«Hvorfor bruker jeg tid på dette? Fordi slike tabloide halvsannheter tar oppmerksomheten bort fra de viktige spørsmålene i denne debatten. Spørsmål som handler om hvordan folk med alvorlig svekket helse kan få leve et så normalt liv som mulig. Et liv med verdighet, mulighet til å bidra innen egne grenser og muligheten til å påvirke sin egen økonomi til en viss grad.» (Knut Aarbakke, leder i Akademikerne)
Les hele artikkelen: «Den falske debatten»
Jeg må innrømme at hele uføredebatten virker litt fjern på meg som sitter her og er langtidssjuk. Det jeg hører er bare om kutt i uføreytelser, at det må bli vanskeligere å få uføretrygd, at det skal stimuleres til arbeid. Samtidig sitter/ligger jeg her og er alvorlig redd for at NAV skal be meg om å søke uføretrygd; det er det jeg absolutt ikke vil. Jeg skal jo bli frisk! Jeg skal jo tilbake i arbeid!
Mine venner som har prøvd forteller om dårlig tilrettelagte rehabiliteringstilbud. Tilbud det stadig kuttes i, som da vi så nedleggingen av Sølvskottberget rehabiliteringssenter som var det eneste i landet som hadde bygd opp kompetanse på rehabilitering av ME/CFS-pasienter over lang tid.
Offentlige tilbud om behandling av min sykdom finnes i realiteten ikke; min allmennlege og nevrolog og fysioterapeut og så videre har bidratt så godt de kan (og jeg er SÅ glad for å ha dem!), men det de kan tilby er i realiteten bare (i beste fall) symptomlindring. Jeg måtte til en privat klinikk (Lillestrøm Helseklinikk) før jeg fant noen som kikket videre etter de underliggende problemene, og tilbød en behandling som faktisk har gjort og gjør meg bedre. (I tråd med lignende behandling av ME/CFS/nevroimmune sykdommer som gis i andre land i Europa og i USA.)
Jeg tror vi nærmer oss hundretusenvis-tallet for hvor mye vi bruker i året på å få meg bedre. Det vil si, Mannen, for det jeg får i Arbeidsavklaringspenger utgjør bare 38% av min tidligere lønn, netto utbetalt (jeg har regnet på det), og det dekker ikke det aller nødvendigste enn gang.
Så når det snakkes om å «velge» uføretrygd, så blir jeg litt forbauset, og jeg tenker at dette gjelder i alle fall ikke meg eller noen av de jeg kjenner. Men det er sikkert dem som gjør det også, og det kan man jo se på både geografiske fenomener (uføretrygd i steden for arbeidsledighetstrygd eller jobb et annet sted enn der man bor) eller kulturelle fenomener. Jeg kan ikke nok om dette, men ser det foregår en interessant diskusjon hos Kaffedamen.
Men jeg vet ikke om det er dette debatten burde handle om – at noen velger uføretrygd eller at noen 67-åringer kommer bedre ut av det hvis de blir uføretrygdet i stedet for pensjonert. Vet egentlig de som uttaler seg hva man må gå igjennom for å i det hele tatt kunne søke om uføretrygd? Det er åresvis med NAV det, vurderinger og legeerklæringer og arbeidsavklaringspenger og arbeidsutprøvingstiltak. Når man snakker om å «velge uføretrygd» høres det ut som om man bare kan troppe opp på NAV en dag og si «njæææ…tenkt no itj at æ gidda å jobb mer da sjø, så må no ha uføretrygd no da sjø». Det er jo ikke sånn!
Påstandene om «svekket arbeidsmoral» i befolkningen går jeg heller ikke på – les mer om det her.
Og så forferdelig lukrativt å bli sjuk og å etterhvert havne på uføretrygd er det altså ikke; det er en ren fattigdomsfelle. Kan vi ikke heller fokusere på de tiltakene som trengs før folk er nødt til å søke om uføretrygd?
Få folk ut av behandlingskøer, ha skikkelige rehabiliteringstilbud, tilby skikkelig jobbveiledning til de som trenger det, la de som finner frem til private behandlinger som funker og får dem mer arbeidsdyktige faktisk få dekket dette, og ja – stille krav til dem som ikke gidder å flytte på seg for å finne jobb eller tydelig misbruker ordningen. Jeg er ikke for snyltere på trygdesystemet for å si det sånn, det gjør det bare enda vanskeligere for den som virkelig trenger det.
