Bitterfittan – sett litt senere

14

Ellisiv skriver om det motsatte av bitterfittan, og jeg leste og kjente at hjelp – la meg ikke bli en slik mild bris. La meg ikke oppgi meg selv og gå inn i en tilværelse som en tåkete ånd som svever over Hjemmet og er den evige tilrettelegger, overglatter, trøster… La meg heller være en streng bitterfitte enn å være en mild bris som «som ikke kjefter og klager, bare gjør alt som skal gjøres og litt til».

Jeg sier til Ellisiv i kommentarfeltet: «Jeg vet ikke hvordan man blir det [mild bris], og er redd for at det er noe som bare sniker seg inn og at man plutselig er det uten å oppdage det selv eller at man tror det er for sent å gjøre noe med det.» Jeg vil jo ikke være en bitter fitte heller, skjønner du!?

bitterfittan.jpgJa, du er tilgitt hvis du ble litt forvirret nå, men dette handler litt om boken «Bitterfittan» av Maria Sveland, svensk debutforfatter med sterke ord og mye på hjertet. Jeg leste boken i fjor, og husker nok min egen magefølelse bedre enn ordene, når jeg kommer over Ellisivs innlegg. Men det er viktig, det hun spør om. Er dette feministisk? Er det offerfeministisk? Og jeg tenker – hjelp – jeg er ikke flink med definisjoner at jeg klarer å svare godt på dette. Men jeg kan si noe:

Boken handler om den 30-årige Sara på «tenke-tur» til Tenerife når livet har gått i stå og hun slites mellom kjærlighetsmyten og følelsen av å bli en «bitterfitte» som tværes ut av det ulikeverdet hun og andre kvinner lever i – parforholdet – hvordan likestillingen forsvant da de ble foreldre. Da hun satt alene igjen mens mannen reiste vekk fra sin trøtte kone og nyfødte barn fordi han skulle på en lang reise med jobben, og jobben er hans identitet ikke sant, mens hjemmet og familien er hennes. Men Sara er en vellykket journalist, hun har alltid hatt sine egne prosjekter, hvorfor blir det plutselig sånn da!?

Cathrine Sandnes sier til Klassekampen: «Det kan da ikke komme som noe sjokk på folk at man sover lite og får flekker på klærne når man får barn…» Nei, vet du, det tror jeg faktisk ikke det gjør. Men det jeg tror kommer som et sjokk på mange er med hvilken naturlighet denne trøttheten blir «eid» av kvinnen, mens mannen «hjelper til» når han står opp om natten. Det handler ikke om å være trøtt, prioritere annerledes, fylle livet med andre aktiviteter, det handler om de forhandlingene vi hele tiden gjør i kraft av våre kjønnsroller og parforholdsroller: Hva er «naturlig» for hvem, og når. «Min erfaring er at dette er en kamp der den trøtteste gir seg.», sier «Småsur tobarnsmor» hos Dagens Onde Kvinner.

«Jag önskar bara att jag fick älska på samma fria sätt som männen och fäderna. Insikten om hur skyldtyngd mammarollen är, hur tagen för given och kravfylld den är jämfört med papparollen, får mig att bli en avundsjuk bitterfitta. Jag vill också vara man och uppleva hur det känns att ha ett helt samhälle som applåderar när jag tar ut knappt två månader av föräldraledigheten, medan ingen höjer minsta lilla ögonbryn när min fru tar ut de resterande tolv. Jag vill också vara man och uppleva känslan när samhället applåderar min kärlek och mina uppoffringar som något fantastiskt, extraordinärt.«

Nå skal det sies, før du får lyst til å hvese til meg for en mannehatende bitterfittefeminist jeg er, at jeg er absolutt ikke i generaliseringsmodus her. Jeg har selv en samboer som var hjemme med sin datter hele første året av hennes liv – mesteparten av dette alene. Jeg ser menn som er kjempeflinke og kvinner som er kjempeflinke. Men dette handler om noe mer enn deg, og deg, og deg. Det er noen mønstre og strukturer på et annet nivå, noen «kodinger» vi fortsatt har med oss, noen «observasjoner» vi gjorde hjemme som små barn om hvordan parforhold var og skulle være.

