“International Females” #Tekst

Jeg sitter og blar i noen gamle arkiver, finner tekster og notater jeg har lagret for mange år siden. Tenkte at det kanskje var noe der jeg kunne spinne videre på, kanskje noe som kunne deles.

Da jeg fant denne teksten kjente jeg at det traff noe i meg. En glede, en sårhet, et savn. Den er skrevet en stund etter at jeg ble syk, på en tid jeg var veldig syk, ja helt på kanten. Heldigvis er jeg bedre enn da, men jeg kjenner at jeg lengter tilbake. Som om jeg kunne transporteres rett inn i situasjonen igjen og fortsette der jeg slapp. Om jeg bare ikke hadde tatt den ene turen

—-

“International Females”

Vi er fem kvinner som samles i den varme høstkvelden. Trondheim viser seg fra en av sine bedre sider, det er vakkert når trærne langs Munkegata står i flammende høstsfarger oppover mot Nidarosdomen.

Det er fullt og godt på restaurant Frati. Mange forretningsmiddager tydeligvis, det er flust av blåskjorter å se rundt bordene. Vårt ærend er noe av det samme. Fem unge kvinner fra samme avdeling har fått et uhøytidelig mandat av forskningssjefen – å knytte nettverk og utveksle erfaringer på tvers av de prosjektene vi tilhører. Vi kaller oss ”international females”, en spøkefull hentydning til de prosjektene vi jobber på rundt om i Europa. Vi er unge og hardt arbeidende. Engasjement og ambisjoner binder oss sammen like så mye som kjønn, men vi skiller oss ut ved å være unge kvinner i en ellers mannsdominert organisasjon.

Et kvinnenettverk kan bety så utrolig mye.

Rundt bordet sitter hun som er serbisk, men bor i Nederland. En annen har sine familiære røtter i Pakistan, men snakker kav bergenser. Ei er polsk, to av oss er norske, men henholdsvis fra Molde og Trondheim.  Det er mye reising, lange dager. Det er prosjektforslag og søknader, middager med kunder og partnere. Det er ensomme hotellrom, og arbeidsdager som fort strekker seg over i netter når man har et møte i ministeriet neste morgen og man ikke er godt nok forberedt. Det er løping på flyplasser i høyhælte sko, og opplevelser og ansvar man knapt nok hadde turt å drømme om.  Det er ambisjoner som får realiseres, og erkjennelsen av at man også mister noe på veien.

Jeg kjenner at vi har et glødende humør felles. Historiene sitter løst og magemusklene får trimmet seg.  Vi deler oppturer og nedturer i prosjektene, betroelser om hersketeknikker som blir brukt for å sette ”hun unge dama” på plass og alt sånt som vi ikke egentlig vi trodde vi skulle oppleve da vi gikk på universitetet og verden sto for oss som en plass der alt var mulig.  Vi snakker om barn og familie,. Vi snakker om fremtiden til organisasjonen vi jobber i , og alt i alt har vi det så bra som man kan ha det. Jeg tenker for meg selv at det er slikt man må ta vare på, en slik samling mennesker som er så bra, så energigivende.

Dagen etter er det strategisamling, så vi må bryte opp relativt tidlig. Rødvinen har likevel gjort meg varm og litt småbrisen og jeg rusler ned mot Ravnkloa og går langs kaia – sliten, men lykkelig. De siste årene har jeg tilbrakt mye på reise, og innimellom har jeg vært mer i Makedonia enn i Norge. Inntrykkene derfra har gjort noe mer meg, har trukket meg ut og vekk fra det Trondheim har vært for meg siden oppveksten.

Hvem kunne vite da hva som skulle skje?

At én av oss ville fortsette å bo i Trondheim med en karriere som skyter fart med prosjektlederansvar og stadig større respekt, at én av oss skulle bli politisk rådgiver for statsråder, at én ville ha flyttet tilbake til hjemlandet og blitt direktør på utenlandskontoret vårt der, mens én ville ha kjempet med nebb og klør for å forhindre nedleggelse av et annet utenlandskontor. Et barn ville ha blitt satt til verden, et annet vil være på vei.

Ett år senere ville en av oss være så syk at det nærmet seg slutten.

Hvem kunne vite det?

Subscribe

Subscribe to our e-mail newsletter to receive updates.

, ,

2 Responses to “International Females” #Tekst

  1. Ingeniørfruen 21/06/2014 at 20:58 #

    En gripende tekst. Jeg grøsser av de to siste setningene.
    Ingeniørfruen har tidligere blogget..[BOKOMTALE] 12 uker til et sunnere liv og en smalere midje

    • ~SerendipityCat~ 29/06/2014 at 13:30 #

      Takk for at du likte den!

      Ja, de to siste setningene… Er det ikke det vi er redde for, det uvisse. Det som KAN skje, men som vi ikke vet noe om? Som regel er vi jo trygge, og gjør alt vi kan for å ikke rammes. Men vi kan aldri vite og vi kan aldri skjerme oss mot absolutt alt.

      Sykdom skyldes ofte uflaks, er det en lege som har sagt. http://tidsskriftet.no/article/1239784/

Leave a Reply

blogget sist

blogglisten_f97d1ebb1325ed127ab22a3b4cfd7d40