Nå er det jo slik at når vi leser bøker tolker vi dem i henhold til vår egen virkelighet og kontekst, noe jeg også følte på når jeg leste disse to bøkene av Marianne Mjaaland. Spesielt den sistnevnte boka, 13. uke, har jo fått en del omtale i forhold til tematikken rundt abort, og det var så absolutt interessant det hun skriver.
Kort oppsummert: «Unaturlig dødsfall meldes» – roman fra kirurgmiljø som blant annet tar for seg hvor sterk den sosiale utstøtelsen kan være for den som gjør feil i jobben – feil som kan ha fatale følger. Ambisiøs, ung lege, gubbete arbeidsmiljø, tempo, utroskap, svik og vennskap. «13. uke»– fortsatt i samme legemiljø, etiske dilemmaer rundt senaborter, beslutninger og konsekvenser og ikke minst kvinneliv.
Min virkelighet gjorde at for eksempel tematikken om senabort kom litt i skyggen for tematikken om sykehusets indre liv, den harde justisen i legemiljøet og beslutninger som ikke alltid er tatt med pasientens beste i fokus. En diskusjon jeg har hatt med flere og forfulgt lenge, blant annet i forhold til fremmedgjøring i pasientrollen.
Bloggen «Legelivet fra innsiden» skildrer noe av problematikken her i innlegget «Om legerollen og maktesløshet» , hvor h*n blant annet skriver:
Vi klemmer og dunker og stikker i pasientene våre.Vi spør om tilsynelatende irrelvante, meget personlige ting. En uønsket intimitet for den som er pasient. Ingen vil være syk. Mange er forvirret. Alle er utrygge.
Interessant lesning fra et legesynspunkt, med personlig maktesløshet for en lege hvor idealismen og pasientene må vike plass for effektivitetskrav og innsparinger.
Men tilbake til Mjaaland her altså. Man får jo ikke akkurat større tillit til å overgi sin kropp til helsevesenet etter å ha lest «Unaturlig dødsfall meldes». De oppfører seg ikke akkurat pent de som gjør feil i denne boka, prøver å dekke over for hverandre, skyver skylden over på noen andre. Ingen beklager overfor de pårørende når den unge kvinnen som ønsket seg barn dør under det som skulle vært et rutinemessig inngrep. Og hovedpersonen, Vera, tenker: «Når hun skal være ærlig har hun jo selv lest sakkyndigeerklæringene og stusset over hvor perfekt og tilsynelatende umerkelig de dekker hverandre, slik at all skyld smuldrer bort. Dessuten vet hun som alle andre på innsiden hvor vanskelig det er å angripe legene utenfra. Har vel iblant vært lettet ved tanken på at det har vist seg så å si umulig å få en lege dømt. For noe som helst. Og særlig feil begått i behandlingssammenheng.» (Det med beklagelser fikk meg til å tenke på denne posten hos Fullt Hus.)
Slik forfølges også tematikken i «13. uke», hvor legenes ego også får gjennomgå som en kjerne til kulturen på sykehuset:
Det er ikke lett å erkjenne, verken for seg selv, kollegiet eller pasienten, at man har gjort feil. Men kanskje faller det særlig tungt for de flinke, perfekjonistene og preseteristene. De som alltid har lyktes og som har så mye mer trening i å takle suksess enn nederlag. For dem kan selv små feil ryste selvbildet slik at hele den tilsynelatende solide, men altfor stive og derfor skjøre konstruksjonen krakelerer. For dem personlig, men også for dem som gruppe. Kanskje fordi rekkene bestandig er sluttet så tett og blendende hvitt mot offentligheten at hver plett blinker som en fyrlykt. Den enkeltes skam kleber ved alle. Og da blir løsningen enkel: Støte det sorte fåret ut, slik at flokkens skinnende overflate igjen kan blankpusses. Eller lukke den skyldige inne og skjule ham godt.
Begge Mjaalands bøker inngir et visst ubehag når man leser dem, det skulle vel nesten si seg selv. («Kvinnekonger» kaller henne «Ubehagets dronning»). Jeg synes bøkene var velskrevet og altså med interessante spark i flere retninger.
7 kommentarer
Sigrun har skrevet en kommentar som blir tatt med her:
Jeg vet ikke om dette blir litt på siden, men lege Edvin Schei skriver interessant, og innimellom ganske morsomt, om medisinen og medisinerne i denne artikkelen:
«Jeg ønsker å legge frem en rekke grunnleggende tvil om berettigelsen av det vi holder på med i medisin og helsevesen. Ikke fordi jeg mener at alt vi gjør er misforstått, unyttig eller skadelig. For det er det ikke. Men jeg føler et ubehag over at vi som driver i disse fagene ikke snakker alvorlig og ærlig om uroen og utilstrekkeligheten vi kjenner på til daglig. I årevis følte jeg at jeg som lege hadde valgt feil yrke, og trodde nesten jeg var den eneste som hadde det slik. Siden har undersøkelser vist at en tredel av alle norske turnuskandidater angrer på yrkesvalget. Hvorfor gjør de det? I mer moden alder er det forbausende mange helsearbeidere som blir utbrente, deprimerte, sykmeldte og uføretrygdete. Helt ferske tall viser at leger har dobbelt så høy selvmordsfrekvens som andre akademikere, kvinnelige leger tar livet sitt fire ganger så ofte som andre voksne kvinner. Hvorfor er det slik? Stress og travelhet, javel, men selvmord?»
Her er artikkelen (link).
Jeg leste unaturlig dødsfall meldes da den kom ut. Mener å huske at jeg synes den en midt på treet krimbok. Slik krimbøker ofte er.
Noe pikant: boken er en nøkkelroman der hovedpersonene er lett gjenkjennelige for de som var i miløet i Tromsø der Mjaaland spesialiserte seg, og langt utenfor.
Også den hendelsen som var endel av plottet var ikke anonymisert godt nok slik at pårørende kjente seg igjen. Sistnevnte representerer et alvorlig etisk dilemma etter min mening.
gulsnare: Takk for kommentar! Hyggelig at du ville ta turen innom! Er enig med deg at som krimbok var den grei underholdning for meg. Helt greit. Tror jeg la mer merke til historien fra legemiljøet pga egne erfaringer og refleksjoner rundt pasient- og legerollen.
Men interessant med din pikante avsløring her!! Jeg var ikke klar over at Mjaaland hadde spesialisert seg i Tromsø faktisk. Det viser jo helt klart et etisk dilemma når man skriver bøker hvor enkeltpersoner og miljøer er gjenkjennbare. Spesielt når det dreier seg om mennesker i en sårbar situasjon.
gulsnare: Bare et lite spørsmål til: Fikk det noe etterspill for Mjaaland at pårørende kjente seg igjen?
Det er jeg ikke sikker på. Slikt blir vanskelig å bevise. Tross alt dreier det seg om fiksjon. Derimot skapte det meget oppstandelse i legestanden og hun ble slaktet i legetidsskriftet på bakgrunn av denne «outingen» av kollegene. Der ble det ikke tatt hensyn til kunstnerisk frihet.
Samtidig kan det jo være et element av hevn (min tolkning)
Jeg tror det har vært utrolig vanskelig å være ung kvinne i et ambisiøst mannlig kirurgmiljø, så jeg skjønner henne på en måte.
Det er nok både det ene og det andre som ligger bak dette ja. Skinner jo klart igjennom i bøkene hvor tøft det er å være ung kvinne i dette miljøet. Synes det er bra det kommer frem på en måte! Et lite stikk i siden til «seniorene» kanskje? Håper de tar det litt til seg.