Oppsagt på grunn av Facebook? Om sykdom og respekt. (Blant annet)
Når jeg leser på Aftenposten at “Facebook kostet kvinne jobben”, tenker jeg umiddelbart at det sikkert er mer bak historien enn det vi får høre her. Det kan vi ikke spekulere i, men jeg har lyst til å kommentere den moralske pekefingeren som smått lurer bak denne historien – hvis du er frisk nok til å være på Facebook er du frisk nok til å være på jobb!
Slik siteres det fra arbeidsgivers side:
Arbeidsgiveren fremholder at de bare brukte enkel logikk: “De som er friske nok til å bruke Facebook, er også friske nok til å jobbe med migrene.”
Alle som har hatt migreneplager selv vet at dette er det største vås. Det samme gjelder for veldig mange andre som er syke og ute av stand til å komme seg på jobb for å jobbe foran en PC. Det er stor forskjell på å ligge i senga og logge seg inn på Facebook via iPhone (som denne kvinnen oppga å ha gjort), og å stelle seg, transportere seg til jobb og sitte oppreist og konsentrert foran en PC-skjerm i timesvis.
Det er varierende hvordan et migreneanfall oppleves for hver enkelt. Noen har god effekt av medisiner som for eksempel Imigran, men opplever å bli veldig trøtt og ukonsentrert av dem. Likevel kan det hende at man klarer å se litt på TV, sende en mail eller for den saks skyld sjekke Facebook.
Men nok om migrene som sådan. Det som ligger meg nærmere på hjertet er denne generelle moralske pekefingeren i utsagn som “hvis man klarer å X, Y eller Z….så burde man klare å komme seg på jobb også”. Dette er et utsagn jeg vil tro de fleste med kroniske eller langvarige sykdommer av ulik art kjenner seg igjen i. Omgivelsene har så utrolig lett for å trekke slutninger av denne typen, selv om det i realiteten ikke er slik at man er frisk nok til å gjennomføre en arbeidsdag (helt eller delvis) så snart man klarer å stavre seg ut av senga og gjøre noe annet, det være seg lett husarbeid, sosial kontakt eller inntak av mer underholdningsmessig karakter.
Tenker du sånn? Sier du sånn til folk, eller snakker bak ryggen på dem om at de “kanskje ikke er så dårlige likevel”? Slutt med det! Du avslører barer din egen uvitenhet og manglende empati.
Folk med muskel- og skjelettlidelser har kanskje godt av å komme seg ut av huset og gå en tur selv om de er sykemeldt – det betyr ikke at de er i stand til å gå tilbake til turnusen sin på sykehjemmet, for å ta et klassisk (om nærmest banalt) eksempel. I tillegg til å være sårende for den som blir rammet av en slik kritikk, kan det altså være stikk i strid med den medisinske veien tilbake mot arbeidsevne.
Jeg er kritisk til et arbeidsliv hvor det ikke er plass til annet enn 110%-menneskene, spesielt siden det ofte viser seg at et fåtall av oss klarer å være 110%-mennesker hele livet. Hvis vi holder opp et bilde for oss selv om at det eneste som teller er om du kommer deg på jobb, samma hva, så er vi på et farlig spor. Det betyr å ikke kunne vise medmenneskelighet og gi folk rom til å ta vare på egen helse, det betyr at vi vurderer hverandres verdi kun etter hvor mange produktive arbeidstimer vi kan legge ned, og det betyr at vi lager oss en mistenksomhet mot den som ikke er 110%, påfører en stor skam, som jeg i all mulig grad ikke synes vi skal være bekjente av.
“Arbeidslivet er ikke det minste brutalt for dem som fikser det. Men for dem som av en eller annen grunn ikke fikser det så er det faktisk temmelig tøft. Man skal være fleksibel, man skal kunne yte det lille ekstra, man skal helst ikke være for mye syk. Og man skal tåle omstillinger…[...]..Arbeidslivet er ikke brutalt så lenge du kan yte 100 prosent. Faller du ned på 75 prosent så er det ikke lenger plass til deg.” (Hjorthen: “Eksplosiv økning i bullshit”)
Folk som ikke arbeider blir oppfattet som et problem, og problemet er deres dårlige individuelle helse. Før var dette felles problemer, man måtte sørge for bedre arbeidsbetingelser og skape flere arbeidsplasser. Vi ser ikke at vi har et arbeidsliv som er for belastende for mange. (Arnulf Kolstad, Professor i sosial- og samfunnspsykologi ved NTNU til Dagbladet, 20.12.06)
I tillegg skal man ikke undervurdere hvilken betydning det har for den som er tvunget i isolasjon på grunn av sykdom å kunne kommunisere med andre mennesker – venner, familie og kolleger via ulike sosiale medier selv om man ikke kan delta i sosiale sammenhenger. Vi vet at det hjelper med sosial støtte og nettverk når livet butter i mot. Vi er ikke maskiner, vi er mennesker. Vi trenger hverandre!
