Som man reder ligger man..
Jeg burde jo forlengst ha lært at det er dumt å legge planer flere dager på rad, men noen ganger er bare viljen sterkere enn fornuften. 
I går var jeg faktisk i et par jobbmøter, virkelig interessante og givende møter med spennende folk.
I dag skulle jeg bare reise i et nytt møte, og så skulle jeg roe ned. Men dagen i går ble lengre enn den burde, og da gikk det skeis. Da klokka ringte i sjutida i morges tvang jeg øynene opp og kjente kroppen riste i feber, nummenhet, prikking og smerter gjorde det vanskelig å stå oppreist og hodet nektet å samarbeide – å smøre seg en brødskive var som å forsøke å vri hjernen til å pusle sammen et innviklet maskineri.
Jeg ser det ikke som noe nederlag, en del av å leve med (og bli bedre av!) ME er å lære seg hvor grensene går og forstå hva som har konsekvenser slik at man kan justere aktivitetsnivået. Som nevrologen har sagt til meg må jeg unngå å forbruke så mye krefter at kroppen reagerer med feber, det gir tilbakefall og tar lengre tid å komme seg av. Jeg kjenner at dette er riktig, utfordringen er å klare å ta pauser før man sliter seg ut.
Gang på gang ser jeg at det er dette mentale “jeg vil” som kjører meg ut; jeg må kjempe mot min egen utålmodighet. Det er vanskelig, for jeg er vant til å få til ting og stå på – og hvile ut etterpå.
Det skjærer meg også i hjertet å måtte avlyse avtaler, jeg er opptatt av pålitelighet og organisering og liker ikke være den som må ringe en time før møtet skal starte og rokkere om på planene. Heldigvis er folk forståelsesfulle og jeg prøver å tenke at det er hver sin tur – et sykt barn, en bil som bryter sammen, en uventet jobbreise. Alle må gjøre tilpasninger. Det kan være vanskelig å glemme når man sliter med sykdom at stort sett alle har et eller annet de må håndtere som gjør hverdagen utfordrende. Noen har sykdom, noen står midt i en vanskelig skilsmisse, noen har pleietrengende foreldre de skal følge opp. Det går i faser, og det er svært få som bare surfer gjennom livet uten belastninger eller bekymringer av noe slag. Man havner altså ikke i gapestokken om man må be om en pause, ha tilrettelegging eller litt hjelp!
Så kan jeg jo være glad for at jeg i alle fall har en iPhone jeg både kan surfe med, skrive blogginnlegg på og en god bok når jeg ligger her. I dag skal dagen få være lydløs og med dempet belysning, så kommer det nok litt krefter tilbake.
Og i morgen er det en ny dag!
~Courage doesn’t always roar. Sometimes courage is the quiet voice at the end of the day saying “I will try again tomorrow”~
Ingen relaterte poster.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Irene (4)
Beate (2)
Bell4trix (2)
Hege (2)
bodil (1)
Det er jo helt naturlig, og det er bra at du stort sett møter forståelse. Som du sier – alle kan ha sine ting som gjør at man må utsette en avtale eller et møte. Livet byr på oppturer og nedturer. Har man vært gjennom noen av disse turene selv, gjør dette at man har mye større forståelse for andres situasjon…det er en lærdom jeg har lært ihvertfall. Samtidig som din grunn er blant de viktigste av grunner – du skal bli frisk!
Var fint intervju med deg i KK, forresten:)
Reply
Jeg forstår deg så inderlig godt!
Er en ME søster, og har hørt akkurat de samme ordene fra nevrologen!
Jeg beundrer i alle fall stå på viljen din, det er så mye du klarer å formidle og spre av informasjon og glam:)
Det er en mager trøst…
God bedring! – og imorgen starter en ny, og jeg håper, en dag med litt mer krefter.
Reply
“Jeg må kjempe mot min egen utålmodighet” skriver du, og jeg kjenner meg så veldig igjen. Lysten til å gjøre ting og hvor vanskelig det er å skru ned aktivitetsnivået. Og så var det det med den der hvilen, da… Ikke lett.
Men som du sier, alle har sitt, og det er viktig å beholde det perspektivet sånn litt utenfor egen nesetipp.
God hvile!
Reply
Ah, så kjent så kjent. Det er søren ikke lett når “jeg-et” vil gjøre “alt”, mens kroppen nekter å delta.
Vi lærer forhåpentligvis av det, men jeg har også lært at jeg ikke greier å alltid gjøre det fornuftige. Noen ganger må jeg bare gjøre akkurat det jeg har lyst til, og heller ta strafferundene etterpå.
God bedring, håper du snart er på beina igjen!
