Bonusmoren humrer: «En gang til!»

Jeg leser bloggen Casa Kaos med et smil om munnen hver gang, synes Marte skriver så ærlig og bra om familielivet. 

Vel, nå er det sikkert noen som mumler om at det kan jo ikke jeg vite så mye om, jeg som bare er «deltids bonusmamma». Men jo faktisk, jeg tror jo at jeg får litt innsikt i det i alle fall.

Jeg vil tro at hverken mødre eller stemødre/bonusmødre er forberedt på absolutt alle fenomener rundt det å ha barn i hus, og en ting jeg ble overrasket over var dette «En gang til!!»-fenomenet som Marte skriver så godt om i dag. 

For jeg må innrømme at det har vært noen ganger, spesielt den første tiden, når Lille Sprell har vært her at jeg har tenkt at «blir barna aldri fornøyde??». Når vi har vært på familieferier og fått mer tid sammen har jeg også tenkt det – hjelp, hvordan skal jeg strekke til?? Hvordan skal jeg klare å gi den oppmerksomheten Lille Sprell tydeligvis vil ha, hvordan skal jeg klare å henge med på lek og prating og aktivisering?

Det føltes som om hver gang jeg fant på en hyggelig aktivitet, så var det aldri nok.

Heldigvis har jeg etterhvert lært at det bare er sånn, og ikke minst at det ikke er et tegn på at man har gjort en for dårlig jobb. Det er rett og slett bare det at barn blir så glade og ivrige, og de små kroppene innehar jo tydeligvis også uendelige mengder energi de kan ta ut i timesvis med plask og lek i bassenget mens de voksne holder på å svime av hvis vi skal prøve å være med på absolutt alt de små ønsker. 

Her hjemme har vi heldigvis en enighet om at ja – lek og fellesting og oppmerksomhet er bra, men det trenger ikke å være hele tiden. Faktisk kan barn godt leke litt alene også, ja til og med få lov til å kjede seg! Det er ikke farlig å kjede seg, og jeg tror vi gjør barn en bjørnetjeneste hvis vi løper til umiddelbart om de små roper «kjeeeeedeliiiiig!!!» Å kunne aktivisere seg selv, å klare å finne roen, at det ikke alltid må skje noe, er ikke det en bra ting da?

I vårt samfunn hvor oppmerksomheten kan flomme over av stimuli fra alle kanaler tror jeg nettopp denne evnen til å takle litt alenetid kommer til å være veldig verdifull, for å senere i livet klare å finne balansen mellom aktivitet og hvile, samvær og egentid, ståk og stillhet.

Derfor får jeg ikke lenger dårlig samvittighet når jeg har lekt med Lille Sprell i bassenget en halvtime og hun roper «En gang til!!» når jeg må gå og legge meg ned litt på solsenga og ta meg litt kald drikke, og jeg synes absolutt ikke synd på henne om hun må sitte og lese litt bok eller spille et spill på iPaden sin en liten stund mens de voksne er opptatt med noen annet. (For hvordan skal man ellers få tid til huslige gjøremål og andre oppgaver når man bare har ett barn i hus? Skal man leie inn aktiviseringshjelp eller andre barn for å mette et utømmelig rom for oppmerksomhet?)

Nei, jeg er enig med Marte jeg. 🙂 Litt er bra, én gang er bra nok, og så blir det nok folk av dem likevel. 😉