Det har gått rimelig i ett her den siste uka, men når har jeg gått inn for en myk «kræsjlanding» i sofaen.
En hektisk familiehelg med mye moro (og mye ståk, matlaging og påfølgende opprydning..) etterfulgt av en nødvendig kartlegging av førjulsforberedelser og noen ærend hit og dit, ting man bare må bli ferdig med før neste helg, hvis man skal holde planen om å spre aktivitetene utover og ikke få alt klumpet sammen på to dager… Og så en veldig, veldig hyggelig julelunsj med noen av de beste damene. 🙂
Livet har hatt litt å by på i det siste, og jeg er utrolig takknemlig for det!
Men med tanke på at vi i morgen går inn i en ny familiehelg med den tilstedeværelsen som kreves – og med planer om både middagsavtale, feiring av første søndag i advent og så videre og så videre – så fant Fruen det ganske så lurt å bare lukke ørene med et par ørepropper, tenne noen lys og tilbringe formiddagen med pledd oppå og varmepledd under.
Jeg tenker det blir så rolig som overhodet mulig i dag, og så får vi heller kaste oss over planene igjen i morgen.
Det er jo slik at vi klarer å mobilisere krefter noen ganger, vi ME-folk, også. Men i lengden kan man ikke gå bare på adrenalin og vilje, det straffer seg med dobbel tilbakebetaling, gjerne i form av infeksjoner, feber og lang nedetid.
Jeg håper å komme litt i forkjøpet med betalingen ved å legge inn et hvileskjær i dag. (Det er noen ganger så vanskelig å stoppe når man først «er i gang» med litt aktivitet, selv om kroppen begynner å hyle hjeeeeeeeelp i bakgrunnen… Hvem vil legge seg til i mørket igjen etter å ha klart å sitte ute på kafé med venninnene liksom. 🙁 )
Snedig at det er helgene og høytidene som har blitt den mest hektiske og anstrengende tiden, mens de roligste hviledagene ofte er midt i uka når resten er opptatt på annet hold og huset er tomt og stille. (Eller så stille som det går an å få det da.)
Misforstå meg ikke, det er tiden sammen med familie og venner som gjør livet virkelig verdt å leve. 🙂 Jeg mener ikke å støte noen ved å si at det er familiehelgene som er de mest slitsomme dagene for meg. Det er bare et rent praktisk spørsmål om hva som krever mest energi, og jeg ville ikke vært de herlige opplevelsene foruten. Nei, det handler mer om å ha en bevissthet rundt dette slik at man klarer å ta litt vare på seg selv og ikke går helt i grøfta.
Derfor er jeg så veldig avhengig av de planene jeg legger – ukesplaner, månedsplaner, dagsplaner. Det er ikke mulig for meg å bare «dytte inn» noen flere avtaler, en ekstra tur i butikker eller besøk her hjemme uten at det får konsekvenser i form av mer sykdom. Samtidig må jeg ha fleksibilitet nok til å kunne avlyse på kort varsel, når formen svinger uforutsigbart.
Stor forutsigbarhet er en forutsetning for at jeg ikke skal bli sykere, og derfor reagerer jeg også ganske heftig på planendringer jeg oppfatter som ubetenksomme fra andres side.
Så sånn er nå det. Vil du lese mer om tips for adrenalinrush så har jeg sett denne siden anbefalt:
Assisting the M.E. patient in managing relapses and adrenaline surges
M.E. patients have strict limits on how active they can be. If these limits are breached, symptoms worsen immediately and there is also a further deterioration 24 – 48 hours later, as well as the potential for repeated or severe overexertion to prevent any type of recovery, or cause disease progression or even death.
