Noli me tangere

16

I filmen «The Fifth Element» – forøvrig en av mine yndlingsfilmer – uttaler hovedpersonen Leeloo ordene «seno akta gamat» når hun blir forsøkt kysset av Bruce Willis. På det fremmede språket betyr disse ordene «aldri uten min tillatelse». Et forståelig standpunkt for å slippe noen inn på seg! For det å gi andre tillatelse til å gjøre noe med kroppen din er viktig, det er viktig å kunne bestemme over sin egen kropp. Når kroppen blir syk og spesielt når man havner på sykehus, skjer det noe som kan være veldig vanskelig å takle. Når kroppen blir syk, slutter den å være bare noe privat og intimt, og blir også et objekt du mister kontroll og bestemmelse over.

Kroppen min er forandret for meg. Ikke nok med at det å rase ned over ti kilo i vekt merkes, men kroppsfølelsen min er forandret. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det er ubehagelig.

Kroppen min er blitt et objekt som fremmede mennesker kan håndtere etter deres regler og formeninger, ikke mine.
Jeg har svart på spørsmål om liv og symptomer, hvordan jeg har det, hvordan jeg hadde det forrige uke og hvordan jeg hadde det forrige måned til et utall forskjellige personer, de samme spørsmålene om og om igjen. Jeg har rettet og korrigert når de har misforstått meg, kranglet når de ikke vil høre, utdypet, forklart og gjenfortalt.

Jeg har blitt stukket i og puttet ting i på alle måter man kan stikke og putte ting i et menneske. Jeg har kledd av meg og blottlagt meg om og om igjen for fremmede mennesker med forskjellig kjønn, alder, stilling og i ulike omgivelser. Invadert.

Og det bare fortsetter og fortsetter med nye undersøkelser og legebesøk, hvor kroppen min skal vises frem og klemmes på og stikkes i – av mennesker som er blide, sure, irriterte, våkne, trøtte, medfølende, likegyldige, lydhøre, nedlatende og jeg vet ikke hva. Tidlig på dagen, sent på dagen, midt på natta. Med og uten feber og oppkast, klar i hodet eller full av medisiner.

Om igjen og om igjen og om igjen og om igjen.

Kroppen min er bare en sjuk ting man kan gjøre ting med. Det er ikke engang jeg som bestemmer om det er greit at det gjøres – man får da vel høre mange nok ganger at man «må bare» ta denne undersøkelsen, og denne, og denne. Og disse prøvene, og disse.

Nå kjenner jeg at jeg vil ikke bli tatt på av andre mennesker lenger. Jeg vil ikke at noen skal invadere kroppen min på noen som helst måte.

Jeg vil pakke inn og gjemme bort kroppen min. Jeg vil slippe å tenke på at jeg har en kropp, jeg vil slippe å forholde meg til den. Jeg vil ikke vise den frem i en bikini eller en glitrende kjole. Jeg føler meg verken sexy eller fin eller ok i det hele tatt. Det er liksom blitt en vurdering jeg stiller meg likegyldig til når det gjelder kroppen min – for jeg klarer ikke å føle noen ting for den.

Jeg er forbi det stadiet at det er greit å gi noen tillatelse.

Jeg vil ikke at noen andre enn meg selv skal ha tilgang til kroppen min.

Noli me tangere – rør meg ikke.

Share.

About Author

16 kommentarer

  1. Rockette » Tusen takk, de ordene er sånn som jeg trenger å ta med meg 🙂 Noen dager er opp og noen dager er ned, og noen dager renner hodet over av tanker kan du si.

  2. *sender over en svær myk knuseklem* (Og kun hvis damen tillater det, selvfølgelig.)

    Det er ikke noe som helst gøy med det du beskriver her. Ikke en bitteliten mm engang!
    Men ingenting varer evig, som Rockette skriver. Det er helt sant!

    Sokken’s last blog post..Another MEME

  3. Bra skrevet. Er takknemlig for å få lese innlegg som dette, for oss som ikke er syk, så gir det tingene et litt annet perspektiv.

    Jeg har aldri tenkt på kropp slik som du skriver om det her. Men etter å ha lest her en stund, så skjønner jeg følelsen din veldig godt.

    Håper du snart blir bedre.

    Miriam’s last blog post..En streikers hverdag

  4. Sokken » Klemmen tillates herved og mottas med glede 😀 Jeg føler meg faktisk bedre i dag etter å ha «rasa ut» litt tanker, og har masse håp om at denne situasjonen ikke skal vare evig!! Jeg opplever mye rare ting og følelser jeg aldri i min villeste fantasi kunne trodd at jeg skulle oppleve i løpet av livet nå, og jeg får bare prøve å ta det med meg videre som en eller annen slags livskunnskap!

  5. Miriam » Takk for kommentar! Veldig greit å få høre at man når frem med budskapet til folk som ikke har erfart det selv, da gir det enda mer mening å forsøke å formidle glimt fra egen livsverden synes jeg. Det går nok bra med meg skal du se, jeg har da alltid kommet ned med beina først 😉

  6. Godt å høre, Cat! Det hjelper å få det ut. Fortsett med det. 🙂
    Det er i grunn greit at vi ikke vet hva som ligger foran oss. Men helsike heller, noen ganger kan bli litt i drøyeste laget. Du er klok, tøff og sterk som klarer å se på det som en bit av livskunnskapen.

    Jeg heier på deg. 🙂

    Sokken’s last blog post..Kjære Besse

  7. Pingback: Tenk det!! (Mer om sosiale medier, blogging som ressurs og annet snadder.) - ~SerendipityCat~

  8. Pingback: ~SerendipityCat~ » Rør meg fortsatt ikke

  9. Dette er jo et innlegg du har skrevet for lenge siden, Cat, men som har tatt lang tid for deg å legge ut igjen. Det forstår jeg.

    Jeg kan gjenkjenne det du beskriver; denne følelsen av å bli fratatt all verdighet, alt det som identifiserer meg, det som beskytter meg; det som gjør meg til mennesket «meg», slik at jeg ikke blir pakken «det».

    Av og til er jeg glad for at jeg har denne erfaringen; det gjør det lettere å forstå hvordan pasienten foran meg har det og hvor fragil og lett-krenkelig en er når en føler seg ubeskyttet.

    Det skal ikke mer enn et lite blikk, et lite smekk med tungen, et lite sukk, før jeg, som avkledd kastes ut i et stort rom av intet og alt, så og si. Jeg vet ikke om du opplever det sånn, men jeg gjør det.

  10. Pingback: » Stiv i maska

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.