En foreleser sa noe til meg en gang: Når man først har begynt å legge merke til kjønnsulikheter, når man først får kunnskap om disse strukturene og mønstrene, så klarer man ikke lenger å legge det av seg, å slutte å se det. Hun hadde så inderlig rett. Jeg var ingen «feminist» da (trodde jeg), men jeg var nysgjerrig og da jeg fikk best karakter av alle i klassen i faget «Kjønnsperspektiv på vår tid», var det noen av SU-erne og RU-erne som fnyste litt fordi de kunne feminisme så mye bedre enn meg. Jaja, det var først etter det at jeg gikk hjem og leste Beauvoir, og etter det ble jeg ikke helt den samme.

Sandnes syns vi sutrer for mye. Jaja, vi skal være optimister og ikke gå inn i forholdene våre med en «dette blir for jævlig»-holdning. Men å mene, reflektere, erfare og dele er ikke det samme som sutring. Erfaring er viktig. «Sandnes tror et representativt utvalg menn, etterlatt i ti uker med et nyfødt barn, vil vært like bitre og selvmedlidende som det Sveland beskriver.» Det er jeg enig i.

«Jeg var ytterst deprimert i lengre tid, da jeg for noen tiår siden forstod at jeg aldri kom til å oppleve reell likestilling i samfunnet vårt.» (Livia i kommentar til Drusillas post «Bitterfittan og kjærligheten».)

Forhandlinger folkens, det handler om forhandlinger. Arachne sier (nok en gang fra Drusillas kommentarfelt): «Ungene kan være noe små krapyler og husarbeid er noe dritt, men jeg sa ganske kjapt fra til min mann at jeg kan gjøre livet ditt til himmelen eller jeg kan la det være, og det vet jeg selvfølgelig er gjensidig.» Arachne er dessuten veldig klar her.

Boka er for meg feministisk fordi den tar for seg kjønns-ulikheten innenfor familiesfæren, så vel som i reaksjonene fra omgivelsene. Jeg ser ikke «offer-feminismen» i det, fordi Sara fortsetter å kjempe og fortsetter å ha sin egen styrke og mening.

«Bitterfittan är bara en konsekvent reaktion mot ett sjukt system, en uppmaning att aldrig nöja seg med mindre än total jämlikhet».

Det må vel være ganske klar tale?

Ordene ramler litt fort ut her nå, du merker sikkert det. Jeg ser jo at jeg hopper litt hit og dit. Det er et vanskelig tema å diskutere og formulere seg godt om, synes jeg. Likevel blir jeg engasjert og vil prøve. Det har en betydning for mitt liv også – det er ikke noe jeg kan forholde meg likegyldig til.

Denne boka svei altså. Den gjorde det.

Share.

About Author

14 kommentarer

  1. Nei, verken «mild bris» eller «bitter fitte». Jeg skrev litt om stillheten – jeg biter det i meg, og gjør ting – enda andre kunne gjort det. Dette kan jeg ta fram i en krangel «se her, jeg gjør det og det, og du ser ingenting». Da er jeg jo litt martyraktig. Nei, jeg vil verken være mild bris eller bitter fitte. Men jeg tror nok jeg vil lese den boken. Og jeg takker for mange fine lenker. De var nye for meg.

