«Ikke følg meg på Twitter!!»

Jeg må le når jeg leser denne artikkelen på Ukeavisen Ledelse: «Jeg er på Twitter! Ikke følg meg!»

Hvorfor er Bjørn Arild Wisth på Twitter hvis han ikke vil at noen skal følge ham? Og hvorfor åpner han innlegget med å klage over alle «påminnelsene» han får på mobilen sin?

Spar meg for alle påminnelsene om hvor mye morsomme ting jeg har gått glipp av i helgen. Det gir liksom ingen mening i å sitte ved PC’en å lese om hvor gøy folk har det i maratonløypa, eller på naboens fest. Du ser rett og slett for dum ut med slipset på hodet.

For det er vel slik at man må følge noen for at man skal se oppdateringene deres Wisth, og hvis det faktisk er sånn at mobilen din (en HTC Diamond) vibrerer med en melding fra Twitter «hvert tiende sekund», så ville jeg vurdert å gjøre noe med innstillingene for varsling.

Han sier at hvis han virkelig er interessert i hva andre driver med, så ville han heller ringe eller sende en tekstmelding. Ja, men så gjør det da?! Det er da vel ingen som tvinger deg til å være på Twitter? Hvis du føler at det er unyttig for deg, hvis du ikke får noe igjen for det – kutt det ut!

Det er mange som vil være morsomme på Twitters bekostning om dagen, det er alltid like fornøyelig å lese – spesielt når journalisten/bloggeren ikke har noe aktivt forhold til mediet.

Men Wisth er ikke snauere enn at han anbefaler folk å følge Hartmark på Twitter – litt reklame der altså – hvor han siterer kollegaen sin: «….her er man i en reell dialog med brukerne. Det å lytte til samtalen og høre hva som sies om deg, konkurrentene og bransjen er i seg selv veldig verdifullt. Dette sosiale, dialogiske prinsippet gjør kommunikasjonen mer involverende, og er en mye mer effektiv måte for oss å dele informasjon på, men også dele Hartmarks kultur og verdier.»

Så lenge han slipper å forholde seg til det selv er det kanskje greit at noen andre får noe ut av det?

Og forresten Bjørn Arild Wisth – nå følger jeg deg på Twitter!! Bøh!!