Litt spontaninntrykk, sånn må blogging også være: Jeg ser filmen Us Now og selv om jeg bare er halvveis så får jeg litt jubelfølelsel og litt lyst til å hoppe opp og GJØRE noe fordi det handler (blant annet) om å være involvert, det handler om at vi nå forventer å være involvert i det som angår oss, og det er fantastisk. Det er fantastisk fordi det også handler om å ta grep om sitt eget liv og ikke bare være passive mottakere av instrukser og beskjeder rettet mot hva vi skal gjøre, hvem vi er – det snur opp-ned på våre tanker og teorier om hvordan folk «skal» ledes og det handler om å gi slipp og jeg tenker at vi må farsken meg tørre å være rause, vi må gi og dele av oss selv og dette, dette er også fantastisk!! (Jeg klarer ikke å la være å bruke det ordet, beklager.)
Men det er skummelt å være raus, det er skummelt å gi noe av seg selv noen ganger også. Og det fikk meg til å tenke på det fine innlegget på Livet leker i dag, hvor forsiktig skal man egentlig være og når kan det kanskje rett og slett være greit å si at «vet du, denne historien får jeg ikke fortalt uten mennesker i den». Derfor deler jeg av og til det som mange synes er over grensen for privat og jeg smekker ting opp på det store internettet som til og med er vanskelig for folk å lese. Flott! Dele det gode, dele det såre – da er vi på vei.
Gi meg folk med visjoner og drømmer som forteller historier og er rause med sine livserfaringer og lærer meg noe nytt om det fantastiske i å være menneske hver dag.
