“De gode, gamle dager” eller “Hvis jeg bare hadde vært frisk”

Det er så enkelt, er det ikke, å tenke at om alt bare hadde vært “som før”, eller om jeg bare hadde blitt frisk – i morgen! – da, ja da ville livet faktisk vært helt fantastisk.

Det er jo ikke noe rart at man drømmer seg tilbake til tider hvor kroppen virka, hvor det å vandre gjennom livet ble mer eller mindre tatt som en selvfølge. Sånn blir det bare når man har slitt med sykdom i mange år. Det er vel heller ikke noe rart om man tenker “bare jeg blir frisk, DA ville det vært bra.”

Når jeg ligger her og tenker på livet før jeg ble syk, så er det utrolig lett å falle i fella og tenke at alt var så bra da, jeg var jo frisk. Ja, jeg kunne jo både jobbe og trene, jeg var fri til å reise meg og løpe ut døra hvis jeg hadde lyst, jeg var ganske nyetablert med mann og bonusbarn, tjente egne penger, besøkte familien min og så videre og så videre.

Kanskje jeg glorifiserer det litt innimellom? Det var jo ikke alt som var fryd og gammen før jeg fikk ME heller. Det var slitsomt med mye reising i jobben, jeg hadde altfor mye å gjøre og rakk ikke å være en brøkdel så mye sosial som jeg ville, og å plutselig bli bonusmor og skulle finne sin plass i “storfamilien” var heller ingen spøk. Og jovisst tjente jeg penger, men det betød jo ikke at jeg bare kunne dra hvor jeg ville, når jeg ville. Timeplanen min var såvisst bestemt av både jobb og familie…

Nei, livet var ikke perfekt før jeg ble syk heller. Det hadde sine gleder og sorger, oppturer og nedturer. Akkurat slik livet mitt har nå.

Å tenke at alt ville vært så mye bedre bare jeg hadde fortsatt å være frisk, det kan være ganske nedbrytende. Og hvem vet egentlig hvordan livet mitt ville ha vært om jeg ikke ble syk?

Det er jo lett å se på andre rundt seg og tenkt at da ville også jeg hatt jobb, karriere, barn, hus, familieferier etc. Men det er jo ikke sikkert! Kanskje ville jeg opplevd sorger og tragedier på jobb eller i familien, hverdagslivet er slett ikke så idyllisk som man kan tro når man ser på andres bilder noen ganger.

Det er en rar ting med dette å være syk, men når folk hører at jeg sliter med sykdom så er det som om de synes det er lettere å snakke med meg om fæle ting som skjer med dem eller familien deres også. Jeg plages ikke av det, men det har etter hvert gitt meg et perspektiv på at det er noe slitsomt for alle! Ok, vi fikk en ME-syk pasient i vår familie, men alle har noe. Enten det er syke barn, barn som blir mobbet, gamle og syke foreldre (som jo de aller fleste i min aldersgruppe vil begynne å streve mer og mer med nå), problemer på jobben, et hus som ikke funker, brann, ulykker – alle har utfordringer! (Og da befinner vi oss enda i den vestlige verden med tak over hodet, tør ikke å tenke på den frykten våre venner i Egypt har måttet kjenne på de siste årene for eksempel.)

At vårt liv ble ekstra utfordrende med ME i familien, ja det ble det. Men jeg opplever at det tjener meg ingenting om jeg eller vi skal bruke masse energi på å tenke på hvordan det kunne ha vært om jeg bare var frisk. Jovisst tenker jeg på det og snakker om det i blant, men hvis FRISK hele tiden skal holdes frem som målestokken for alt – så blir jeg aldri bra nok. Det er jo selve oppskriften på å bli ulykkelig og deprimert.

Livet mitt og livet vårt er det som skjer akkurat her og nå. Ikke det som kunne ha vært eller det som eventuelt kommer til å bli. Det er så mye jeg ønsker meg, men skal jeg være ulykkelig bestandig selv om jeg er syk? Det klarer jeg ikke. Jeg være lykkelig for de gode tingene som faktisk skjer og de gode minnene vi tross alt skaper.

Alle ønsker at jeg skal bli frisk, alle ønsker at det skal komme en medisin eller behandlingsmetode som gjør meg frisk, men om dette skal være det eneste som kan gjøre ting bedre, om det skal være mitt eneste håp for å leve, da tror jeg at jeg setter meg selv i en posisjon hvor skuffelsene bare står på rekke og rad.