Som sagt, det ligger kanskje mer bak i historien på Aftenposten enn vi vet. Jeg synes likevel at det ville vært på sin plass med en litt mindre “dramatisk” vinkling.
Ta vare på hverandre…
Kanskje noen liknende poster:
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Irene (9)
Bell4trix (7)
bodil (7)
Hege (5)
Karianne (4)
Jeg er helt enig med det du påpeker her. Problemet er egentlig ikke syke arbeidere, men tyranniske arbeidsgivere og den støtten de får.
Hun må da ha en god sak i en eventuell arbeidsrettsak her?
Grenseløss last blog post..Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 26th, 2009 22:25:
Ja, det vil jeg tro hun har. Med mindre det ligger andre saker tilbake i tid vi ikke vet om. Umiddelbart tenkte jeg at dette var et sleipt forsøk fra en arbeidsgiver som griper til en syltynn unnskyldning for å skvise ut en arbeidstager.
Og tyranniske arbeidsgivere som tror sine ansatte er maskiner som ikke skal leve for annet enn jobben er vi bare klare til å hive på dynga synes jeg.
Reply
Jeg er nesten helt enig med deg. Kanskje helt enig. Det jeg imidlertid savner, er nettopp plass i arbeidslivet for folk som alltid eller i perioder er «75%-mennesker». At det aksepteres at ikke alle er «110%-mennesker», som du så treffende formulerer det.
Her i Norge er det ofte slik at enten så er du frisk, og skal kunne flytte fjell i løpet av en vanlig arbeidsdag, ellers så er du syk, vi må snakke lavt når vi er i nærheten av deg og lønna di skal helst betales av NAV.
I andre land jeg har vært i, er det langt mer aksept for at folk som ikke er helt friske, likevel kan ha en jobb. Kanskje kan de ikke jobbe hver dag, kanskje er de tregere enn andre – og dermed tjener de ofte også litt mindre enn andre – men både de selv og samfunnet tjener på at de får jobbe så mye som de klarer eller ønsker, enn at de på død og liv skal diagnostiseres, passiviseres og kontinuerlig utredes i forhold til arbeidslivet.
Gi oss mer rom for 75%-menneskene.
Lasse G. Dahls last blog post..Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 26th, 2009 22:26:
Nettopp!!!
Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv skal jo blant annet gi rom for dette, men som alt annet er det avstand mellom liv og lære. Fint at vi er en IA-bedrift liksom, men hva gjøres faktisk for at det skal fungere i praksis?
Reply
dette var en finfin bloggpost, synes jeg. helt sant, det krever ingenting å f.eks sjekke facebook, mens det krever mye mye mer å gå på jobb og kunne yte det som forventes
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 26th, 2009 22:27:
Ja altså, for meg som har ME er bare det å klare å komme seg opp av senga, stelle seg og transportere meg på jobb en bragd som på enkelte dager er helt umulig. De dagene jeg klarer det, og i tillegg kanskje bidrar med produktiv tid i 3-4 timer har jeg egentlig grunn til å være superfornøyd!! Føler faktisk jeg burde fått mer cred for det..
Reply
Mulig at arbeidsgiver her er utrolig kjipen og firkantet? Mulig at arbeidstaker er totalt ubrukelig og lat? Mulig arbeidsgiver har ventet på en gylden anledning til å sparke arbeidstaker? Mulig? Mulig? Alt blir vel bare spekulasjoner… For media er gode på å posjonere ut “sannheten” slik at hver side av historien selger og man tjener mer.
Men det bør, og skal, alltid være rom for medmenneskelighet på en arbeidsplass – for det er sant som du sier at vi må ta vare på hverandrea;)
ca.strømsness last blog post..Vi gjør opp status og teller voksenpoeng
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 11:25:
Media vil jo lage en litt små-sjokkerende sak om at det er FACEBOOK som gjorde at hun fikk sparken. Fysj og føy, liksom.