Men la folk som bli sjuke få lov til å leve et liv med verdighet, ha muligheten til å ha råd til behandlinger, ikke havne i fattigdom hvor de ikke har råd til mat til ungene sine (jeg har sett det også skje, blant sjuke folk). Og la oss alle sammen kjempe for et arbeidsliv som gir plass til de som har litt restarbeidsevne og virkelig vil jobbe. For å si det sånn, jeg håper endelig at noen av dere har plass til meg når jeg om kanskje ikke så lenge vil jobbe noen timer i uka!
Kjappe tanker fra et slitent hode dette her, men kommentarfeltet er som vanlig åpent. 🙂
Ha en god fredag da folkens! Her regner det og jeg ligger langflat med beina høyt.
9 kommentarer
Jeg syns du har gode poenger, men jeg var ikke så imponert over Aarbakke fra Akademikerne. Får kommentere det her, siden det ikke går an å kommentere det der.
For det første er det han sier om å tjene penger ved siden av trygden feil. Det stemmer ikke at man nå vil avkorte krone for krone når man tjener over 30.000, så det ikke lønner seg å jobbe. Tvert imot gjør det nye opplegget det mer lønnsomt for de aller fleste å jobbe ved siden av, og det blir enklere, fordi avkortningen av trygden skjer automatisk når man tjener mye. Man mister ikke alt, og man trenger heller ikkes søke om å tjene mer når man runder 1G. Det blir altså lettere å veksle mellom å være ufør og være i arbeid, og det tror jeg alle er enige om at er bra.
Det andre er at beskrivelsen av problemstillingen med alderspensjonen for uføre er mangelfull, altså om det uføre får etter 67 år. Den nye alderspensjon legger opp til pensjonen reguleres med 0,75 prosent under lønnsveksten hvert år. Det er det som er den viktigste innsparingen i reformen. Målet er at alderspensjonistene skal kompensere for dette ved å jobbe lenger (arbeidslinja).
Det skaper et dillema for hva man skal gjøre med alderspensjon for uføre. Skal de reguleres på samme måte, selv om de ikke kan kompensere ved å jobbe lenger? Det høres urettferdig ut. Eller skal de trygden vokse i takt med lønnsveksten, altså ikke underreguleres? Det vil gjøre det veldig lønnsomt for mange arbeidstakere å bli uføretrygda rett før de blir alderspensjonister, fordi de hele resten av livet hvert år vil få høyere pensjon og forskjellen vil øke for hvert år.
Det første har er negativt for de uføre, det andre har sannsynligvis negative konsekvenser for samfunnet. Regjeringas forslag nå er en mellomløsning, der uføres alderspensjon bare underreguleres med 0,25%. I tillegg sier man at vi skal prøve ut denne modellen fram til 2018, og så ser man hvordan man skal gjøre det framover.
Til slutt, dette er ikke en sparereform. Samlet legger man opp til at man vil bruke en halv milliard mer på uføretrygd med den nye modellen.
Hei Andreas! Takk for lang og interessant kommentar. 🙂
Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljene jeg, så jeg kan ikke si noe om det du skriver her egentlig. Det jeg har skrevet er bare ut fra mine egne opplevelser og tanker rundt dette med å være langtidssyk og inne i systemet.
Men jeg setter pris på at du tar deg tid til å nyansere! Det er nok gjerne slik at den ene siden presenterer saken på SIN måte, mens den andre siden gjør det på en annen måte. Full oversikt over fakta er vanskelig å få, og tall kan alltid tolkes, ikke sant?
Forstår dine tanker. Kjenner meg så godt igjen fra den tiden jeg gikk og ventet på avklaring og lurte på hvordan livet ville bli.
Førsteble det verre enn jeg trodde. Så ble det heldigvis bedre.
Nå er jeg på vei i rett retning i forhold til mine drømmer og har overskudd til se på politikk som gjelder ordninger for uføre. Derfor gjør jeg det, nettopp fordi jeg vet at de som virkelig har skoen på, har for store gnagsår til å styre med så mye annet enn plater og tilpassing av dagens spasertur i forhold ti ldet.
