Sørlendingers fordommer mot yrkesaktive kvinner må utfordres

For to dager siden la Cecilie Thunem-Saanum ut et hjertesukk på Facebook – hun var lei av å bli kritisert fordi hun er yrkesaktiv kvinne og reiser i jobben sin. 

Hun er hjemme minst fem netter i uken, skriver hun, og videre:

Folk snakker til meg
som om jeg «alltid» er borte.

Får lyst til å utfordre fordommer.
For nå har jeg fått nok av dem…

Nå har Cecilies hjertesukk fått oppmerksomhet blant annet i Agderposten.

Jeg har fulgt Cecilie i sosiale medier i flere år, og vet hun er en dyktig forretningskvinne som driver firmaet CecilieTS, der hun tilbyr tjenester innen kommunikasjon og tidsbruk. Mange kjenner nok igjen slagordet hennes: Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør. 

Cecilie dukker opp i feeden min med glimt fra både hverdagsliv og jobbliv. Det er glade ord om å ha gjort det godt i jobben, er det ikke #jobbogjubel man sier? 🙂 Men det er også savn fra en mamma som vil hjem, og gode stemningsrapporter fra en dyktig kvinne som jeg har inntrykk av balanserer jobb og familie på en god måte. Og likevel får hun altså slengt kommentarer etter seg om at  «Oi, er du hjemme?», «For en stabil mann du må ha.», «Vet du hvordan barna dine ser ut?». Det må være utrolig tøft, tenker jeg, å få slikt dritt slengt etter seg. For det er jo akkurat det det er – dritt! 

Hun, som kvinne, får altså disse kommentarene og må forsvare at hun har valgt å være i full jobb. Mannen hennes må det ikke. En annen profilert person i sosiale medier,  Hans-Petter Nygård-Hansen reiser også mye i jobben og deler bilder og opplevelser, men han får ikke slike kommentarer som Cecilie får. Til Agderposten sier Hans-Petter:

– Jeg har ikke fått en eneste kommentar tilsvarende slik du får, dessverre, og jeg er mye dårligere enn deg på å dokumentere når jeg er hjemme. skriver han.

Hans-Petter ble så provosert av måten Cecilie blir møtt på av sine sambygdinger at han skrev bloggposten Nå må kjerringene snart slutte å gnåle. «Vi trenger flere kvinner som kan lykkes uten å få dårlig samvittighet,» skriver han. Jeg er så enig med Hans-Petter, slikt gnål mot kvinner som er dyktige og lykkes i arbeidslivet må slippe å få prakket på seg en dårlig samvittighet.

Jeg skrev dette i kommentarfeltet til Cecilie:

Stå støtt, for smålighet og misunnelse henger tett sammen – kanskje er ikke de som slenger med leppa så fornøyde i sitt eget liv, kanskje de gjerne skulle ha opplevd mer.

Jeg støtter Cecilie og andre som vil utfordre slike kommentarer og holdninger, det er bakstreversk og smålig og noe kvinner i dag burde slippe. Reaksjonen fra Hans-Petter og andre menn viser også at vi her har en jobb å gjøre for å kunne snakke om likestilling mellom kvinner og menn. Hvorfor skal kvinner kritiseres for å jobbe og reise i jobben, når menn ikke blir kritisert?

Men jeg tror også at dette handler om noe mer enn kjerringer som gnåler og folk som er misunnelige. Det handler også om religion og holdninger til likestilling. I intervjuet i Agderposten knyttes slike utsagn og holdninger til Sørlandet, og  forskning viser svak likestilling og lav yrkesdeltakelse blant kvinner i denne landsdelen. 

‒ Det hersker en ideologi om at barn skal være hjemme med mor i rolige omgivelser, og at mor har hovedansvaret for familien.
(Fra Kilden: Svak likestilling gir dårlige levekår på Sørlandet.)

Dette henger selvfølgelig sammen med at Sørlandet er en mer religiøs landsdel enn mange andre, og at pietisme og strenge moralske regler fortsatt er et hinder for kvinners yrkesdeltakelse. Men å snakke om religion på denne måten er ofte vanskelig.

‒ De fleste kjenner godt til de særegne sørlandsverdiene, men ingen ønsker å fronte en kritikk av dem, sier Lilleaas.

Religionens posisjon vil folk flest heller ikke røre ved.

‒ Slett ikke alle sørlendinger er religiøse. Men religionen har en såpass sentral plass i regionen, og er mer akseptert enn andre steder i landet, at den påvirker likevel. Folk som går bort fra disse holdningene og det religiøse liv, kan føle at de har svekket sin moral, sier Ellingsen.

Ja, det kan koste å kritisere religion, tro og holdninger, men når de har en slik innvirkning på folks liv at man opplever dårligere likestilling og dårligere levekår for kvinner så er det så absolutt verdt å utfordre. Fordi dette gir seg utslag i at kvinner får dårligere levekår, er ikke dette noe man bare bør trekke på skuldrene av og gå videre med et smil, slik noen i Cecilies kommentarfelt mener.

Forskerne jeg viser til over sier at tradisjonelle, kristne menn i Agder har en sterkere sosial posisjon i sine nærmiljø, høyere utdanningsnivå og bedre økonomi. Dette handler ikke bare om «småbyliv» og bygdedyr, men om religionens posisjon i samfunnet.

Hvordan skal man få endret på dette? De som har forsket på dette har møtt motstand av de tradisjonelle kristne, men sier at disse temaene må opp til bred diskusjon og gi utslag i konkrete endringer på politisk nivå. Det er jeg enig i. Som vanlig vil jeg som sosiolog påpeke at dette sjelden handler om personlige, individuelle valg alene, men også om struktuelle rammer og betingelser, som for eksempel religion og tradisjonelle holdninger. De kan man ikke endre fra et individuelt ståsted.

Men det minste vi kan gjøre er å heie på Cecilie og andre damer på Sørlandet (og selvfølgelig andre steder) som tør å si fra at det ikke er greit med slike smålige kommentarer fordi man er yrkesaktiv og mamma!

Stå på!!

♕