Jeg har lest…»The Ocean at the End of the Lane» ~ Neil Gaiman

Når man er en stor fan av Gaiman og har lest alt han har utgitt (mener jeg), så er det kanskje ikke så rart at hjertet hopper over et par slag når man sitter klar til å lese.

I mitt tilfelle hadde jeg spart denne boken til den siste delen av to herlige ferieuker, noe som ikke var helt enkelt siden jeg hadde lyst til å grafse den i meg i ett kjør, men jeg er glad jeg holdt ut til dager jeg virkelig kunne nyte den. Jeg gråt da jeg skjønte jeg var kommet til de siste sidene i boka, gråt fordi den var vakker, trist og rett og slett fordi boka var slutt.

Romanen begynner med at en mann returnerer til sitt barndomshjem i Sussex, i England. Han er egentlig i området for å delta i en begravelse, men føler en sterk trang til å komme seg unna en stund, og ender opp med å kjøre ned en kjent, gammel kjerrevei som ender ved en liten andedam. (Eller er det et hav?) Like ved ligger gården der han møtte Lettie Hempstock, det året han var sju. Mens han sitter der ved dammen kommer minnene frem, minner om vennskap, magi og en verden som ser veldig annerledes ut når du er sju år.

For uten å røpe for mye av handlingen, så skjedde det ting i de trakter på den tiden. Et selvmord rører ved eldgamle krefter. Magiske ting. Spennende ting. Og noe kom dit som ikke skulle hadde vært der, noe vondt og vanskelig, som ikke var av denne verden, men som grep inn i den. Hvem kan bøte på sånt? Kanskje den nye vennen Lettie, kanskje de gamle kvinnene på Hempstock-gården, der hvor månen synes å leve sitt eget liv.

Jeg synes Gaiman beskriver mye av barndommens usikkerheter så godt i boka. Frykten for å sove alene i mørket, den forferdelige dagen da ingen kom til 7-års-bursdagen. De voksne som visste alt, kunne alt, og som det var umulig å motsi. De voksne, herskerne over virkeligheten. Det er i tillegg en vakker historie om vennskap mellom barn, tilliten til at noen vil en vel, og dessverre – om voksnes svik.

Jeg er ingen proff bokanmelder, så jeg får overlate til andre å skrive mer profesjonelle anmeldelser av denne boken. For meg er dette rett og slett god Gaiman, og jeg gir den terningskast seks på Bokelskere.

Boken skal utgis på norsk i september av Vendetta Forlag, som har skrevet en fin og informativ bloggpost jeg anbefaler å lese. 

Neil Gaiman’s intent was simple: to write a short story. What he ended up with instead was The Ocean at the of the Lane–his first adult novel since Anansi Boys came out in 2005, and a narrative so thoughtful and thrilling that it’s as difficult to stop reading as it was for Gaiman to stop writing. Forty years ago, our narrator, who was then a seven-year-old boy, unwittingly discovered a neighboring family’s supernatural secret. What happens next is an imaginative romp through otherwordly adventure that could only come from Gaiman’s magical mind. Childhood innocence is tested and transcended as we see what getting between ancient, mystic forces can cost, as well as what can be gained from the power of true friendship. The result is a captivating tale that is equal parts sweet, sad, and spooky. (Fra Amazon)

Anmelderen i New York Times sier det så vakkert:

“I saw the world I had walked since my birth and I understood how fragile it was, that the reality I knew was a thin layer of icing on a great dark birthday cake writhing with grubs and nightmares and hunger.”

Which replicates the experience I have whenever reading one of Gaiman’s books. His mind is a dark fathomless ocean, and every time I sink into it, this world fades, replaced by one far more terrible and beautiful in which I will happily drown.

Følg meg gjerne på Bokelskere.