Mine små bidrag når det gjelder økonomiske. og praktiske ordninger er alle velkomne til å lese på bloggen min.
Jeg er veldig takknemlig for å høre at du bidrar med dine erfaringer i politisk arbeid!
Det er noe jeg selv har tenkt på, at jeg må bruke det jeg erfarer og lærer nå senere – på en eller annen måte – for å forbedre det systemet vi har i dag, og hjelpe andre som havner i samme situasjon.
Jeg håper jeg får til det.
Vi får prøve å trekke sammen! 🙂
Jeg har samme erfaring som deg med hensyn til vårt offentlige helsevesen:
Det tok meg 2 år med klaging til lege før også legen skjønte at jeg var syk (min privatlege har i etterkant sterkt antydet at han nok ville ha behandlet meg på bakgrunn av prøvehistorikken + symptomene 2 år tidligere). For meg vil sannsyneligvis det si at 2-3 omganger med sykemelding kunne ha vært unngått. Arbeidsgiveren min hadde nok vært veldig glad for det.
Min fastlege ville kun tilby meg blåreseptmedisinen levaxin. Og selv om han mente at jeg skulle bli symptomfri på den så ble jeg ikke det. Bedre, men ikke bra.
Så for min del måtte jeg til det private for å finne en lege som gir meg en medisin og en behandling som har fjernet ALLE mine symptomer. Denne må jeg betale selv. Bare medisinkostnaden er 4000 kroner mer enn blåreseptmedisinen. I tillegg kommer dyrere legetimer.
Men jeg betaler. Valget er å gå halvdårlig og sykemeldt innimellom når det topper seg.
Jeg skulle ønske at pengene heller fulgte pasienten direkte. Hvorfor skal skattepengene mine støtte opp om et offentlig helsevesen som bare gir 50% hjelp når man trenger 100%? Samt at jeg må betale 100% utenfor for å få den hjelpen jeg trenger?
Og det gjelder nok mange som står innenfor eller med ett bein i arbeidslivet. Det er ikke viljen det står på, men å få den hjelpen man trenger…. raskt nok og fortrinnsvis innenfor de offentlige ytelsene. Ellers er det ikke stor vits i å ha dem.
Det er fælt å lese om hvor mye du har måttet kjempe for å få hjelp!
Og da blir det ekstra hardt å lese om hvor late og udugelige folk er som ikke gidder arbeide, og bare «vil» ha trygd i stedet. Det er så virkelighetsfjernt! (I hvertfall for deg og meg og alle de andre jeg kjenner. Jeg kjenner jo ikke alle som er på trygd…)
Før man kan klandre noen for å ikke ville, eller å ha valgt, så må jo systemene og hjelpen være tilgjengelig for den som sliter! Det er litt som å si «du skal krysse denne elven uten å bli våt, ellers kaller vi deg «udugelig og lat», men vi har tatt vekk broen for den måtte vi dessverre nedskjære/kutte». (Kanskje en veldig dårlig forklaring, men jeg er litt for sliten..)
Ikke så synd på meg – nå har jeg bare en betent irritasjon i det offentlige helsevesnet og lettere svie i pungen. 😉 Og det er ikke det verste. 😀
Forklaringen din holder vann den – og er nok forståelig for alle som har blitt så syke at de har blitt våte på beina noen gang… 🙁
Disse «frivillig på trygd»-forklaringene kommer nok fra folk som sjelden eller aldri har vært langvarig syke. Og som gjerne ser på «ekte sykdom» som beinbrudd og hjerteinfarkt, ikke innvendig forkrøplende sykdommer som (dessverre i denne sammenhengen) tillater den syke å ha et noenlyndt «friskt» utseende.
Jeg må si at jeg har blitt så stygg at jeg nesten unner enkelte å det på egen kropp.
Godt innlegg i den pågående debatten, og svært gjenkjennelige tanker om frykten for å bli erklært ufør!
(Jeg har brukt opp energien min i dag, men ville i alle fall gi lyd fra meg.)
I have learn several just right stuff here. Certainly worth bookmarking for revisiting. I surprise how so much attempt you set to create one of these wonderful informative website.