Bonusmammaen liker stille stunder – også!

4

Det har hendt jeg har hatt samvittighet svartere enn svart for alt jeg ikke får gjort med Lille Sprell når hun først er her.

Én ting er jo at det er sjelden nok vi ser henne. Dessuten ser det ut til å titt og ofte komme noe i veien, slik at helger og samvær enten blir flyttet på eller avvist. Sånn er det vel når man skal forholde seg til en storfamilie på den ene siden og en reisende far på den andre.

Så når hun ikke er her, da ligger jeg og tenker og grubler da vet dere. På alt vi skal gjøre når hun kommer hit. Alle maleriene vi skal male. Alle perlesmykkene vi skal perle. Alle bøkene vi skal lese. All den gode maten vi skal lage.

Bortsett fra at far i huset er kjempegod på matlaging, og gjerne tar med seg Lille Sprell på det, så må jeg innrømme at mange planer faller bort.

Jeg har jo mine begrensninger, og med mindre jeg får utlevert en butler som tar over alle oppgaver her hjemme, så må energien fortsatt fordeles ut over både «må»-oppgaver og «vil»-oppgaver. Mannen er jo som regel også sliten etter en lang arbeidsuke. Kort oppsummert: Vi får ikke til alt vi vil.

Jeg synes Anne-Helene har skrevet så godt om dette i bloggposten «Amputert morsrolle fordi jeg har ME?». Hvis du ikke allerede har lest den, så anbefaler jeg et klikk dit.

For det er jo sånn livet med sykdom føles: Amputert. Du som er frisk fikk utlevert 12 timer i døgnet til aktivitet, jeg som er syk fikk 5 – med forbehold.

Men jeg prøver, og gudene skal vite at i disse familiehelgene så er det familien som får 100% av meg! Samtidig kan vi ikke være lekekamerater eller aktivitører 100% av tiden, og derfor opplever nok Lille Sprell mer rolige stunder og litt mer alenetid når hun er hjemme hos oss, enn i hennes andre hjem.

Men kanskje er ikke det noe galt?

Jeg tror på at barn har godt av å ha rolige stunder, at de utvikler kreativitet ved å måtte leke og aktivisere seg litt på egen hånd. At hverdagen raskt kan bli for hektisk og organisert for dem, allerede fra tidlig alder av.

Det ser det ut som om flere er enige i, skal vi tro denne artikkelen fra Dagbladet i dag. Ja, barna kan faktisk være så stresset at det gir seg helt konkrete, fysiske utslag, i følge en professor i psykologi:

Opplever du at barna har vondt i magen, er slitne eller hyperaktive, at de har vanskeligheter med å sovekan det være symptomer på stress og er du bekymret for det, er det viktig å snakke med barna om hvordan de har det.

Det hender at Lille Sprell selv ønsker å trekke seg tilbake når hun er her, sier at «jeg er sliten», og vil ligge litt alene med en film eller en bok. Jeg synes vel egentlig det er helt greit.

Jeg tror vel vi alle har godt av en balanse mellom ro og aktivitet. 🙂

Ta inn hele skjermen 03.05.2013 153336.bmp

 

 

Share.

About Author

4 kommentarer

  1. Jeg kjenner meg SÅ igjen når det gjelder samvittighet og planer. Jeg vil så mye, så mye!

    Men jeg prøver iherdig å ta til meg det gode mennesker rundt meg sier: De små lærer faktisk å ta hensyn. Å ta ansvar. At noen kan være syke – hele tiden, men at de gir masse likevel. Og at de er akkurat som alle andre mennesker. Tenk for en lærdom å ha med seg videre i livet. Jeg tror det gir økt forståelse, og mange gyldne sjanser til å lære seg metakommunikasjon.

    Det at jeg har forklart den lille hvordan jeg har det og hvorfor jeg kan virke litt sur eller irritert eller stressa eller lei meg. Det gir utslag i «nå tror jeg du er sliten, L, for du er litt stressa!». Og «da vi bakte cake pops i går ble L litt sånn irritert!» også kan vi le av at jeg ble det, men at det bare var min egen feil og at det var helt i orden å bli det.

    Jeg tror på å lære barn raushet. Dessuten tenker jeg at de er som regel veldig aktive på skole/barnehage/sfo og fritidsaktiviteter, at det er helt, helt i orden å spille kule tv-spill og se rare filmer. For det har de kanskje ingen andre voksne som engasjerer seg i ellers.

    • Ja, jeg tror du har mange gode poenger her! Det at de små får med seg noe lærdom og noe mellom-menneskelig de ikke ellers oppplever andre steder, det beriker utviklingen av perspektiv på hva som er vanlig, normalt, greit, hvordan livet kan være rett og slett.

      Nå har jo ikke vi «heltids»-barn boende her, men jeg vet at de jeg kjenner som er syke og har det, er veldig opptatt av dette med barna, og om de gir barna det de trenger, siden de selv er syke. Og selv om man kjenner på manglende krefter, så tror jeg disse barna faktisk ofte ender opp med _mer_ voksentid og oppmerksomhet, og en voksen som er veldig _bevisst_ tilstede!

      Jeg håper og tror at Lille Sprell får en god variasjon i oppveksten, og at vi kan bidra med noe som gjør henne godt. 🙂

  2. Barn har godt av rolig tid i denne hektiske tiden.
    Det gjør noe med dem, det roer, tror jeg.
    En fare ved alt som skal rekkes er at det blir ingen tid til å fundere, lese for seg selv eller bare å slappe av.
    Mangelvare for alt for mange barn.
    Noe helt annet er at barn ved stadig å bli underholdt, krever underholdning i skole (det er’ke no’ moro der), i hverdagen og av brødskivene sine. Kort sagt, de veil heller bli underholdt enn å yte selv.
    Dette er fryktelig generelt, men noen ganger er det ok å la barn få tid og kun være tilstede.
    Klem 🙂

    • Det er helt sant, og jeg så det om brødskiva! 🙂

      Foreldrene gjør jo både seg selv og barna en bjørnetjeneste hvis de forventer å _alltid_ skulle bli underholdt. For sånn er jo ikke livet!

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.