Kvinne på Sofaen med Smerter

7

Jeg ligger på sofaen og er en Kvinne med Smerter.

Jeg er en klisjé.

Vi liker ikke klisjeer.

Jeg leser en roman om en forfatter som skriver. Hun vil ikke skrive om klisjeer. Hvem vil vel det? Hun har en skriveprosess. Jeg vil også ha en skriveprosess. Det har jeg ikke nå, for jeg ligger på sofaen med Smerter.

Slike kvinner kan vi le litt av, disse som ligger på sofaen med smertene sine og er en klisjé.

De er sikkert diffuse, disse smertene også.

Jeg vet ikke hva de mener med det. Er ikke diffust noe som er litt vagt og utydelig? Det er da ingenting utydelig med disse smertene, tenker jeg. Men det er et begrep, en merkelapp man ikke kommer unna når man ligger på Sofaen med Smerter og er Kvinne.

Vi kan gi meg tilnavn. Er du blitt sånn Smerte-Kjerring du da? Og så ler vi litt. Jeg ler jeg også, selv om jeg ikke vil, men det er viktig å vise at jeg ikke tar meg selv for høytidelig. Når jeg ikke er der kan dere snakke om at han burde gå fra meg, at jeg er en byrde, at du ikke skjønner hvordan han holder ut å være sammen med en Sånn Som Meg. Jeg får vite hva du har sagt før eller senere. Men jeg later som ingenting når vi møtes. For jeg skal skamme meg over å være Kvinne På Sofaen med Smerter, og være takknemlig for at han ikke har gått fra meg.

Hva om jeg var en Mann på Sofaen med Smerter? Ville jeg vært diffus og utydelig og en klisjé da også? Nei, menn med smerter er ikke en klisjé.

Det gjør ikke saken bedre at jeg er Hjemmeværende. En sånn som «pusler» i huset, sa han. Pusler, da ser jeg for meg en Kvinne som danderer blomsterbuketter på bordet og retter på duken.

Jeg skrubber gryter og renser filteret i oppvaskmaskinen, jeg løfter tunge, våte laken og sengetrekk fra vaskemaskinen til tørketrommelen. Etterpå går jeg og legger meg på Sofaen og er en Kvinne med Smerter.

Jeg klager til og med på været. November vet du, kaldt og rått. Mye verre da, sitter oppe om natta med Smerter. Klager og syter.

En klisjé.

Jeg blir definert, men føler meg ikke hjemme i definisjonen jeg blir gitt.

I sosiologien lærte jeg et begrep, livsverden. Den konkrete, levde verden som hver av oss lever i. Vi lever i samme verden, samtidig som vi alle har vår egen verden vi lever i. Det er både fint og litt skummelt. Vi har noen felles referanser, alltid, men du har din livsverden som du må fortelle meg fra for at jeg skal skjønne hvordan du har det. Jeg har ikke erfaringen Kvinne Med Små Barn, for eksempel. Du har ikke erfaringen Kvinne med Smerte på Sofaen, men det er en del av min livsverden det er mer tabu å fortelle om, fordi det er definert som Syting og Klaging å fortelle at man har det vondt.

Man skal bare holde det ut, og helst skjule det tror jeg. I hvertfall ikke snakke noe særlig om det. Og så skal man oppføre seg som før, i alle sosiale settinger som før, slik at man ikke plager andre eller ødelegger stemningen eller i verste fall ikke dukker opp fordi man er Kvinne på Sofaen med Smerter. Det er disruptivt, og ubehagelig, og i hvertfall en klisjé.

Nå kommer folk til å tenke at jeg er Selvmedlidende siden jeg skriver om å være Kvinne på Sofaen med Smerter.

Klokka er fire på natten.

Jeg ligger her og er en klisjé.

Klisjébilde av Kvinne på Sofaen.

Klisjébilde av Kvinne på Sofaen.

Share.

About Author

7 kommentarer

    • Haha, jeg var en Kvinne I Senga Med Smerter, men så orket jeg ikke ligge der lenger fordi smertene ble så sterke at jeg måtte skifte stilling og få tullet meg inn i det elektriske varmeteppet (som er best å ha på sofaen), så da ble jeg Kvinne På Sofaen Med Smerter i stedet. 😀

      Dobbelt-klisjé!!

  1. Utrolig god tekst som forteller mye! Takk!

    PS Du er ingen klisjé, du har en god og viktig stemme full av kraft. Jeg er mer stemmeløs, men føler teksten er det jeg skulle ønske jeg klarte å formidle. Derfor viktig og gripende for meg!

  2. Jag tycker verkligen inte du framstår som en klagande kliché. Men jag förstår att det känns så ibland, särskilt kl 04 i november…

    Min man har diabetes, den mest mätbara sjukdomen som finns, och har aldrig blivit sedd av läkare som en kvinna på soffan med smärtor. Tyvärr är vården inte helt jämlik ännu. Styrkekramar!

    • Ja, det kan kjennes slik en mørk novembernatt. Etter å ha skrevet dette tenker jeg også at teksten kan tolkes litt ironisk – som et oppgjør med folks fordommer om Kvinner på Sofaen med Smerter.

      Nei, verden er virkelig ikke likestilt. Det er trist at det skal være slik at det finnes et sykdomshierarki, og fryktelig irriterende å ha fått en sykdom som befinner seg langt ned på hierarkiet!!

      Men vi må jo bare holde ut, og holde motet oppe – og det er god hjelp i å ha mange fine venner som skjønner hvordan det er og som støtter og løfter, synes jeg. <3

      Styrkeklemmer tilbake!

  3. Pingback: I går ble jeg intervjuet - ~SerendipityCat~

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.