Reply
Uff saa kjipt! Haaper du faar slappet av og samlet krefter igjen. Og det du sier er veldig riktig – vi blir ofte kjempeflaue hvis vi er grunnen til at noe maa forandres eller avlyses, men hvis det er noen andre som av en eller annen grunn (som de du nevner) som maa avlyse saa blir vi jo ikke sinte paa dem!
Reply
@annikken
Det er litt uvant å være sånn på trykk altså, men moro likevel.
Takk for intervju-kompliment, kjenner jeg nesten rødmer når jeg skjønner at folk har lest det!
Vi må i alle fall ha tålmodighet med hverandre og skjønne at det kan være hver sin tur tror jeg.
Reply
@Lokki
Hei Lokki, og takk for oppmuntringen! Det hjelper litt når man skjønner at man faktisk er _sterk_ når man klarer å gjøre ting og sette grenser når det er nødvendig. Vi bør kunne rose oss selv når vi klarer det!
Reply
@Tante Grønn
Det er jo egentlig litt surrealistisk – her har jeg gått hele livet og erfart at det er å ha ståpåvilje, ambisjoner, litt utålmodighet og evne til å strekke seg litt som driver meg fremover. Og det har jo fungert!
Så plutselig er vi i en situasjon der det er MOTSATT!! Det er jo ikke rart man blir frustrert!
Men vi klarer dette også, det er jeg sikker på!
Reply
@Lothiane
Vi må nok ta en del av dem ja…
“Strafferunder” er et bra begrep Lothiane!
Reply
@Irene
Nei, vi setter ofte større krav og forventninger til andre enn vi gjør til oss selv! Det er jo veldig rart egentlig, av og til lønner det seg å tenke at man bør behandle seg selv slik man ville behandlet en god venn.
Reply
Takk for at du la inn et ny måte å tenke på, Serendipity!
“Alle har sitt” er litt vanskelig å huske på, når en jeg føler at alt er galt med meg og det er jeg som alltid “ødelegger” morroa!
Som du også sier i kommentarfeltet; det er surrealistisk når en er vant til fra tidligere at det er dette ekstra som fører en videre, mens nå er det det som slår en ut.
Jeg så deg også i KK; og jammen er du fin i lilla
Hvil godt; jeg ser du har møtte en fin bølge i ditt nyeste innlegg!
Reply
Dette hørtes veldig kjent ut. Det å holde igjen når man så gjerne vil, tror jeg må være noe av det vanskeligste med å ha M.E. Men det er bra at man da møter forståelse.
Klem og god bedring
Reply
Og dere virker som så flotte, ressurssterke jenter, dere ME-bloggerne!! Så urettferdig, så utrolig urettferdig at dere har fått livet deres begrenset på denne måten.
Reply
@Maria
Det er nettopp det som er noe av faren tror jeg, at man tenker at “det er alltid noe med meg…” Kanskje er litt av grunnen at denne sykdommen i sin natur fører til en viss grad av isolasjon, slik at man blir litt navlebeskuende innimellom? Og selvfølgelig – man ser et gjentagende mønster i det at man må avlyse ting man har lyst til å gjøre, og da er det lett å gjøre det til “noe med meg”. Men det er det ikke, det er sykdommen! Vi må bare klare å leve med det, og ikke være for strenge mot oss selv.
Artig at du også har sett meg i KK da!!
Reply
@Hege
Jeg prøver å komme frem til enkle og forståelige forklaringer jeg kan gi til folk slik at de skjønner hvorfor jeg ikke kan være med på ting. I dag sa jeg bare at “jeg har brukt for mye krefter de siste dagene og derfor har jeg fått en reaksjon med feber og skjelvinger, jeg tror ikke det er lurt av meg å forsøke å komme meg i møtet nå”. På en måte har vi også et slags ansvar for å få folk til å skjønne hva det er som foregår.
Reply
@annikken
Man klarer mer enn man tror! (Men det er klart det er veldig slitsomt underveis..)
Tenk deg hva vi kunne ha fått til om vi var friske da!
Nei, men litt seriøst – jeg tror man i en sånn situasjon, når man får en så alvorlig sykdom, er nødt til å bli veldig bevisst og reflektere over både den indre og den ytre verden på en måte som gjør at man henter frem andre ressurser i seg selv som man ikke nødvendigvis har brukt i like stor grad før. Det er jo nesten som å stå i en konstant “krisesituasjon” hvis du skjønner, og da takler man det utroligste. Hvis noen hadde kommet til meg for tre år siden og fortalt hva det var jeg kom til å gå gjennom skal du ikke se bort i fra at jeg hadde løpt til fjells for å gjemme meg i frykt!!
Reply