Arbeidskultur, teknologi og tidsklemme

I dag har jeg lyst til å re-publisere denne teksten som jeg opprinnelig skrev den 23. juli i fjor. Men debatten er like aktuell om midlertidige stillinger, deltidsarbeid, arbeidstid, tidsklemme og så videre. Individuelle valg, kollektiver goder og plikter. Denne teksten ble også publisert som gjesteinnlegg hos politiker og bystyremedlem Ivar Johansen.

—————————————–

Hva om det ikke er hardt arbeidende mødre og fedre som er problemet med tidsklemmen, men arbeidskulturen og fremveksten av ny teknologi?

Det snakkes mye om tidsklemma i disse dager. Det skrives blogginnlegg og artikler side opp og side ned om hvorfor kvinner (og noen menn) jobber deltid. Veldig mange av dem fokuserer på individuelle valg og at det er akkurat disse damene og mennene som ikke takler heltidsarbeid og familieliv samtidig.

Få problematiserer arbeidets organisering i seg selv, eller hvordan arbeidslivet har forandret seg de siste årene.

Det må vi gjøre mye mer av!

For 15 år siden hadde vi ikke smartelefoner, internettforbindelse stort sett over alt eller andre duppedingser som gjorde det mulig å alltid være påkoblet, og å alltid ha med seg jobben sin i lomma. Da jeg startet å jobbe på et ledende forskningsinstitutt i 2005/2006 måtte jeg be IT-avdelingen om å installere et trådløst nettverkskort i den bærbare PC-en, det var nemlig ikke standard at arbeidstakerne var “på nett” og “på farta” samtidig. Normen var et kontor, en kontortelefon og en PC.

Nå er selvfølgelig alt annerledes, og det skulle da bare mangle at arbeidsgiverne ikke har benyttet seg av mulighetene som ligger i at folk stort sett alltid er tilgjengelige.

Derfor har vi fått en fremvekst av en arbeidskultur hvor det rett og slett blir sett ned på om man ikke er tilgjengelig for arbeidsgiver og kundene sine, stort sett hele tiden. Og der mener jeg at mye av problemet ligger, og der kunne mye av debatten rundt tidsklemma med fordel ha vært plassert.

For det er klart at når man skal synge nattasanger samtidig som det tikker inn en melding fra sjefen om at “Kan du ta en titt på denne mailen til i morgen?”, så er det vanskelig å være den mammaen eller pappaen som sier nei til det. Da er man jo ikke fleksibel, må vite. Før i tiden handlet fleksitid om at man kunne justere arbeidstiden etter behov for levering og henting i barnehage og andre nødvendige tilpasninger. Nå betyr fleksibilitet at man nærmest gjør hva som helst, når som helst.

What we’ve lost, above all, are stopping points, finish lines and boundaries. Technology has blurred them beyond recognition. Wherever we go, our work follows us, on our digital devices, ever insistent and intrusive. It’s like an itch we can’t resist scratching, even though scratching invariably makes it worse. (The Magic of Doing One Thing at a Time, Harvard Business Review)

Tro ikke at arbeidsoppgavene “forsvinner” og man klarer å være tilstedeværende selv om man “bare” skal svare på akkurat den mailen, eller “bare” skal ta en telefon. Problemstillingene blir liggende å surre i hjernen lenge etter at mailen er sendt. Dessuten vet jo alle at å gjøre én slik oppgave genererer mange nye ting som helst skulle vært gjort, og da er man i gang med den dårlige samvittigheten. For ikke å snakke om frustrasjonsnivået når man forventer å kunne være tilgjengelig og teknologien ikke helt henger med…

So why was he stressed that blissful day on his boat? The same reason most of us get stressed: frustrated expectations. Rob had an important call to make and his cell phone wasn’t working. He was experiencing the gap between what he expected to happen and what was actually happening.

That’s the underlying cause of stress and it’s afflicting us more these days than ever because our expectations keep rising, thanks in part to exponential improvements in our technology. (Om Rob på ferie og stress: The best strategy for reducing stress, Harvard Business Review.)

Man kan gjerne snakke mye om grensesetting, å være flink til å skille mellom jobb og privatliv, og at det er den enkeltes ansvar å prioritere tiden sin. Men om man lever i en bedriftskultur hvor det er helt FY å ikke være tilgjengelig på telefonen etter klokka fem, da sliter man. Det er hardt å gå mot strømmen, og det kan slå negativt tilbake når nye oppgaver eller forfremmelser skal tildeles.

Derfor er ikke oppgaven med å skille jobb og fritid bare en personlig oppgave – det er likeså mye en oppgave for bedriftene, og da peker jeg spesielt på lederne!

