Dårlig arbeidsmoral, dårlig journalistikk eller andre tider?

4

Det trenger ikke bety «dårlig arbeidsmoral» at bedriftsledere mener at kvinner og unge er for mye borte fra arbeidet.

Grimsmo sier til NTB at hun synes bedriftslederne trekker veldig raske og lettvinte slutninger når de påstår at kvinner er mindre pålitelige på jobb enn menn, bare fordi statistikk viser at kvinner har et større sykefravær. (Dagbladet)

Spesielt for grupper som kronisk syke, småbarnsforeldre og gravide må man ha en lav terskel for fravær. Om barnehagen ringer deg midt i et møte, ja j0407405.jpgså må du faktisk dra om det ikke er noen andre til å hente barnet. Og om møtet ditt trekker ut, så spiller ikke det noen rolle, ungen kan ikke stå der alene utenfor barnehagen og vente til det fantastisk viktige møtet deres er ferdig. Sånn er det bare, når vi skal formere oss og samtidig jobbe. (Og nei, vi skal ikke jage kvinnene ut av arbeidsmarkedet og inn i fødekolonier, og nei vi skal ikke genetisk manipulere mennesker til å bli arbeidsroboter (uten behov for sånne pyslete ting som mat, søvn, tid med familie og venner, følelser og masse sånt tull.))

Det er jo slik at vi mennesker kommer med en hel del emosjonell bagasje, og sånne der skumle liv rundt oss, som påvirker oss som arbeidstakere.

Arbeidsgivere som er misfornøyd med høyt fravær eller usikker på grunnene til fravær har gode muligheter til å diskutere dette med sine ansatte. Kanskje trengs det noen justeringer som gjør at arbeidsforholdene blir overkommelige for flere? Sykemeldinger blant gravide kan jo også ses på som en indikator på i hvor stor grad en arbeidsgiver klarer å legge til rette på arbeidsplassen. Arbeidsgiverne må ha mer kompetanse på arbeidsmiljø!

Trekk i lønn er foreslått for å bøte på høyt fravær. Javel. Men vær klar over én ting da, at man kjøper seg goodwill på mange måter. I dag innebærer mange jobber en god del reising, ubetalt overtid, kvelds- og helgearbeid, være tilgjengelig for kunder etc. etc. For at folk skal klare dette (ja, rent fysisk klare det uten å bli roboter), ligger det ofte noen uformelle og stilltiende avtaler til grunn – som at vi forventer ikke å se deg på avdelingsmøtet mandag morgen siden du kom hjem fra forrige ukes jobb-oppdrag i utlandet sent søndag kveld. Skal man trekkes i lønn da for de timene man tar fri på mandags formiddag for å sove ut, etter å ha brukt fritiden sin til å sitte på flyplasser her og der i påvente av å komme seg hjem? Eller at man stikker av fra kontoret for å fikse nytt pass, for det må jo også skje innen visse åpningstider – men tar det igjen ved å sjekke mail og jobbe med rapporter senere på dagen.

For det handler om noe mer også. Hva betyr det egentlig å være «på jobb»? For det er jo ikke bare innenfor kontorets fire vegger at vi gjør jobben vår?

En observasjon jeg selv har gjort (1) er at eldre kollegaer ofte er mer opptatt av å være «på kontoret» enn sine yngre kollegaer. Det å være «på kontoret» sidestilles for mange med å være «på jobb». Der er kanskje yngre krefter noe annerledes, i å være mer opptatt av fleksibilitet og tøying av grensene for både når og hvor man kan utføre jobben sin. Mange strekker seg langt for å gjøre jobben sin, og er tilgjengelige både kvelder og helger. Blant mine eldre kollegaer har jeg merket at de er flinkere til å sette grensene mellom arbeid og fritid, og jeg misunner dem evnen til å ikke forgå av dårlig samvittighet fordi de reiste på hytta i fire dager uten hverken nettilgang eller mobildekning! (Og verden hadde fortsatt ikke gått under da de kom tilbake). På samme måte har jeg sett mine ambisiøse småbarnsforeldre-venner som løper rundt med et smil om munnen med ungen under den ene arma og laptopen under den andre, tilsynelatende ganske fornøyde egentlig, med å få tidskabalen til å gå opp. De er kanskje noe mer borte fra kontoret, bruker fleksitid og hjemmekontor, både mor og far er hjemme med syke barn etc. etc. Det er så mye å ta tak i her som har endret seg, og som nok får eldre, konservative bedriftsledere til å mene både det ene og det andre.

Det er et komplisert bilde, og skal man klarer å formalisere alle virksomme og uvirksomme minutter i en moderne arbeidstakers liv, tror jeg arbeidsgiverne ville kommet dårligere ut av dansen gitt – man skal ikke se bort i fra at det fleksibiliteten arbeidstakere viser, de strategier de bruker for å være tilgjengelige, kommer arbeidsgiveren tilgode på en måte det ville vært kostbart å belønne i kroner og øre. Hvor rigide skal vi være med hverandre?