Eller kanskje journalisten mente det ironisk og egentlig sparket litt mot arbeidsgiveren? Hvor teit går det an å bli, på en måte.
Uansett er spørsmålene saken reiser viktige å ta tak i.
Reply
Dette er bare begynnelsen. Om ikke lenge kommer NAV til å hevde akkurat tilsvarende overfor uføretrygdede/dagpengemottakere som blogger. Derfor har jeg fjernet tidsangivelser på min blogg, slik at andre ikke skal lide når det skjer. Hvis FrP og Høyre kommer til makten, vil nettopp bloggere på trygd være blant de første som får høre at de har “restarbeidsevne” og derfor heller kan jobbe! Bare vent…
Viktor Viktorsens last blog post..Kommunal barnehage på Holmenkollens solside
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 11:24:
Tror du det?
Det ville i så fall vært ganske sjokkerende. Så om man skriver et blogginnlegg så vil det være det samme som å si at “hey! jeg kunne jo egentlig fraktet meg til et arbeidssted og jobbet hele dagen!”.
Vel, kanskje burde jeg ikke bli sjokkert om det skjer. Men da får de kanskje også innføre at arbeidsgiver må stille opp med tilrettelegging av arbeidet slik at man får arbeidsoppgaver som passer til det nivået man er på??
Reply
Bra post. Sier litt om hvordan media klarer å vinkle en sak, Men også om hvordan vi og samfunnet ser på syke.
Jeg er hjemme fra jobb og ligger i senga og skriver dette. Det betyr ikke at jeg kunne ha jobbet. For det første har jeg ikke orket å kle på meg, for det andre fungerer ikke hjernen min hundre prosent, noe den bør gjøre i jobben min.
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 11:22:
Nettopp. Og er det da egentlig ikke bedre at du bruker dagen (eller de dagene som trengs) på å restituere deg slik at du kan yte det nødvendige når du kommer deg på jobb? Jeg vil tro at svært få arbeidsgivere _egentlig_ har bruk for folk som bare sitter og hangler og venter på å kunne dra hjem. Dessverre finnes det fortsatt de som setter likhetstegn mellom “tilstedeværelse på kontoret” og “bra arbeidsmoral”.
Reply
Alle som blogger skulle egentlig ha fjernet tidspunktsangivelsene, slik at det i hvert fall blir langt vanskeligere å regne ut hvor lenge du var på nettet den dagen du heller skulle ha vært på jobb.
Det blir nesten slik som med fartskontrollboksene langs veiene våre. Ved å sammenligne tiden du brukte mellom to slike bokser, eller bomstasjonen, finner myndigheten ut hvorvidt du har kjør for fort, og da kan du faktisk bli bøtelagt!
Trist, men sant.
Viktor Viktorsens last blog post..Christoffer-sviktet av alle
Reply
Tusen takk!
Du aner ikke hvor godt det er å lese dette i dag. *klem*
For å si det sånn. Det å være gradert sykmeldt og sette alle kluter til for å mestre den tiden man er på jobb, har sine ulemper. De fleste er hyggelige, men så er det de som ser ut til å ha en paddefarm som spretter ut når de uttaler seg om noe de ikke har noe med og heller ikke har noen forutsetning for å kunne bedømme.
Lins last blog post..16 år
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 18:18:
Stor klem tilbake!!
Det er så vanskelig å møte det du beskriver av andres mistro, stygge uttalelser og så videre. Men jeg trøster meg med at det er flere som forstår hvordan det er, og at de tross alt ikke betyr noe for meg med disse smålighetene sine. Kanskje er det i beste fall ubetenksomt.
Vi må bare prøve å ikke la det gå inn over oss så altfor mye. Og min forståelse har du i alle fall!
Reply
Godt innlegg med tankevekkende og tidvis skremmende kommentarer.
Tenk om det blir sånn at NAV kan hente ut loggen fra IP-adressen her, da vil de jo få rede på at jeg er online med 3 maskiner døgnet rundt! Jeg gjør jo intet annet enn å sitte pal foran skjemen og taste løs. Tror faktisk jeg villa hatt problemer med å gå på jobb, rett og slett fordi rompa har grodd fast i stolen.
Høh, nei. “Hvis du kan … så kan du jobbe også”, den er kjip å få. Det fins ikke noe forsvar heller, for de har allerede lukket ørene. “vi er alle slitne innimellom, vet du”, er litt i samme gata. “Jeg skulle ønske jeg også kunne ligget i sengen hele dagen i stedenfor å jobbe” har jeg også hørt. I’m sick and tired of being sick and tired, for å si det med Anastacia.
trips & Ticss last blog post..Norske talenter – Marika etc.