Kanskje ville livet vært uendelig mye bedre om jeg ble frisk, kanskje ikke. Det er det ingen som vet.

Jeg har mine tunge stunder, jeg sliter med mine tanker og drømmer det ikke ble noe av, men jeg kan ikke vente med å leve til jeg eventuelt blir frisk.

20140115-212059.jpg

, , , , ,

16 Responses to “De gode, gamle dager” eller “Hvis jeg bare hadde vært frisk”

  1. TanteLappe 15/01/2014 at 21:33 #

    Kloke ord!

    Selv om vi er syke, alvorlig syke, kan vi likevel ha gode liv også.
    Helt sant, alt er ikke “fryd og gammen” som frisk heller. Kanskje livet blir litt hva en gjør det til, syk eller frisk, ved å sette pris på det som faktisk er bra?….

    • ~SerendipityCat~ 16/01/2014 at 09:08 #

      Takk!

      Vi kan i alle fall ha så gode liv som mulig, tenker jeg. Det er jo ikke sikkert jeg ville brukt timesvis hver uke på å lakke neglene, om jeg var frisk og i full jobb. Ganske sikkert IKKE, faktisk. ;-) Men som det nå er, så er det en hverdagsglede for meg å leke med de fargene, og noe jeg KAN gjøre mens jeg ligger på sofaen. (I likhet med blogging, Facebook etc.) Og da får jeg prøve å være glad for og glad i det jeg KAN da, i stedet for å kaste neglelakken i veggen og være lei meg fordi “det var ikke SÅNN” det skulle bli.

      For all del, jeg synes synd på meg selv innimellom og det er drithardt, men hvilket annet valg har jeg, enn å prøve å gjøre det beste ut av det?

      • TanteLappe 16/01/2014 at 14:03 #

        Helt sant!

        “…hvilket annet valg har jeg, enn å prøve å gjøre det beste ut av det?”

        Det er i alle falld et beste valget, vil jeg påstå.

  2. Line Kristine 16/01/2014 at 00:01 #

    Må bare si meg enig med TanteLappe: Kloke ord! Selv om du og jeg ikke har samme diagnose, så er dette veldig gjenkjenbart likevel. Jeg tenker at det er helt greit å drømme seg litt tilbake til da man var frisk eller fram til man forhåpentligvis blir frisk igjen. Men alt hadde ikke vært bare fryd og gammen om vi fortsatt var friske heller. Det er så fort gjort å rosemale livet sånn som det var…
    Jeg tror det er veldig viktig å heller prøve å leve hver enkelt dag akkurat sånn som den er. Det er neimen ikke bare lett! Men om vi ikke gjør det, så går jo dagene fra oss mens vi rosemaler fortiden eller drømmer om når vi blir friske…
    Line Kristine har tidligere blogget..Kopptuestrikk på nyåret

    • ~SerendipityCat~ 17/01/2014 at 09:54 #

      Jeg tror dette er noe som mange strever med, uansett hvilken diagnose man har eller om man er i en uheldig livssituasjon på andre måter. “Det var ikke sånn det skulle bli,” ikke sant. Men hvordan skulle det bli da? Og kunne vi virkelig ha bestemt det helt selv?

      Det er _kjempevanskelig_ å leve her og nå og ikke bare drømme seg bort “til bedre tider”, men jeg prøver å tenke: Hva vil jeg ha ut av dette livet? Hva vil jeg huske, minnes, hvordan vil jeg at andre skal minnes meg? Jeg får visst ikke flere sjanser, så kanskje jeg bare får prøve å ha det så godt som mulig?

      Mange spørsmål og få svar egentlig, men vi tusler videre så godt vi kan. :-)

      • Line Kristine 20/01/2014 at 00:35 #

        Ja, det er virkelig kjempevanskelig… Derfor er jeg helt nedi kjelleren noen dager. Da er alt bare trist, leit og vondt. Det var da ikke sånn det skulle bli… Men de aller fleste dagene prøver jeg å tenke sånn som du, prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.
        Vi får tusle videre både du og jeg (og mange med oss) :)
        Line Kristine har tidligere blogget..One down, one to go.

        • ~SerendipityCat~ 20/01/2014 at 13:18 #

          Det må være lov å gå noen turer i kjelleren synes jeg, det er tross alt tøffe utfordringer vi har fått utdelt.

