Psykiateren Dag Coucheron har et fint debattinnlegg om ME i Dagens Medisin.
Han tar blant annet for seg ME-pasientenes fortvilelse over familie og venner som ikke forstår.
Han har det jeg kaller et riktig fokus i forhold til ME-pasientenes behov for støtte fra psykolog eller psykiater:
Derfor tror jeg det finnes behov for psykiatrien også. Ikke til å forklare sykdommen, men for å hjelpe pasienten til å takle en hverdag som er ille nok med en slik alvorlig sykdom, men også fordi omgivelsene, legene og annet helsepersonell inkludert, ikke er villige til å betrakte sykdommen som sykdom – faktisk forferdelig i seg selv og gjort enda mer belastende fordi disse pasientene ofte ikke blir trodd.
Jeg har lenge tenkt at jeg burde skrevet et innlegg om betydningen av kognitiv terapi for ME-syke. Vi sier mye om vår motstand mot kognitiv atferdsterapi som behandling. Og dette med rette, for det er ikke våre atferds- eller tankemønstre som kan gjøre oss friske.
Men kognitiv terapi har noe for seg når man er i en vanskelig livssituasjon. Det kan være nyttig for alle, som en støtte.
Å begynne å nøste i barndommen, lete etter problemer, det tror jeg ikke har noe for seg for de fleste. Selvfølgelig hvis det er noe man sliter med på den måten, men ikke som forklaring på ME-sykdommen. Å lete etter psykiske diagnoser er nedverdigende for pasienter som sliter med store fysiske plager. Å ta tak i «her og nå» og forsøke å gjøre det uutholdelige litt mindre uutholdelig derimot, DET har jeg tro på.
Hvis vi hadde tatt en straffedømt og sperret ham inne på et mørkt rom uten mulighet til selv å bestemme sosial kontakt, tilgang til mat eller personlig hygiene, uten noen visshet om hvor lenge man skulle isoleres på denne måten, ville man ropt ut om tortur og menneskerettigheter. Likevel er dette hverdagen for mange ME-pasienter. Alle vil bli fortvilet og slite med å holde motet oppe i en slik situasjon.
Da trenger man ikke bli mistrodd i tillegg.
Klarer man å finne en terapeut som forstår sykdommens vesen og som vil være en støttespiller i den vanskelige kampen, så tvihold for all del på den personen. Selv om besøkene blir sporadiske fordi man ikke alltid klarer å komme seg ut.
Derfor bør det understrekes fra pasientmiljøet at man ikke er totalt avvisende til hjelp av kognitiv terapi. Men fokuset må være på riktig sted.
4 kommentarer
Bra!
Tusen takk Øistein. 🙂
Enig!
Jeg har funnet en slik psykolog, og det har vært til uvurderlig hjelp. Ikke minst fordi jeg trenger noen som kan være med meg å stake ut veien videre når jeg er så frisk som jeg er nå. Jeg er imot å psykologisere mine fysiske plager og det gjør hun heller ikke. Men nå er det jo sånn at fysisk og psykisk henger sammen på en og en annen måte, og å snakke med psykolog har også satt i gang en slags helbredelsesprosess hos meg.
Ofte leser jeg at «de ME-syke er så redd for det psykiske». Jeg skal bare bare snakke for meg selv her, og jeg er IKKE redd for det psykiske. Psykolog alene hadde ikke vært nok, men som en brikke i min egen behandlingsprosess, har det vært gull verdt.
Det tenker jeg mange med alvorlige, kroniske sykdommer hadde hatt nytte av. 🙂
Det er snedig dette, jeg har også hørt en del at de ME-syke er redd for det psykiske. Men til dags dato har jeg enda til gode å møte/snakke med en ME-pasient som ER redd for det psykiske! Tvert i mot synes jeg ME-pasienter (og nå begynner jeg å ha snakket med en del) er veldig bevisste på at de HAR en mental helse og at psyke og kropp påvirker hverandre gjensidig.
Så det med at ME-pasienter er så redd for det psykiske tror jeg er en myte – rett og slett.
Det jeg derimot ser at ME-pasienter ER redde for, og det med rette, er feildiagnostisering. For mange har opplevd å få en psykisk-diagnose på noe som kanskje er infeksjonsbasert, og mange har opplevd å forsøke behandlinger ut fra en slik psykisk-diagnose, som faktisk kan gjøre ME-syke verre.
Men alle pasienter er vel redde for feildiagnostisering, er de ikke? Jeg mener, kreftpasienten vil heller ikke ha en angstdiagnose, men sier vi at kreftsyke er redde for det psykiske av den grunn?
Vel, enda mer tankerabbel fra meg dette. 🙂 Skal bare avrunde med å si at jeg blir glad på dine vegne for å høre at du har funnet deg en god støttespiller. Det gjør godt!