~ ~ ~ ~ ~

(1) …og som personlig observasjon er derfor dette ikke ment å være noen generalisering over norsk arbeidsliv, men det hadde vært interessant å høre om flere opplever det på samme måte – eller annerledes.

Share.

About Author

4 kommentarer

  1. Kjempebra innlegg, Cat!

    Og jeg er helt enig i det du skriver. Fleksibilitet tror jeg er noe som til syvende og sist kommer arbeidsgiverne til gode.

    Selv er jeg i en jobb der mye av arbeidet mitt gjøres mest effektivt hjemme. Som det å rette tekster. Det er mye lettere hjemme der det er stille, enn på et kontor der diskusjonene går høylydt.

    Men jeg har også merket meg det, de som forlater kontoret tidlig, blir ofte sett på med skjeve øyne, enda så mange bunker de har i vesken…

    (Veldig fin den nye layouten din!)

    Miriam’s last blog post..Yatzy-skole 3-4-5-6

  2. For noe vås. Jeg har ansvar for å telle fraværsdager der jeg jobber, og for å si det enkelt. Menn har ofte en sykedag, mens kvinner har to. En man som knekker et ribben er borte for å gå til legen, mens kvinner tar to ukers sykemelding.

    I tillegg kommer fravær som skylde psykososiale problemer…

  3. Å telle sykedager er ikke vanskelig, det finnes utallige varianter med programvare som gir deg nøyaktige tall og tendenser for hver arbeidstaker – i forhold til fravær.
    Det er årsakene bak som er interessante – og langt fra alltid ulønnsomme.
    Går man på jobb andre dag etter et ribbensbrudd er ikke det nødvendigvis et pre for lønnsomhet. Å bli mer frisk før man tar opp jobb, kan absolutt være det.

    Det er nok sunt å prøve og skape et skille mellom arbeid og fritid, slik det antas at den eldre generasjon gjør. Samtidig er det, som nevnt i tidligere innlegg, et annet arbeidsliv og generasjoner fungerer forskjellig. Selv er jeg 49 år og jhar obbet ofte i jobber hvor jeg ikke nødvendigvis har vært synlig for leder. Engasjement og innsats har allikevel komme frem – via resultater og produktivitet.

    For generasjonene etter meg og mine er dette et tydelig trekk; de er vant til å omgås verden på en annen måte. Det bør være en viten og forståelse som er grunnleggende, hvis en skal få mest mulig produktivitet på en arbeidsplass. Som min datter sa en gang; dagens foreldre ville ikke takle dagens forhold blant unge hvis de plutselig ble plassert der. Selvfølgelig ikke.

    Og – det skal selvfølgelig også settes spørsmål ved arbeidsmoral. Det er høyst betimelig for noen, og dem bør man tørre å konfrontere. Resultat kan bli bedre for begge parter. Og når man snakker om moral kommer en ikke utenom lederes tildeling til seg selv av goder, – og f.eks. hva den teoretsik fokuserte skolen gjør med folk som skal inn i ufaglærte yrker. osv. osv.

    Listen av innfallsvinkler er lang og bred, men det hjelper lite å bruke ressurser på å finne svar, hvis man ikke tar seg tid til å få med alle syn og årsaker. Ellers blir det ingen endring.

    Jeg har jobbet noe med sykefravær i bedrifter, og mange ganger er respekt for ansatte og fravær av ledelseskompetanse så merkbart, at det blir litt flaut å være vitne til. Lederes egen handlingsvilje og -evne kan være så dårlig at det eneste de evner, er å finne problemer med ansatte. I dagens hete arbeidsmarked, kan frustrasjonen over bemanningsmangel også ramme de som er i arbeid.

    Denne diskusjonen er viktig for alle parter hvis den tar med seg alle synsvinkler, og kan vise seg bli fruktbar. Det krever nok noen evner vi alle er blitt litt dårligere på; Inkludering, solidaritet og samarbeid.
    Men det går jo an å prøve??

  4. Jeg synes det er veldig viktig å skille mellom telling av sykedager, og årsak til sykefravær.

    At noen har _flere_ sykedager enn andre har forskjellige årsaker, og kommer jo blant annet på hvordan sammensetningen av arbeidsstokken er.

    Men at det at noen har flere sykedager enn andre, må skilles fra spørsmålet om arbeidsmoral! Det å si at kvinner har dårligere arbeidsmoral enn menn, bl.a. fordi en del har fravær i forbindelse med svangerskap og barn, blir jo en dårlig logisk slutning.

    At yngre arbeidstakere er mer borte fra jobb, finnes det sikkert også ulike forklaringer på, og da må jobbe for å finne disse årsakene og gjøre noe med det hvis det er et problem.

    At bedriftsledere tror folk skulker fordi de er borte fra jobb er et problem. Men det vil ikke nødvendigvis si at folk som er borte fra jobben skulker.

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.