typen som kan slenge en hel antilope over skulderen. 😀 Det hadde vært kult å se!!

          • Ja, guri! Tror ikke det er helt lett å være 12 år nei.
            Hmm, det måtte nok i sannhetens navn vært en ganske liten antilope tror jeg. Foreløpig er moder jords og mine planer for meg lagt litt på vent da, så antilopene er trygge foreløpig. 😉 Ha en fin kveld og en fin neste uke!

  6. Vet du hva, Cathrine!

    Det er heldigvis mange, mange som er tjukkere enn meg! Mellom tinningene!

    Jeg som er over halveis i livet, fyller nydelig ut rynkene mine: innenfra! Trenger ikke hente fett fra stumpen for å skaffe fillers her, nei! Og ingen kan si at jeg ikke er moderne, her er det siste skrik fra Ellos og Cellbes og jeg vet ikke hva. Da gjør det ingen ting at jeg ikke har kunnet handle i butikker på over seks år!
    Dessuten er jeg så heldig at de klærne jeg bruker aller mest, passer helt fantastisk, …ja de sitter som et skudd!
    Ja, nå snakker jeg om sengeklærne, altså.

    Mannen min kaller meg forøvrig for sin «bittelille kone», og jeg spør alltid folk hvorfor de flirer av det??? Da blir de litt rare, helt til jeg med all mulig tydelighet viser at jeg VET…. At jeg HAR speil.Det virker som om mange har det der problemet mellom tinningene sine, stakkars.
    Så,- så lenge sengeklærne passer får det bare være! Så det!
    Og jeg har faktisk hørt at … inni er vi like!

    • Tusen takk for en kommentar som fikk ut latterbrølet her, du har fin humor og skriver så godt. 😀 (Har du egen blogg eller??)

      Sender deg bare en STOR virtuell klem herfra. 😉

      • Hehe! Neida jeg har nok ingen blogg. Aner ikke hvordan man lager det, og jeg tåler jo ikke den her pc`n såpass at jeg kan gjøre noe skikkelig ut av det. Men, jeg var på facebook nesten en hel uke til ende, bortsett fra en dag! Det er vel et par uker siden nå.

        Det holdt lenge, jeg var helt svimmel av alle likesene og kommentarene og alt det rare som jeg kunne ta del i helt plutselig. Altfor artig! Kommentarene sprutet ut av hodet mitt, kreativiteten blomstret, og jeg fylte på med vakre naturbilder fra stedet vi bodde på lengst oppi nord. Hadde plutselig et forum! Og folk laikset og flirte av MEG!
        Er det rart man blir svimmel etter all denne isolasjonen. Og så kjente jeg jo selvfølgelig at hjernen ble stadig mer rotete, jeg ble urolig etter å se om noen hadde sagt noe til meg! Så moro!!!! Ja, så moro at jeg ikke hadde godt av det. Så nå har jeg logget ut derfra for siste gang,- men jeg savner mine søte venner og går nok glipp av livet der igjen. Så nå håper jeg bare at du fortsetter med bloggen din! For her skjer det mye! Herlig jente er du!

        • Jeg skjønner at du ikke har krefter til det, men du skriver med en snert jeg liker og jeg tror du kunne ha vært (eller kan bli?) en flott fortellerstemme en dag! 🙂 Er ikke det minste overrasket over at du fikk mange likes og kommentarer på Facebook-aktiviteten.

  7. Nå går skravla her… Må bare legge til at det selvfølgelig er helt fint at mange kvinner også er naturlig tynne, det er jo fint det også! Poenget er at ikke alle er skapt for å se ut på en bestemt måte, og det skaper problemer når man føler at ens egen naturlige kropp ikke er bra nok fordi idealet er så spesifikt.

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.