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 18:22:
Frustrasjon og oppgitthet ja!
Det jeg tenker om NAV og blogging (som et eksempel) er faktisk BRING IT ON!! Om det skulle bli slik at de hevder nettaktivitet er lik arbeidsevne, så må de også kunne hjelpe folk til å komme i en slik arbeidssituasjon at de faktisk har en fleksibilitet i forhold til arbeid som gjør at det går an å jobbe med rompa godt planta i stolen, i forhold til forutsetningene.
Skjønt, LOGIKK er jo ikke noe jeg har sett for mye av fra den etaten, men man kan jo håpe?
Tross alt er jeg heldig som fortsatt har et arbeidsforhold der det går an å drive med litt prosjektarbeiding hjemmefra når kroppen insisterer på å svime av i stedet for å frakte seg ned trappa. Men man skal jo klare å konsentrere seg litt for å få til det også da.
Det viktigste er nok at vi ikke under noen omstendigheter må se alt i et sort/hvitt lys, det er så mange individuelle variasjoner og så mange nyanser.
Reply
Må innrømme at jeg ble litt skremt av NAV-greia, sjøl, men desverre er det ikke utenkelig. Men hvis det skulle bli slik, så kan man vel si at ok, hvis du finner meg en jobb som blogger så skal jeg nok klare det
Men jeg tenker da litt at man vet jo ikke hvor lenge det har tatt å skrive posten.
Og til sist tenker jeg egentlig at vi alle blir til 75% mennesker fordi vi blir hele tiden krevd å være 110%
Kristins last blog post..Skattepliktig barnetrygd? – Del 2
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 19:53:
Jepp, det siste der er jeg veldig opptatt av. Når man ser 110%-mennesker så kan det være lett å tenke at “åh, så flink/sprek/produktiv er ikke jeg”. Men så er det noe med at svært, svært få klarer å gå gjennom livet og være et 110%-menneske hele tiden. Før eller senere møter man noen vegger – sykdom, sorg, samlivsbrudd etc. – som gjør at man må skru ned litt på tempoet. Det er jo bare menneskelig!
Det viktigste er at vi ikke setter opp 110%-menneskene som en norm for hvordan vi alle skal være – i arbeidsliv og privatliv – for slik ER ikke livet.
Reply
Kristin reply on April 28th, 2009 13:11:
Jeg tenker at kanskje hele samfunnet burde begynne å late som om alle er 75% og så gå utfra det.
Kristins last blog post..HouseKeeper (bloggnovelle)
Reply
Jeg tror det er mange som tenker som du beskriver, ikke bare arbeidsgivere, men også vanlige folk.
“hun er sykemeldt, men TRENE det kan hun – huh” – er utsagn jeg hører mye, og det irriterer meg like mye hver gang. Trening er viktig i rehabilitering, det er viktig for å holde seg frisk/bli frisk.
Sissels last blog post..Gratulerer med Fritt Ord prisen Nina Karin Monsen
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 27th, 2009 20:57:
…og hva TENKER folk med når de kommer med sånne utsagn?
*Grrrr*
Reply
Dette var en veldig fin post, jeg kjenner igjen tankene du gjør deg, og bekymrer meg over egen framtid, nettopp fordi jeg (samme hvor mye jeg prøver og ønsker) langtifra er noe 110%-menneske. Og som vanlig så er det verre med de usynlige sykdommene, for da er det så vanskelig for omverdnen å estimere hva man egentlig kan utrette.
Isobels last blog post..
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 28th, 2009 08:40:
Absolutt, det er jo så man kunne ønske seg en krykke eller noe synlig en gang i blant
Men tenk så mye livserfaring vi får og hvor reflekterte vi blir – oioioi!!!
Vi kommer til å ta innersvingen på 110%-menneskene vi vet du, når de går på en smell og ligger i grøfta og ikke skjønner hva som skjedde med dem
Reply
En bra bloggpost dette! Tror det er fint for folk å se at harde albuer og kalde skuldre ikke vokser på alle mennesker.
