Jeg leste en flott kronikk i går, og den satte i gang en del tanker hos meg også. Dessverre var jeg for trøtt og sliten til å dele den videre, men da blir det i dag i stedet.
Kristianne Ervik er stipendiat, småbarnsmor – og nå sykemeldt. Det opplever hun ikke som enkelt. Kronikken på NRK Ytring har tittelen Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor, og er vel verdt å lese.
Jeg tar med noen sitater jeg tror sier en del om den tiden vi lever i;
«Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?»
«Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig – det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske.»
«Jeg er takknemlig for at systemet lar oss være svake i kortere eller lengre perioder uten at man skal lære så fordømt mye av det. Likevel kjenner jeg på presset til å prestere, også når jeg skal håndtere min egen svakhet. Det er nesten så perfeksjonssamfunnet har tatt over svakheten også.»
Og nettopp dette kjenner jo vi som har vært syke en lang stund meget godt til. Om man våger å vise seg sårbar, våger å si at man er syk, så bør man for det første ha blitt det etter en suksesshistorie. Ellers er man jo bare en taper. Dessuten er det et sterkt press om hvordan man skal håndtere sin egen svakhet og sykdom – man skal være positiv, løsningsorientert, ikke vise for mye svakhet, men samtidig kan man ikke vise alt for mye av hva man klarer heller, for da blir det stilt spørsmål ved om man faktisk er så syk og svak at man fortjener en pause fra arbeidslivet og bli forsørget av velferdssamfunnet. For det kan jo hende man er en snylter?
Det er altså individet som må bære børen av skyld og skam over sykdom og sårbarhet, når summen av krav og forventninger fra arbeidsliv og familie overstiger det man kan bære. Noen møter veggen i stor fart og kollapser, andre blir sakte presset ned i hengemyra og blir sittende fast der ei stund.
Kristianne blogger også om Positive avvik, som er tema for hennes doktorgrad. Ta en titt, hun er ei smart og oppegående dame!
1 kommentar
Jeg tolker det mer som at hun mener at man først må ha kommet seg ovenpå igjen, og bli sett på som en suksess, før man i den posisjonen kan fortelle om fiaskoen og svakheten man har gått gjennom. Sånn opplever i alle fall jeg det, det er stort sett kjendiser som er «kommet seg gjennom» det som står frem og forteller om selvmordsforsøk, sykdom, alkholproblemer. Desto vanskeligere å finne noe man kan relatere seg til for oss som er kronisk syke. Flott kronikk!