Dette er et tema som i økende grad blir diskutert, og som jeg også har tenkt en god del over. Suongir har en interessant bloggpost om dette: «Når det profesjonelle og private livet går over i hverandre…»
Nå kan man jo si at skillet mellom arbeidstid og fritid har i større og større grad blir utvisket for mange, spesielt innen de kunnskapsintensive bransjene. Vi tar med oss jobben på laptop og mobil og er «always online». (Les Hochschilds «The Time Bind: When Work Becomes Home and Home Becomes Work»)
Med eksplosjonen av sosiale medier har skillet mellom hvem man er som privatperson og hvem man er som profesjonell kanskje blitt ytterligere utvisket, og dette er i stor grad et fenomen som er aldersbestemt slik Suongir viser til. Hva man deler av seg selv blir alltid tolket av noen andre, og det er selvfølgelig ikke gitt at disse har kjennskap til kontekst eller gjør det ut fra samme sosiale perspektiv. På den måte kan sosiale medier innebære en god del fallgruver. Samtidig er det viktig å være klar over at vi nå er med på å skape våre egne kjøreregler rundt hva som er OK og ikke OK – dette finnes det ingen fasitsvar på, veien blir til mens vi går!
Om jeg var i en prosess hvor jeg skulle rekruttere ansatte ville jeg neppe la meg støte av «vanlige» festbilder på Facebook – at noen tar seg en fest er ingen krise. Jeg ville heller stusset på at kandidaten ikke behersket personverninnstillingene, kanskje. Arbeidsgivere bør være klar over at de står i fare for å miste dyktige medarbeidere om de er for konservative og ikke har forståelse for ulik bruk av sosiale medier, og hvilken kontekst ting blir sagt i. Det er stor forskjell på hva jeg sier til mine venner i statusfeltet på Facebook og hva jeg ville ha sagt i et møte på jobben!
Jeg føler at jeg har et par usikkerheter som jeg skal vurdere og kanskje endre noe på i min bruk av sosiale medier også, men først vil jeg si noe om hvordan jeg forholder meg til noen av disse per i dag, og hva jeg tenker rundt det. Kanskje dere som leser har noen interessante innspill?
La oss begynne med det som er relativt enkelt.
Facebook er for meg en ganske privat kanal, hvor jeg har flere lister og har justert personverninnstillingene ut fra hva jeg vil at de enkelte skal se. Jeg deler det meste med mine gode venner, noe mindre med mine bekjente, og ganske lite med mine kolleger og jobbkontakter. Spesielt ting som bilder er jeg litt nøye med. Samtidig er jeg klar over utfordringene som ligger i Facebooks personvernpolicy, så det mest skandaløse havner aldri der likevel 😉
Det siste året har jeg begynt å bruke LinkedIn som et arbeidsverktøy i økende grad. Jeg legger til mennesker jeg møter på arrangementer og som jeg er i kontakt med gjennom jobben min, jeg er med i en del grupper som for meg er faglig interessante, og jeg deltar i noen diskusjoner. Gjennom LinkedIn har jeg fått flere spennende kontakter som har vært nyttige i jobbsammenheng, så jeg vil si at det virker for meg. Men her deler jeg nesten ingenting av privat informasjon, selv om jeg er relativt «åpen» om meg selv profesjonelt. (Jeg ser ikke poenget med å ha en «skrinn» LinkedIn-profil og ikke kunne gi ut info – er ikke målet å skape ett nettverk?)
Bloggen og Twitter
Her er det jeg begynner å få et lite dilemma, for på bloggen skriver jeg både om ting som interesserer meg privat og om ting jeg finner interessant faglig sett. Mest det førstnevnte, men også sistnevnte. Jeg har valgt å ha bloggen min under pseudonym, men det er slett ikke vanskelig å finne ut hvem jeg er, og jeg linker da også til en Twitterprofil herfra hvor jeg bruker fullt navn. Jeg publiserer også link til nye innlegg på Twitter, og det betyr at følgere som er alt fra nære venner til profesjonelle samarbeidspartnere kan finne veien tilbake hit.