Jeg savner synlige, tydelige ledere i offentligheten som kan være gode forbilder og vise med konkrete eksempler at man kan lede godt og levere godt, selv om man ikke alltid er tilgjengelig. Jeg savner å høre mer om bedrifter som stenger e-post-serverne i helgene, ledere som konsekvent ikke ringer medarbeidere i feriene og organisasjoner som har tydelige regler på dette. Det kan ikke være sånn at halvparten av norske arbeidstakere føler at sjefen forventer “døgnberedskap”!

Ofte når man uttaler seg om næringsliv og arbeidsliv så støter man på forestillinger om at det MÅ være sånn og sånn. Det MÅ være 8 timer i en arbeidsdag. Man MÅ være på kontoret, man MÅ gjøre ditt og datt. Man MÅ være tilgjengelig på mail. Strengt tatt MÅ man vel ikke det. En eller annen gang har måten vi organiserer arbeidslivet på faktisk blitt organisert, og det betyr også at det er mulig å organisere det på litt andre måter. Hvis man vil da. Hvis man faktisk gjør en innsats for det, selv om endringer er tøft og krever mye arbeid.

Når det blir status å la jobben være den sentrale prioriteringen i livet, alltid, og alt annet må passes inn hvis det blir tid til det, da er vi på en farlig kurs både for den enkelte og for arbeidslivet som helhet. Det er nesten noe religiøst over dette “kallet” til å oppfylle jobbens uendelige strøm av krav. For det stopper jo egentlig aldri! Det dukker hele tiden opp noe nytt man kan gjøre, eller hva?

For ikke å snakke om at dette temaet har et klart kjønnsperspektiv. Hvis det er sånn, at vi virkelig vil ha kvinner i arbeidslivet og opp på ledernivå, og menn som er investert i familiene sine, så er det endringer som må til:

So here’s where we stand. If institutions are serious about advancing women, they’ll have to address the hours problem — that’s the only way to get a critical mass of women poised for leadership. But we’ll never address the hours problem until we open up a conversation about what drives it.

It’s not productivity. It’s not innovation. It’s identity. If you’ve lived a life where holidays are a nuisance, where you’ve missed your favorite uncle’s funeral and your children’s childhoods, in a culture that conflates manly heroism with long hours, it’s going to take more than a few regressions to convince you it wasn’t really necessary, after all, for your work to devour you. (Prof. Williams, Harvard Business Review)

Poenget er at kvinner ikke vil gå for lederstillingene med mindre de vet at de samtidig kan investere tid og energi i familien. Dermed blir det ikke et fritt valg. Menn kan takke ja til en administrerende direktørstilling, fordi de vet at noen andre tar vare på barna. Kvinner kan ikke lene seg på andre omsorgspersoner i like stor grad…[] Slaughter mener manglende fleksibilitet på arbeidsplassen er en viktig grunn til at kvinner velger bort lederstillinger. Organiseringen av arbeidslivet er tilpasset en annen tid, mener hun. En tid da far jobbet hele dagen og mor stelte hjemme. (Anne-Marie Slaughter, Aftenposten)

Jeg er opptatt av skjæringspunktet mellom arbeid og organisering, familieliv og likestillingskamp og fremvekst av ny teknologi – og DER tror jeg vi finner en god del svar, og utfordringer vi må løse.

Jeg tror ikke man kommer fremover ved at alle skal jobbe 50-timers uker og være tilgjengelig for jobben nårsomhelt og hvorsomhelt. Endringer må skje på flere plan, men ikke minst i arbeidslivet og ved å jobbe med arbeidskulturene. For å klare det, må vi utfordre oss selv på tanker om hvordan arbeidet “må” være organisert.

Er du alltid tilgjengelig for jobben, er du aldri 100% tilgjengelig for dine nærmeste.

Leseliste:

Forbes: Working Harder Isn’t The Answer; It’s The Problem

Harvard Business Review: Why Men Work So Many Hours

Ukeavisen ledelse: Norske sjefer krever døgnberedskap

Cecilie Thunem-Saanum/Agderposten: Tilgjengelighetens tyranni

Aftenposten: 1 av 2 sjekker jobbmail i ferien

Aftenposten: - Norge har et tydelig problem.

