Artikler om arbeidsliv og organisering vekker min interesse, og så også denne i Teknisk Ukeblad med tittelen «Vil ikke jobbe utenlands». En undersøkelse gjennomført av konsulentselskapet Universum viser en nedgang i antallet arbeidstakere som vil satse på en internasjonal karriere.
Dette er et tema jeg har mye å si om, men jeg har lyst til å komme med noen korte betraktninger her i første omgang.
En del av denne nedgangen må kunne sies å skyldes endringer i arbeidslivets organisering og viktigheten av balansen mellom familie/fritid og arbeid.
Grovt sett kan vi se på det å gjøre internasjonal karriere i to hovedkategorier:
– Expats har vi tradisjonelt kalt de som reiser ut for jobbengasjementer fra noen måneder til flere år. I mange tilfeller har man her «flyttet med seg» familien. Diplomater er et eksempel.
– Flexpats kan vi kalle dem som har mange reiser, men som ikke bor utenlands under oppdraget. Her finner vi mange i salgsyrker. ledere som etablerer kontorer utenlands, arbeid på multinasjonale prosjekter og lignende.
Selv om den første kategorien, expats, gir klare utfordringer i en familiesituasjon, ligger det likevel muligheter for familien som helhet i dette. Expats er det forsket en del på, og vi vet mye om hvor viktig det er med integrering i ens nye oppholdsland.
Flexpat-kategorien er i vekst, stadig flere av oss får ansvar og muligheter til en internasjonal karriere gjennom økte forbindelser mellom bedrifter i forskjellige land, forskningsoppdrag og lignende. Men flexpat-tilværelsen har sin pris for familien – her «setter man igjen» ansvaret for hus, hjem og barn (hvis man har det) når man reiser vekk. Man har mye mindre muligheter til å ivareta balansen mellom familie og arbeid.
Litt flåsete sagt kan man kanskje si at å gjøre en internasjonal karriere som flexpat kanskje har passet best for single folk uten barn, eller seniorer med voksne barn eller en partner (som regel kone) som er villig til å ta seg av den daglige driften av familie og hjem for at den andre skal gjøre karriere.
Og det er nettopp denne situasjonen som gjør at man kan finne færre i dag som vil gjøre en internasjonal karriere: Det er vanskelig å kombinere med familie og hjem, og vår generasjon kvinner er ikke troende til å «ofre» sin egen karriere for mannens. På samme måte som vår generasjons menn ikke er villige til å være fraværende fedre som knapt nok kjenner sine egne barn.
Det er mange mulige svar på et slikt komplisert tema. Det som er sikkert er at hvis dagens arbeidsgivere vil ha ansatte som er villige til å påta seg internasjonale oppdrag, må de ha ordninger som ivaretar behovet for en balanse mellom arbeid og familie.
3 kommentarer
Jeg er flexpat og tilbringer dagene i Beijing for tiden. Mannen er hjemme og steller leilighet og karriere hjemme. Vi har valgt forskjellige utdannelser som vi visste ville lede oss fra hverandre i perioder av samlivet.
Uansett – jeg ville bare si at det går fint an å være flexpat i dag og de fleste arbeidsgivere og andre kollegaer og venner her i Kina som er i samme situasjon som meg (både med og uten barn/syke foreldre) har i de fleste tilfeller støttende arbeidsgivere som prøver å legge til rette for parforhold og familieliv over landegrenser, verdensdeler og tidssoner – skjønt, man må selvsagt ha gjort jobben sin for å få litt goodwill, og det ER mye jobb og lange dager når man først reiser på utenlandsoppdrag.Likevel så er det ikke annet enn en berikelse og det aller meste kan kombineres om man i tillegg til å være flexpat også kan være litt fleksibel.. 🙂
Aberlours last blog post..I will keep your love safe
Det hørtes spennende ut!!
Som deg tror jeg at man godt kan finne løsninger som gjør livet som flexpat både givende og godt for mange.
Tror du at du vil fortsette i en jobb med mye reising over lengre tid, eller ser du det for deg i en viss periode av livet?
Kanskje er det litt pessimistisk av meg å nærmest regne med at det er noe som blir _for_ slitsomt i lengden? At man blir lei? (Innlegget var ikke ment som noen «dommedagsprofeti», bare så jeg har sagt det. Men jeg tror det kan være en forklaring på at mange velger bort internasjonale oppdrag.)
Selv er jeg veldig rastløs, og trenger å ha en fleksibel jobb hvor jeg kan få opplevd mye for å trives. Jeg tenker mye på det når jeg skal jobbe meg opp igjen etter sykdom nå.l
Så lenge jeg har arbeidsgivere som vil gi meg muligheten vil jeg fortsette å reise og tilbringe tid ute i verden. Den dagen mannen og jeg får barn vil det naturlig nok måtte bli mindre reising i småbarnsperioden, men det betyr bare at vi må organisere familielivet litt annerledes i den perioden.
I de fleste land norsk næringsliv har etablert seg så finnes det en form for støtteapparat rettet mot vestlige både for sosiale aktiviteter og barnehage/skoler. Dessuten så velger man selv hva man vil delta i når man bor ute, og folk både får barn og oppdrar barn i hele verden, så at kulturen er annerledes betyr ikke at den er dårligere, den er bare annerledes. Det er heller ikke påbudt overtid bestandig, men det sosiale miljøet man først og fremst får er innenfor jobbkretsen og da blir det lett å jobbe mye for det hele smelter sammen.
Men ja, man blir lei. Man blir fryktelig lei inne i mellom, men det blir jeg hjemme i Oslo også. 😉
Aberlours last blog post..I will keep your love safe