Jeg har ikke fått noen negative kommentarer på det, tvert i mot, men jeg lurer noen ganger på om det kan gjøre noen skade at folk jeg har et visst profesjonelt forhold til kan lese en blogg hvor jeg skriver blant annet om sykdommen ME.
Min foreløpige holdning til dette er at jeg har presisert at dette er en personlig blogg, og jeg blander ikke inn saker fra jobben min her, jeg blogger ikke om jobben min. Jeg ser at noen uttaler at man aldri skal glemme at man er en representant for firmaet man jobber for. Vel, jeg er egentlig litt uenig i det. Jeg er også en privatperson med de ulike rollene det innebærer. Jeg er ikke statsminister, eller innehar en liknende stilling hvor alt jeg sier og gjør blir gransket og forvrengt. (Og jeg tviler på at jeg blir det i framtiden.)
Så, tror jeg at det er negativ at for eksempel mine kolleger eller min sjef kommer inn hit og leser om ME og mine opplevelser med å være syk? Mitt svar så langt er nei. Og jeg synes faktisk de bør tåle det om de velger å lese her. Jeg får stadig tilbakemeldinger på at det jeg skriver fører til mer forståelse av sykdommen, og da har jeg oppnådd noe vesentlig. Jeg er ikke slik at jeg kontakter kollegaer direkte med mine plager, men jeg svarer hvis noen spør. Kanskje er det noen av dem som leser her inne som skjønner litt mer, kanskje er det noen som synes det er helt forferdelig at jeg bretter ut tanker og liv på denne måten?
Jeg er jo krystallklar på at jeg skal bli frisk, og allerede nå er jeg i stand til å ha noen timer dedikert og produktiv arbeidstid per uke, en ordning jeg har fått i stand takket være en arbeidsgiver som tilrettelegger og et NAV som støtter. Hvorfor skulle det kunne skade meg senere – når jeg er blitt frisk – at noen kan lese om hvordan det var da jeg ble syk? Tenk på Regine Stokke og hennes blogg om å kjempe mot kreften (jeg er ingen Regine, bare så det er sagt, men for å ta et eksempel). Om hun hadde blitt frisk, ville man da sagt at det kunne «slått tilbake» på henne senere at hun hadde blogget om sykdommen? Er det tabu i arbeidslivet å fortelle at man har vært syk, eller er syk, eller har en funksjonsnedsettelse? Jeg tror ikke det, mens andre har sikkert andre meninger.
Kanskje kan det hende at jeg kommer i et bedriftsmøte og den jeg skal møte har funnet frem til både blogg og twitterkonto på forhånd – og jeg tenker, hva så? Det er muligens naivt, men er det noe bedre om jeg søker opp folk og finner ut at de er medlem i den og den foreningen, ikke fullførte Birkebeineren i fjor, har skrevet under på det og det oppropet…
Når jeg tvittrer profesjonelt, bruker jeg en konto for prosjektet jeg jobber på. Det hender at jeg deler faglige tema via min private twitter-konto også, men den er fortsatt min personlige og jeg forsøker ikke fremstå som noen representant for bedriften jeg jobber i.
Jeg forsøker altså å skille mellom meg selv som privatperson og meg selv som profesjonell, men grensene kan være flytende og den ene sfæren kan få et innblikk i den andre. Er det så farlig?
Og kan det skade meg at jeg blogger om tema som er «sensitive», i en blogg også mine profesjonelle kontakter kan finne fram til?
Dine innspill mottas med takk!!
12 kommentarer
Interessante greier. Jeg har funnet ut en ting, og det er at jeg aldri skriver mine personlige meninger om jobben på bloggen min. Det skylder jeg arbeidsgiver. Akkurat på det punktet tror jeg det er viktig å holde klare skiller. Det er verre på Facebook der alt bare flyter. Skulle helst slettet hele Facebook, men ser at det er umulig.