Harvard Business Review: The Best Strategy for Reducing Stress

Harvard Business Review: The Magic of Doing One Thing at a Time

 

, , , , , , , , , , , ,

5 Responses to Arbeidskultur, teknologi og tidsklemme

  1. M 23/07/2013 at 18:09 #

    Jeg synes den debatten som har vært om deltidsarbeid har vært ganske feilslått. Det er lett for folk som har friske foreldre, friske barn, er friske selv – og gjerne har en jobb med fleksitid – å fnyse av at andre jobber deltid. Man tenker at det er fordi de er late eller ressurssvake, men de fleste som rammes av egen eller næres sykdom skjønner at det gjerne ikke er sånn det fungerer. Selvfølgelig, livsstil er viktig, ingen tvil om det. Men jeg tror vi kunne forebygget mye utbrenthet og helseplager av både fysisk og psykisk art dersom arbeidslivet hadde vært mer humant, og flere jobbet deltid med små barn (både menn og kvinner). Og ikke minst at man ikke er underbemannet på jobb i utgangspunktet. Folk som for eksempel har ikke altfor alvorlig IBS, psoriasis eller migrene kan klare seg fint på jobb når det ikke er for stressende, men med en gang det blir åpne kontorlandskap, krav om å være på hele tiden, omveltninger, eller for mye belastning hjemme, så blir plagene uforenlige med å jobbe. Dette handler ikke om svakhet eller lathet (sikkert unntak), men rett og slett hvordan kropper fungerer. Og jeg kan innrømme at før jeg ble syk selv skjønte jeg ikke at folk ikke kunne takle stress på den måten.

    Det handler jo også om at barn er veldig ulike – noen trives med lange dager og action i barnehagen, mens andre trenger mer ro og fred hjemme. Dette handler heller ikke nødvendigvis om svakhet eller dårlig helse (jeg synes det er trist at jeg føler behov for å påpeke det), men at man er forskjellige. I et annet miljø enn vårt kunne det sikkert vært en utrolig styrke og ressurs å trives i et roligere miljø, og å være mer var for ting rundt seg og flinkere til å reflektere. Det trenger vi mer av i vårt samfunn også spør du meg!

    Men jeg må også si at vi som samfunn og enkeltindivider må revurdere og ta ansvar for fritiden vår. Hvis man skal trene til birken, pusse opp huset, lære seg spansk osv i tillegg til jobb, barn og barnas aktiviteter – ja da bryter kroppen sammen til slutt. Og så skal vi endelig lære å slappe av, og da må vi på død og liv dra på mindfulnesskurs (har ingenting imot mindfulness eller yoga, har hatt nytte av det selv), og poste det på facebook etterpå så alle ser hvor fantastiske og avslappede vi er, og hvor mye vi nyter livet. Og på ferie må vi ha det fantastisk spennende og innholdsrikt, å bare kule’n på hytta eller å dra på sydentur et sted i Europa er liksom blitt pinlig?! Men hvis man drar til Filippinene – da er det greit, for det er jo så eksotisk (og ikke minst dyrt), så da er det sikkert så j* mye mer meningsfullt.

    Nei gud bevare meg vel! Er det rart folk blir utbrente og syke og vi aldri blir fornøyde i dette landet?! Grrrrr!

    • ~SerendipityCat~ 23/07/2013 at 21:14 #

      Takk for en god kommentar, M!

      Du peker på mange viktige momenter her synes jeg. Det er tydelig at debatten i stor grad har handlet om relativt ressurssterke, friske mennesker, mens livet og omstendighetene i virkeligheten ofte er mer komplekse. Vi mennesker har jo en naturlig trang til å forenkle og kategorisere, det tror jeg er viktig å utfordre.

      Så handler det også ofte om våre egne forventninger, og det “jaget” som mange hiver seg på i søken etter å ha “alt”, ikke bare materielt, men også kontroll over seg selv. Det kan nok være ødeleggende for veldig mange.

  2. Lammelåret 23/07/2013 at 18:49 #

    Bra bloggpost! Denne er tankevekkende nettopp fordi den flytter ansvaret vekk fra enkeltindivider og over på organisasjonsnivå – der det ofte hører hjemme. Denne må deles overalt!
    Lammelåret har tidligere blogget..Sofabarn med kompass

    • ~SerendipityCat~ 23/07/2013 at 21:16 #

      Tusen takk for oppløftende kommentar!

      Ja, for meg som sosiolog ligger det litt i “ryggmargen” å ikke bare se på individet og individuelle valg, men også på de systemer og strukturer vi lever i. De strukturelle vilkårene er for sterke til at vi klarer å motstå presset, og vi internaliserer også tidens nye krav og ser dem etter hvert som noe selvsagt. Det er det jo egentlig ikke, så jeg håper at vi klarer å utfordre det på noe vis.

      Takk for at du deler. :-)

  3. Anette Willemine 23/07/2013 at 19:43 #

    Meget interessant tema, og noe som absolutt burde løftes frem i lyset til diskusjon. Skulle gjerne ha puttet inn arbeidsetikk i den sammenhengen, også.

    Håper du har en deilig sommer!

    Klem,
    Anette Willemine
    Anette Willemine har tidligere blogget..Feriemodus

Leave a Reply

blogget sist

blogglisten_f97d1ebb1325ed127ab22a3b4cfd7d40