Hun har forsvunnet mer og mer for oss, i løpet av det siste halve året. Et langt liv, et rikt liv. Vært et godt menneske i mange andres liv, ikke minst familien. Jeg har ikke annet enn gode minner og følelser for den kjære mormora mi.
For 10 år siden mistet hun sin kjære livsledsager, han som hun sto og kyssa i juleselskapene halvt bortgjemt på kjøkkenet etter 50 års ekteskap. Han gav henne blomster hver lørdag, de vil alltid være et forbilde for meg.
«Nå er det nok», sier hun selv, og ingen kan motsi henne det. Kreftene er slutt, kreften har flyttet inn, det er ikke mer å gjøre. Fornuften forstår det, følelsene sliter med å henge etter. Jeg ser på gamle bilder og det er lykketårer over å ha fått så mye god tid sammen med henne og bestefar.
Noen er bare umistelige, og likevel kan vi ikke gjøre annet enn å vente på at døden skal komme.
Mormor, bestefar, Cat og lillebror
11 kommentarer
Hva skal en si. Du har vært heldig med besteforeldrene dine, du er heldig som kan jobbe på en sånn god/vemodig måte med sorgen din. Selv om ‘heldig’ er et ganske håpløst ord i sammenhengen, og jeg kjenner at det pipler litt i øyekroken når jeg leser det du skriver.
Lykke til med prosessen videre, og klem fra meg som slett ikke kjenner deg.
Britt Åses last blog post..Sommeren bor i hagen min
Jeg husker den forrige posten du skrev om mormoren din.
Det er trist og vemodig å vite at en er i ferd med å ta farvel. Selv om en kjenner at det er på tide. Godt med gode minner, godt med visshet om alt det gode, men døden er likevel så definitiv, så endelig, så mye aldri mere…..
*trøste klem* og pass på deg selv!
randis last blog post..Smelt
Britt Åse: Tusen takk for god kommentar! Jo, jeg føler meg heldig midt oppi det hele og det har vi snakket mye om de her siste dagene også. Selv om tristheten og sorgen er der, så er vi også utrolig takknemlige for det livet vi har fått sammen. Så er det som du sier en prosess man må gjennom, og akkurat nå er det viktig for meg å la både de triste følelsene og de gode minnene eksistere side om side med hverandre. Det finnes verre måter å miste noen på!
Klem tilbake og hyggelig at du som leser legger igjen et spor! 🙂
Randi: Takk for at du husker og deler! Jeg er nervøs for den følelsen det blir å skulle gå ut av det sykehjemmet og tenke at «dette var siste gang». Hva sier man da? Jeg kan ikke være der hvert minutt til ende, men det er viktig å få tatt farvel, og en mulighet til å si noen gode ord kanskje. Klem tilbake!!
Jeg gikk ut fra rommet til min gode morfar mange ganger og tenkte det er siste gang jeg ser ham, i livet. Litt surrealistisk første gang, men så skjedde det om og om igjen. Han var sterk den karen! Jeg var ikke der da han døde, men moren min rakk det. Det var fint sa hun – vemodig mere enn trist. Kanksje er det sånn at man tar mye av sorgen på forhånd, fordi man vet at en av de viktige kvaliteter på livet er at det ikke er evig. Det minner oss om å leve, om å velge hva vi bruker tid og krefter på, om å være tilstede. På en måte er det en god ting……….. midt i det triste.
randis last blog post..Happy Fourth of July.
Uff. Så trist.
Hvorfor kan ikke finingene i livet vårt være friske og leve evig? *klem*
Lins last blog post..På tide å oute hvordan mannen egentlig er i senga
Har ikke så mye å si.. Det var trist å lese. Det er jo alltid trist når noen vi er glade i forsvinner.. Håper hun har hatt et godt liv og opplevd det hun ønsket.
Det var forresten ei herlig lita jente i bunad.. 🙂
Ulmes last blog post..Juhu!
Takk Ulme 🙂
Jeg snakket lenge med en sykepleier på hjemmet og fortalte hvor godt det var for oss i familien å vite at vi har hatt det så fint sammen og at vi har hatt et så nært forhold. Det gjør det lettere å gi slipp, og nå vil vi bare at hun skal lide minst mulig. Jeg er takknemlig for at hun er mormora mi.
Hun våknet før jeg dro, og vi sa hadet på en helt udramatisk måte. Hun var tydelig glad for at jeg var der, og ønsket meg god tur hjem.
Jeg kjenner på sorgen som kommer og går, litt tårer i øynene når det knyter seg i magen og gruer til den telefonen jeg vet vil komme om ikke lenge.
Randi: Du sier det så bra!! Ja, midt i sorgen overveldes jeg av en livsglede og en styrke jeg ikke tenkte ville komme. Og tanken på de menneskene som har vært GODE i ens liv får meg til å tenke på hvilket menneske jeg også ønsker å være i eget og andres liv. Ikke for å leve for andre, men for å LEVE og gi masse kjærlighet til alle som jeg er glad i! Det kan umulig finnes noe viktigere!
Pingback: En blomst til Persaunet sykehjem! - ~SerendipityCat~
Pingback: ~SerendipityCat~ » En blomst til Persaunet sykehjem!
Pingback: ~SerendipityCat~ » ~Mitt bloggår 2008~