Spennende artikkel.
@Geir
Tusen takk! Jeg er helt enig i det du sier, jeg skriver ikke på bloggen mine meninger om det som skjer på jobb. Vel, det har kanskje vært et par ting jeg har gjengitt som generaliserte og anonymiserte anekdoter da jeg enda følte meg relativt anonym, men ikke noe mer enn det. Jeg skriver ikke sånne meninger på Facebook heller faktisk, men ser at folk er relativt grenseløse der noen ganger. Det har vel med hvilken lojalitet man har til arbeidsgiver å gjøre, og lojalitet er en verdi jeg verdsetter høyt, og jeg har respekt for jobben min.
Hva synes du angående mitt dilemma med blogging om sykdom og at kontakter fra arbeidslivet kan få innsyn i dette om de finner frem til bloggen?
Hei.
Jeg har også tenkt mye på akkurat dette temaet.
Jeg valgte å være anonym på bloggen min.
Det har både fordeler og ulemper.
Fordeler fordi er man uheldig og trår skeivt, slik at man får en harskare med ekle kommentarer, og blir mobbet, så behøver det ihvertfall ikke å gå utover andre familiemedlemmer. Det var en av hovedgrunnene til at jeg valgte å være anonym. Flere familiemedlemmer er såkalt «B-kjendiser» og er ofte i media, og jeg ønsket ikke at min virksomhet på nettet skulle ramme dem. 🙂
Ulempen er at folk våger å være frekkere med meg, da de ikke vet hvem jeg er. Har selv en posisjon i yrkes livet og jeg er redd for at bloggingen skal ødelegge dette for meg. derfor har jeg ikke skrevet om jobb, NAV eller fastlegen min.
ME er også en belasta diagnose, en sykdom som har mistet seriøsitet p.g.a alt våset som er skrevet i media.
Hva gjelder å skille mellom at en blogg er privat, omtaler et spesifikt tema eller blir til på veien er kanskje noe man burde tenke litt over. Jeg har selv store problemer med å bli enig med meg selv på dette punktet. Er i tenke boksen for tiden.
-alva-
@Alva
Hei! Ja, jeg tror at uansett hva man velger vil det være fordeler og ulemper. Så en diskusjon på en annen blogg her om dagen om det å være anonym også, og om man blir tatt mindre «seriøst» om man er anonym. Det tror jeg egentlig ikke, og som i ditt tilfelle når du vil skåne familiemedlemmer har jeg full forståelse for ditt valg. Hmm… kanskje det er slik at folk blir mindre kritiske når de får et navn, et bilde, en «virkelig» person å forholde seg til? Jeg vet ikke.
Akkurat som deg føler jeg veldig på at ME er en belastet diagnose, og jeg vil gjerne forsøke å gjøre bittelitt for at folk som leser skal forstå hvordan det er å leve med det.
Bloggen min ble startet med et helt annet utgangspunkt, og har etterhvert utviklet seg i en helt annen retning enn det jeg trodde! Kanskje ikke så dumt å tenke litt nei.
Dette med anonymitet og bruk av pseudonymer opptar meg for tiden. Jeg har vært i flere diskusjoner rundt dette og mange av dem har vært fruktbare og har gitt meg nye briller, andre har styrket det jeg tenkte fra før.
Jeg vet du tillater at vi legger inn lenker her, så jeg tenkte å legge inn lenke til den/de bloggen du kanskje referer til om å bli tatt mindre seriøs om en er anonym:
http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/2010/01/br-man-vre-anonym.html#comments
og mine videredrodlinger her:
http://mariasmetode.wordpress.com/2010/01/23/rakrygget-alias/
Inne hos beate var det også fine diskusjoner.