  2. vibeke » Bare hyggelig! En debatt rundt denne har jo gått for en tid siden, men er verdt å lese om igjen. Jeg kjenner meg jo også igjen i det å bare gjøre ting, ikke gidde å mase. Men jeg vet også innerst inne at det er bare meg selv som taper på det hvis jeg alltid gjør det på denne måten. For selv om det blir krangling rundt det, så er det på konkrete konsekvenser og handling man lærer og former sin verden mener jeg. Derfor prøver jeg å ikke «bare gjøre» det heller – som for eksempel når Manden leter rundt etter gjenstander og spør meg hvor de er – som om jeg hadde en fullstendig katalogisering av hjemmets innhold i mitt hode. (Jeg tror at han tror at jeg har det.) Da øver jeg meg på å la ham lete selv, i stedet for å gjøre det for ham. Med mindre jeg vet hvor det er da, da kan jeg jo si fra.

    Du burde absolutt lese boken, hadde vært interessant å høre hva du synes om den!

  3. Jeg prøver å se litt humoristisk på det også. Ser for meg at mannen ikke kan gjøre to ting samtidig. Med øyet ser han at det er en flekk på benken. Da bruker hjernen hans tid på å fange opp akkurat det. Da klarer den ikke å gi signal til hånden om å ta opp kluten og tørke vekk flekken. For kvinnen er det motsatt. Vi tenker med hele hjernen, og da sender den signal både til øye og hånd. Jeg tror det er slik det må være 🙂
    Og så bør vel jeg nå, i en alder av noe mer enn både 20 og 30, lære meg å drite mer i tingenes tilstand.
    Jeg bestiller boka promte fra Nordli.

  4. vibeke » Hehehe, godt poeng 😉 Man må ha litt humor på det, så absolutt. Det hjelper ikke om man skal være gravalvorlig hele tida. Bare bevisst. Man kan være bevisst, reflekterende, handlende OG humoristisk feminist 🙂

  5. vibeke: Håper du ikke tror på det du sier om mannen her. De fleste mennesker (menn inkludert) er i stand til å gjøre flere ting samtidig. Menn kan vaske opp, rydde, tørke benker, lage mat. Når de sjeldnere gjør det handler det om oppdragelse, intet annet. Muligens har de hatt den store tilretteleggeren til mor.

    Serendi: flott post! Masse tankestoff. En tanke som meldte seg var denne: kjønnsulikheter vil alltid finnes. Menn og kvinner er forskjellige fra naturens side, og godt er det. Men vi kan godt skape oss et samfunn der det er like lett å være kvinne som å være mann. En form for «kjønnsrettferdighet». Vi er ikke der enda.

    🙂

    Tomas’s last blog post..Si unnskyld!

  6. Tomas » Takk Tomas!!! Veldig enig i at vi ønsker oss og må skape et samfunn hvor det er like lett å være til uavhengig av kjønn!!! (Så kan vi jo diskutere senere en gang de naturlige forskjellene mellom menn og kvinner, og hva som er biologisk kontra sosialt konstruert når det kommer til forskjellene! :-))

  7. For en fin oppsummering! Synes Sandnes er litt forvirra i den kommentaren i Klassekampen. «Er det så ille da?», spør hun. Jeg tenker instinktivt at det må da være så utrolig forskjellig fra familie til familie, mor til mor og barn til barn. Blir så rart når folk blir fordømmende over sutring. Tenkte på det da jeg så denne artikkelen i the guardian. Noen fine refleksjoner:
    http://books.guardian.co.uk/departments/biography/story/0,,2267177,00.html?gusrc=rss&feed=10

  8. Drusilla » Takk!! Det er hyggelig å høre, jeg ble så engasjert her om kvelden at jeg knapt visste om det jeg skrev gav noen mening eller var sammenhengende.. hehe.. Jeg linket en del til ditt innlegg og debatten der, hvor det var så mye bra, håper at det er greit 🙂

    Jeg synes «sutring» er et begrep man skal være svært forsiktig med å bruke om andres uttrykte erfaringer forresten, og Sandnes tror jeg ikke har helt forstått boka. Skal sjekke den artikkelen, kanskje enda mer å bli hoppende engasjert over?!

  9. Pingback: ~SerendipityCat~ » Blog Archive » ~Mitt bloggår 2008~

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.