Kvinner tar for lite smertestillende etter hjerteoperasjoner

8

En doktogradsavhandling viser i følge forskning.no at kvinner er for dårlige til å ta smertestillende etter at de har blitt utskrevet fra sykehuset.

Åpen hjertekirurgi er en meget stor belastning for kroppen, og man kommer ikke unna smertene. Likevel bruker ikke kvinner nok smertestillende.

Noen av årsakene er

– at de er redde for å bli avhengige

– det er en myte at man ikke skal ta smertestillende (best å «holde ut», være tøff altså)

– de har ikke fått nok informasjon om smertelindring

Men denne myten kan i verste fall være skadelig. Det er meningen at man skal ta sin smertestillende før man får uutholdelige smerter, for kroppen må jo også bruke energi på å bekjempe smerte, energi som trengs til andre ting i bedringsfasen. God smertelindring kan være med på å forebygge smerter i brystbeinet som mange har i 1-3 år etter en hjerteoperasjon, og hindre at dette blir kronisk.

Selv var jeg en av de som fikk «kjeft» på sykehuset for å være for treg til å be om smertestillende etter at jeg ble operert i magen i høst. Jeg hadde selvfølgelig i bakhodet alle skremselshistoriene om å bli avhengig, samtidig som jeg var redd for å bli oppfattet som «sytete» og ha lav smerteterskel. Det er også vanskelig å mase for mye på overarbeidede helsearbeidere som springer rundt med svetteperler i panna.

j0436459Men det bør man altså gjøre. Smertelindringen har nemlig best effekt når man tar medisinen sin før man kommer opp på den verste smertetoppen. Venter man til det blir uutholdelig, må man kanskje ta mer medisin og vente lenger før den virker.

Smertestillende skal også tas jevnt gjennom hele dagen, og ikke bli liggende i skuffen!

Jeg synes dette er interessant fordi det peker på et fenomen som jeg synes jeg ser gjentatte ganger: Vi skal «tøffe» oss og ikke klage – og så ender vi opp med å gjøre det verre for oss selv helsemessig. I stedet for å innrømme at dette er faktisk for vondt, og ta den smertestillende eller andre medisiner som vi har fått foreskrevet. (Vel å merke i riktige doser og med et våkent blikk på bruksanvisningen i forhold til bivirkninger og interaksjoner). Det er nemlig ikke alltid det er riktig å «holde ut» hva som helst!

Og til de som skryter av at «jeg har knapt nok tatt en paracet en gang», så handler det vel mer om at ditt behov for smertestillende har vært mindre fordi du ikke har opplevd de verste smertene, og ikke om at du er tøffere enn alle andre…

Bilde: Microsoft Clipart Online

Share.

About Author

8 kommentarer

  1. Det som nevnes her med at manglende smertelindring kan føre til kronisk smerte er fryktelig interessant. Kraftig smerte kan føre til noe som heter sentral sensitisering, at nervecellene som behandler smertesignalene i sentralnervesystemet blir mer sensitive, og skriker høyere AU for stimuli av lavere intensitet. Derfor bør man bruke lokalbedøvende også når man gjør inngrep under narkose. Og for all del ta sine smertestillende.

    Jeg skjønner ikke disse menneskene som er så skeptiske til å ta smertestillende. Det er ihvertfall åpenbart at de sjelden har vondt. Jeg er selvsagt en av de som ville fungert mye mye dårligere om jeg ikke hadde smertestillende. Hodepine og muskelsmerter er daglig kost, og å gå og ha det vondt hele tiden er ikke særlig gøy.

    Jeg synes ikke det er noe tøft i det hele tatt å aldri ha tatt en paracet i sitt liv. Og jeg synes ihvertfall det er teit å skryte av det.

    Isobels last blog post..

    • Ja, akkurat det med sentral sensitisering er et veldig interessant fenomen, og ganske viktig å vite om!