5 kommentarer
Hvil deg du <3 Hyggelig å høre at du har kommet opp på ett litt mer aktivt nivå enn tidligere i høst. Det er viktig å legge inn litt "tvangshviling" som jeg kaller det, men det er jammen ikke lett!!! Man vil jo ha med seg alt når man først har vært ute i verden noen dager. Men det er viktig å forebygge!! 🙂 I disse juletider er det ikke lett – men jeg har lært ett nytt ord på rehabiliteringen/mestringskurs og det er "ansvarlig egoisme" ! Det er ett fint ord synes jeg. Man tar ansvar for seg selv og er litt egoistisk, men det vil glede deg selv og flere på sikt. 🙂 Lykke til med hviledagen -selv blir det litt aktivitet her etter 4 uker borte er det litt av hvert som skal på plass…. Klem <3
Takk! 😀
Jeg synes denne tvangshvilingen er såååå vanskelig altså. Men samtidig veldig nødvendig. Prøver å stirre litt på skjermen og ignorere alt rundt meg som «burde» ha vært gjort.
Tror jeg skal adoptere det uttrykket «ansvarlig egoisme». Det er jeg nok ikke flink nok til! 🙂 (Har en teori om at vi sliter oss litt for mye ut hjemme fordi vi har så dårlig samvittighet for å være syke, men det er stoff nok til en egen bloggpost.)
Klem tilbake! <3
Så bra at du legger inn en hviledag. Håper at resten av uka går godt. Kanskje det hjelper med litt hvil på forhånd, det gjør jo noen ganger det.
Du skriver så fint. Helt sant, det er tiden med familie og venner som gjør livet verdt å leve, men jeg er så avhengig av den hviletiden «innimellom» også. Mamma’en i meg tenker ofte, når ungene har kort dag på skolen, at «nå kan vi kose oss ekstra, finne på noe», mens den ME-syke delen av meg lurerlitt på når jeg skal få nok hvile, når de kommer så tidlig hjem….
Jeg var på forestilling på skolen i går kveld, så Minsta mi opptre. Det tok mye mer krefter enn jeg hadde, kjenner jeg nå, men når jeg så gleden over at mamma _virkelig_ ble med, satt i salen og smilte tilbake, og vi kunne snakke sammen om det etterpå.
I dag vil jeg helst ligge under pleddet på sofaen…. Men, først er det legetime (dårlig planlagt), men etterpå har jeg definitivt date med enten sofa eller seng.
Så fint at du kom deg på den forestillingen da. 🙂
Det er risikosport å si ja til aktivitet to dager på rad ja, det skjønner jeg godt. Håper du kommer deg raskt hjem og i hvilemodus etterpå!
Jeg måtte også legge inn en ekstra hviledag i dag, for å «avbalansere» formen. Har vært borte fra jobben i tre dager (30 % stilling) pga at jeg strakk stikken for langt i forkant. Adrenalinet bar meg en stund men ei ettertrykkelig kræsjlanding fulgte…! Jeg synes desember-måned er en stor utfordring mht forventninger fra barn, familie og venner på den ene siden. Og så vil man jo så gjerne delta på alle hyggelige aktiviteter m. ditto samvær selv også.
Man trenger så sårt alle disse opplevelsene, påfyllet, input’n, impulsene som kan veie opp når de tunge og stille dagene hvor føler seg veldig alene kommer (mens verden suser forbi…)
Synes grensesetting samt å ta kontroll over dårlig samvittighet kan være en krevende øvelse, men jeg øver på å bli bedre ( og «ansvarlig egoisme» var en ny og fin «knagg» å støtte seg til 🙂
Kontrastene mellom at kropp & hode ( og omgivelsene) «tror» en er normal ( en stakket stund..) men egentlig er på høy på adrenalin og kræsjet som følger ( og hvor man kan bli så dårlig at man føler seg som en terminal pasient) Den kontrasten (!)…ser kun de aller nærmeste…
Nå skal jeg hvile meg inn til morgendagen og forhåpentligvis blir det da rom for noen hyggelige
aktiviteter, på et fornuftig nivå 😉 …Ønsker deg en fortsatt god & passiv hviledag 🙂 Lilja