          Desto viktigere å klare å glede seg på de dagene man er i form til det kanskje? :-)

  3. qvinde-hast 16/01/2014 at 01:28 #

    Er så enig med deg, vi må gjøre det beste ut av de dagene vi har. Og det er faktisk mye vi syke opplever som friske ikke får med seg, så jeg er ikke bare misunnelig. Noe av de verste kan være når andre ensidig fokuserer på bedring, som om det er det eneste som teller. Det kan bli litt plagsomt..

    • ~SerendipityCat~ 17/01/2014 at 09:56 #

      Ja, det er _veldig_ kjipt. Hvis det eneste “de rundt” fokuserer på er bedring, friskere, lengre, mer… Da føler man jo at de aldri blir fornøyd. Jeg synes det er litt nedbrytende?

      Vi er nesten avhengig av at de rundt oss OGSÅ klarer å være ganske fornøyde med det vi faktisk får til, selv om de selvfølgelig grusomt gjerne skulle sett oss friske med en gang!

  4. hopeful 16/01/2014 at 09:33 #

    Dette var fine og kloke ord – takk! Uansett livssituasjon vil nok alltid livet by på gleder, men også utfordringer. Og det er vel det selve livet handler om………….Tror det er viktig å ha fokus på det som er fint og bra i livet – tiltross for rammene sykdommen setter. Siste tida har jeg kjent mye på gleden over å nyte min egen tid, stillheten, hvilestundene – også en slags deilig frihet over å kunne styre dagene mine selv ( kunne lese en fin bok, gjøre litt Qi-gong, nyte naturen etc.) i motsetning til travle jobbdager hvor tida alltid ble en mangelvare. Nå skal det sies at jeg er inne i en god periode og stadig opplever sakte framgang, da er det nok selvsagt lettere å klare å ha fokus på det gode i livet.

    • ~SerendipityCat~ 17/01/2014 at 10:03 #

      Mmmm… ingen vekkeklokke i dag, slipper å stå ute i vintermørket og skrape is av bilruta.. ;-)

      Hipp hurra for fremgang og god periode for deg da! <3 Hold fast på deg og lagre de gode minnene, så har du noe å tære på om det kommer en liten nedoverbakke igjen.

  5. Kjersti 17/01/2014 at 05:11 #

    Her har du truffet 100% spikeren på hodet! Så godt og reflektert med en livsklokskap som treffer meg og antageligvis mange med ME og andre sykdommer eller tunge ting i livene!!! Man kan alltid ønske seg et annet liv, et “bedre” liv, man vet ikke hvordan det ville vært, og skal man hive seg på livet, må man gjøre det nå, det er det eneste som gir mening, tenker jeg! Klem fra Kjersti
    Kjersti har tidligere blogget..Min underlige drosjetur og bilder fra Oslo

  6. ~SerendipityCat~ 17/01/2014 at 10:47 #

    Åh for et fint kommentarfelt dette ble! Dere er altså helt supre! <3

  7. LevLivetLettLokki 18/01/2014 at 12:35 #

    Jeg tenker som deg. Det er enkelt å glamorisere det livet en ikke lever – også husker man ganske selektivt – mye blir vakkert på litt avstand ;)
    Selvsagt håper jeg på et friskere liv, men når en ikke får gjort så mye fra eller til får en gjøre noe med det en kan gjøre noe med – hvordan en selv fokuserer og tenker. Også går det liksom mer og mer av seg selv etterhvert – det blir en innarbeidet måte å møte livet på.
    Fin helg Cath ❥
    LevLivetLettLokki har tidligere blogget..Slik skifter du enkelt drivhjulet på en KitchenAid blender

    • ~SerendipityCat~ 19/01/2014 at 08:57 #

      Ja gurimalla du har så rett – mye blir vakkert på avstand!

      Det er vel en prosess over tid vi går igjennom dette, som alle de andre som har vært syk lenge også har gått igjennom. Jeg var så fryktelig sint, redd og fortvilet i begynnelsen – panisk etter å bli frisk NÅ. Etter hvert har jeg tross alt blitt roligere, mildere, mindre panisk. Det er da noe.

      Riktig god helg til deg også! <3

Leave a Reply

blogget sist

blogglisten_f97d1ebb1325ed127ab22a3b4cfd7d40