      Å få riktig smertelindring slik at man kommer seg godt etter en operasjon, eller slik i ditt (og mitt) tilfelle at en kan fungere bedre i hverdagen burde være en selvfølge. Men det er det altså ikke for mange, og det er bekymringsverdig.

      Kanskje også et mer kvinnerelatert fenomen? Jeg vet ikke, men noe kan jo tyde på det.

  2. Å, dette provoserer meg noko inderleg. Eg har vakse opp i ein familie der ein ikkje skal ha vondt, og ikkje ta medisinar. OG trur du ikkje eg har gifta meg inn i ein slik familie og. Han eg er gift med fall og slo seg noko grovt i skogen, og fekk ei djup flenge bak øyra. Ikkje skulle han sy, han lurte om eg kunne sette på eit plaster for han kom ikkje til. Då eg endeleg fekk kommandert han til legevakta hadde han masse småstein i såret som dei grov ut. Paracet? Neida. Til nød bedøvelse når ein skal sy. Huff, no vart eg hissig. 🙂

    Alt godts last blog post..Ein vakker mann

    • Hehe, ja jeg ble hissig jeg også! For hva oppnår man med å ikke skulle ta vare på kroppen sin når den blir skadet eller har vondt?

      Jeg tror faktisk at endel langvarige problemer for mange kunne vært unngått om man tok det på alvor fra begynnelsen av, ikke prøvde å bagatellisere eller være tøff og heller tillate seg å ta i mot hjelp!

      Men det mannefenomenet er ikke ukjent for meg heller… 😉

  3. Dette var et interresant tema! Har mange slike bedrevitere i min familie som blir helt forferdet om man tar smertestillende. De er slike som aldri har tatt en pille i sitt liv og skryter om mulig av det. De begynner å spørre hvor ofte jeg tar dem og skal liksom opplyse om at man kan bli avhengig. Som om ikke den syke vet det da? Pga denne holdningen har jeg alltid slitt med å ta smertestillende, og som mesyk har jeg virkelig hatt noen kamper med meg selv. Legen har sagt jeg skal ta dem, men jeg har droppet det. Jeg har etterhvert lært å ta piller noen ganger før det er for ille, for jeg vet av erfaring, slik det står i artiklen at man ofte strammer seg og det kan gjøre mer skade å ikke ta piller noen ganger når de verste smertene er der. Nei til at vi skal bite tenna sammen og «le av smerte»…!

    Grr, nå kom jeg på noe i samme sjanger.. sjefen min var alltid slik som skrøyt mye av at hun aldri ble syk. gjett om man føler sge dum når man hele tiden ble syk.. Noen mennesker er bare mer heldige.. de er liksom ikke mer FLINKE.. selv om de liker å tro det selv.

    Torneroses last blog post..En universell kaffe- og- te-sannhet?

    • Hehe, nei man er ikke flinkere om man ikke blir syk! Det er i alle fall sikkert!

      Og så synes jeg litt synd på de som har denne holdningen hvis de først skulle bli virkelig syke og trenge mye hjelp… tro om de føler seg uflinke da? Eller bikker det over slik at de føler seg uheldige?

      Det er jo et psykologisk fenomen det der, at vi tilskriver det negative som hender med oss selv til noe som har hendt i omgivelsene, noe som påvirker oss (og ofte vet vi mer enn andre om hva som skjer også)… mens når vi ser andre det går ille med, er det lettere å si at de kunne ha unngått det selv, at det er noe de har kontroll over. Men folk er altså mer uheldige enn «uflinke» når de blir syke.

    • Jeg vet ikke? Jeg vakler litt og tenker snart den ene og snart den andre veien. Jeg tror det er egentlig ganske individuelt, men at det kanskje er sånn at menn skal prøve å «tøffe» seg i utgangspunktet (for å leve opp til et slags maskulint ideal?) mens kvinner er litt redd for å virke «sytete» (for å unngå klage-stempelet som mange setter på kvinner?). Men det samme kan jo gjelde for begge kjønn!

      Burde hatt en undersøkelse som viser mer om dette..

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.