Tomass last blog post..God bok; historisk fra Bergen
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 28th, 2009 08:41:
Tusen takk
Reply
En fyr jeg pleide å jobbe sammen med hadde en fin tegning på veggen. Den viste et åpent kontorlandskap med masse skrivebord og datamaskiner, men nesten ingen mennesker. I forgrunnen satt en fyr ved en datamaskin, og ved siden av ham sto en fyr i dress og slips og sa: “Jeg ville bare takke deg for at du kom på jobb i forrige uke, mens du ikke følte deg så bra!”
Det blir jo litt annerledes med ikke-smittsomme sykdommer, men det har likevel liten hensikt å komme på jobb hvis man ikke er i stand til å utrette noe. Samtidig mener jeg det er sløsing med ressurser at de som ikke kan yte 100%, men kanskje kan greie 75% eller 50% ikke kan finne jobb. Mange ville kanskje kommet seg raskere hvis de kunne se at de var i stand til å yte noe og får anerkjennelse for det.
Marinas last blog post..IKEA-filosofi
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 28th, 2009 08:42:
Nettopp, det er _enorm_ sløsing med ressurser å ikke ta i bruk dem som kan jobbe 50%, 75% osv. Det er så nedbrytende hvis man får beskjed om at man ikke kan brukes til noe med mindre man er 110%-menneske at jeg tror denne frustrasjonen og fortvilelsen i seg selv gjør mange sykere. Derfor tvilholder jeg på det lille jeg klarer å jobbe nå, selv om mye annet må nedprioriteres og det er knallhardt. Det har noe med identitet og plass i verden å gjøre også.
Reply
Akkurat det med å jobbe 50% eller 75% tror jeg dessverre er ganske vanlig, men for det meste i ufaglærte jobber, serviceyrker osv. Studier har vel vist at veldig mange (særlig kvinner) jobber mindre enn 100%, ofte mot sin vilje. Problemet er at den type stillinger stort sett ikke eksisterer i yrker som krever en lengre utdannelse, eller litt mer “karriere-yrker”. For folk som har en lengre utdannelse og har klart å bådra seg et problem som gjør dem til 75%-mennesker eller 50%-mennesker blir alternativet å jobbe for mye, ikke jobbe i det hele tatt, eller jobbe litt i et annet yrke enn det de er utdannet for.
Isobels last blog post..
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 29th, 2009 09:38:
Det har du helt rett i, og samtidig er det litt merkelig å tenke på, for stillinger på kunnskapsarbeidsplasser burde være de som er lettere å tilpasse i forhold til fleksibel arbeidstid, hjemmekontor etc.
Så det kan virke som om det først og fremst er holdninger og manglende kompetanse på tilrettelegging hos arbeidsgivere som gjør at det nærmest blir umulig å fortsette i slike stillinger om man blir delvis syk.
Dessuten – kanskje det er slik at om en får en lidelse som f.eks. ME, så kunne man klart å fortsette i arbeid i en prosjektorganisasjon om det ble lagt til rette for det. Kanskje 50-75% bare for å ta et eksempel. Men man ville aldri i livet ha klart å ta seg en jobb som hjelpepleier i 50% på grunn av det fysiske!
Slik sett er jo samfunnsgevinsten mye større ved å aktivt jobbe for at det også innen kunnskapsintensive bedrifter er plass til mindre enn heltidsstillinger.
Reply
God post. Jeg skjønner ikke hvorfor internett-bruk skal være så spesielt, nå i våre dager. Dersom det er umoralsk å bruke nettet om man er syk, skal det samme da også gjelde TV-titting, avislesing, skrive leserinnlegg til avisen etc?
Sigruns last blog post.."Medfødt ufør"
Reply
~SerendipityCat~ reply on April 29th, 2009 09:39:
Ja, ikke sant! Eller hva med å lese en bok? Kunne man ikke ha dratt seg på jobb og lest sakspapirer i stedet liksom?
Reply
Bra post, SerendipityCat!
Jeg blir noget nedstemt av folk som kommer med sånne kommentarer, men de vet jo ikke hva de snakker om. Heldige de, lissom.
Jeg tror ikke på at NAV skulle “ta” folk fordi de blogger. Hvordan skulle de finne ut hvem vi er da? Å få rett til å hente ut opplysninger om ip-adresse og lignende, nei det tror jeg neppe vil skje. Dessuten, hvordan kan man sammenligne blogging og jobb?