Jeg er veldig i tvil om hvorvidt jeg fortsatt skal bruke pseudonym eller ei og har falt ned på å ikke endre på status akkurat nå. Fordi magen forteller meg at slik er det 😀
Tusen takk for lenkene Maria, der hjalp du meg med å komme på hvor jeg hadde denne diskusjonen fra!
Tror som deg at man må først og fremst lytte til magefølelsen. 😀
Man vet jo aldri likevel hvilket inntrykk andre sitter igjen med, når man selv skriver har man helheten i hodet, mens andre kanskje dumper innom ett enkelt innlegg og gjør seg opp en mening ut fra det. Sånn er det nå engang.
Det er viktig å følge magefølelen, samtidig tror jeg hvilket yrke du har, medvirker i stor grad til hvor nøye du er med hva du publiserer.
En persons deltakelse i sosiale medier kan bli veldig kjedelig uten at et snev av personlighet. Det er forskjell å være personlig og være privat. Privatsfæren bør en verne litt. De som velger å skrive og fokusere på et tema, slik som i ditt tilfelle med ME, er det viktig å pongtere til leserne at dette er kun en en del av deg – for å gi dem et mer helthetlig bilde.
——————————————————————–
Jeg har laget en uhøytidlig tommelfingerregel 😉
Den konservative linjen (gjerne 30+): Ikke publiser noe i sosiale medier som du ikke vil se på trykk i avisa.
Den liberale linjen: Ikke publiser noe du vil moren og bestemoren din skal lese.
@Sølvi E.Suongir
Tusen takk for innspill Sølvi, det setter jeg pris på!
Pingback: Det personleg private og det personleg profesjonelle | Tanz
Jeg er av den oppfatning at dersom jeg f.eks. fikk en tilbakemelding fra en potensiell arbeidsgiver om at «du, jeg så det og det på bloggen din/Facebook/Twitter, og vi kan virkelig ikke stå for slik oppførsel», så ville jeg marsjert rett ut. Deres tap.
Nå er jeg ganske lite bekymret for jobb og status og slikt i utgangspunktet, og med tanke på at jeg for tiden er min egen sjef, så er det heller ikke så aktuelt, men i utgangspunktet er jeg av den oppfatningen at det man gjør som privatperson ikke bør ha konsekvenser for jobb – så lenge det ikke faktisk FÅR konsekvenser, så klart (som f.eks. i nedsatt arbeidsevne pga. fyllaturer hver helg og slikt).
Jeg er også av de som velger å blogge under pseudonym, og har opprettet Twitter-konto med utgangspunkt i bloggen min (navnet, altså). Men jeg har linker til andre steder på nett jeg bruker fullt navn, og mitt internett-alias er såpass gammelt og «velkjent» blandt de som kjenner meg, at det ville være tåpelig for meg å bytte det bort nå. Dersom man ønsker det, så er det ikke spesielt vanskelig å finne ut hvem jeg er i det virkelige liv.
Det folk ofte oppfatter som «å skjule seg» er gjerne bare det at man har opprettet en «parallell personlighet» på nett, og denne personligheten har et eget navn. Litt som det å spille rollespill. Man legger som regel alltid noe av seg selv i karakteren man spiller, men samtidig så er man gjerne mer frigjort, eller forsøker seg med andre meninger enn de man forfekter i hverdagen.
@PoPSiCLe
Du er jo i en rimelig grei situasjon da! 🙂
Nei, det er klart deltakelse i sosiale medier ikke skal redusere arbeidsevnen. (Nå får jeg dårlig samvittighet, burde jeg ha jobbet i stedet for å bruke tiden på å skrive dette??) 😀
Men om arbeidsgiver kom til meg og stilte spørsmålstegn ved bloggingen min, så ville jeg nok bedt om en begrunnelse for hvorfor de mente det kunne være skadelig for bedriften før jeg eventuelt endret på noe.
Pingback: Det personleg private og det personleg profesjonelle | UTSIKT FRÅ LIA ~ VIEW FROM THE HILLSIDE