Lothianes last blog post..Jeg vil ikke…
Reply
Om du er frisk nok til å gå på jobb er du frisk nok til å … gjøre husarbeide og holde huset presentabelt hver dag, handle på tilbud, trene og holde deg sunn, lage spennende sunne middager, ha et supert sexliv, være aktiv som frivillig i nærmiljøet,skrive budsjett og regnskap over forbruk, fylle ut selvangivelsen i tide, lese annerkjente romaner, se nyhetene, bake kake til klasseturer, ta etterutdanning og ikke minst stille opp for venner og familie.
Reply
Bra post!
En litt annen vinkel enn den bloggen jeg skrev sist -men i samme gate.
Sykdom og mangel på funksjon -og hvordan folk oppfatter denne sammenhengen.
Hvordan forstå hvordan det er å være syk uten at det synes veldig mye utenpå -og at sykdommen faktisk reduserer arbeidsevnen i en slik grad at en ikke kan jobbe?
Ville jeg selv ha forstått det -om jeg selv var frisk?
Reply
@Sinobell
Jepp! Helt riktig!! Du har skjønt det!!
Og siden jeg er frisk nok til å skrive denne setningen så burde jeg vel strengt tatt vært ute og jogga kjenner jeg, det må jeg vel klare??
Reply
Uff.
Det stikker ofte i meg, når jeg gjør noe som er “fornuftig” at “jeg kunne jo ha jobbet bittelitt iallefall”. Men så dagen etter skjer det noe som gjør det overtydelig at nei, tenk det du, det kunne jeg ikke.
Jeg kan ikke engang jobbe en halv time om dagen hjemmefra. Tenk.
Men det skal sies, om jeg vil fantasere opp et mulig forferdelig senario så venter jeg på at NAV skal legge merke til bloggen, og forlange at den skal kommersialiseres. At det for meg pr nå ville være altfor krevende (og slettes ikke gi noe særlig inntekt) kan jeg ikke tenke meg at nav eventuelt vil forstå.
Jeg gleder meg til den dagen jeg kan starte å jobbe igjen, virkelig! frem til det så ville det vært til fordel for meg og min tilfriskning om jeg kunne få bevege meg fritt uten å bli møtt med uforstand og fordommer og “alle på trygd er snyltere” holdninger. Holdninger som Media fyrer oppunder så godt de bare kan.
Også gruer jeg meg til den dagen, for hvem i alle dager vil komme til å gi meg en jobb, en jobb som i starten kun kan være en time om dagen, helst styr og stressfri og hjemmefra? Og vil jeg få lov til å bli frisk nok til å faktisk jobbe før jeg blir dyttet ut, eller?
Reply
@anne
Du har den stikkinga du også ja… Av og til er det nesten så en skal skjemmes bare en har klart å stå opp av senga og lage seg mat, da klarer man sikkert både A og B i tillegg!
Hvor kommer all denne skammen fra!!
Jeg strever med å jobbe de timene hjemmefra jeg vil/skal gjøre. Akkurat nå tærer jeg på en buffer av avspasering/mertid/feriedager jeg hadde spart opp _før_ jeg ble syk.
NAV må da så gjerne foreslå både det ene og det andre de tenker jeg, så lenge de legger frem realistiske planer. Jeg har satt opp en oversikt til legen over hva jeg klarer og ikke klarer, typ “Jeg klarer å lage meg brødmat, men har som regel ikke krefter til å stå på kjøkkenet og lage middag”.
Og ja, disse holdningene stjeler MYE energi!!!
Jeg skal starte verdens beste bedrift med den lureste ideen som finnes og da kan du begynne å jobbe sammen med meg alt fra 10 minutter om dagen og oppover!!! *Klem*
Reply
Jeg vil også begynne å jobbe i den bedriften der!
Reply
Fy søren, så fint at Maria linket til denne posten så jeg fikk lese den igjen. Dere to skriver så bra om dagen (og for ett år siden, ser vi her), mye viktig her som jeg synes flere burde se – spesielt av de som sitter og bestemmer over skjebnen til oss som er på nav’s “lønningsliste”.
Reply
@~SerendipityCat~
-gledermeg- og *klem*
yey!
Det høres ut som en super arbeidsplass
Reply
@MariasMetode og @anne: Dette blir en helt SUPER arbeidsplass. Så kan vi se hverandre på Skype og vinke der vi ligger under dyna da vettu!
@Lothiane
Jeg hadde helt glemt det jeg skrev for et år siden, men det kom så mye fram igjen da jeg leste Marias post. Vi strever jo alle for å ha en plass, vise at vi har verdi, føle oss verdsatt.
Reply