Denne bloggposten er sterkt inspirert av og hentet fra et kommentarfelt der noen flotte folk diskuterte hva ME-sykdommen gjør med vår personlighet og vårt uttrykk.
Det er trist å erkjenne at sykdommen forandrer vår væremåte og personlighet, men erfaringen til flere viser at den gjør det.
Flere sier at de opplever at de ikke takler sosiale settinger like bra som før. Man blir mer rigid, må ha ting på sin måte, takler ikke omstillinger så godt. Husker ikke navn eller ansikter og klarer ikke alltid å holde fokus i en samtale. For utenforstående kan måten vi må sette grenser og skjerme oss på virke underlig.
Sykdommen gjør kanskje at en blir mer tynnhudet og sårbar. Man blir fort frustrert når man føles at det stilles krav og forventninger man ikke kan imøtekomme.
Blir man rett og slett litt SÆR av å ha denne sykdommen?
En medpasient sier: «Jeg føler at jeg har mistet meg selv et sted på veien.»
Noen av endringene kommer kanskje av at man har måttet leve på sidelinjen av samfunnet en god stund. Andre endringer i væremåte kommer kanskje av sykdommens art i seg selv. Noen ganger er det en blanding av disse to.
Kanskje forstår man ikke selv hva som skjer med en, samtidig som man sitter med en stor frustrasjon og sorg når andre ikke forstår.
Medpasienter forteller om at det er så mye av dem selv de ikke klarer å vise i hverdagen. Noe så enkelt som at man ikke klarer å kle seg i klær etter sin egen stil, fordi man kanskje ikke klarer å stryke en skjorte og ender bare opp i klær man ikke liker fordi de er behagelige eller lette å vedlikeholde.
Hos frisøren opplever en pasient å ikke klare å forklare hva det er hun vil – og resultatet er at i speilet ser man en person man ikke kjennes ved.
Kroppsbildet forandres også. En kropp som ikke blir brukt, muskler som forfaller, i speilet ser man en syk kropp. Det er ikke meg selv lenger, det der er ikke min kropp. Det blir en distanse mellom selvet og det man opplever som en fysisk, kroppslig væren. Kroppen er blitt et sykt objekt, et objekt i mye større grad enn før. I tillegg et objekt man må finne seg i å tilby avkledd og sårbar i et upersonlig helsevesen. Det har jeg skrevet mer om her.
En annen medpasient minner oss på at mange av personlighetsendringene som er synbare utad er en konsekvens av å ha veldig, veldig lav energi: «Å le, argumentere, huske, ha selvtillit, stole på at man takler uventede ting, å stelle hus og klær (som nevnt..Helt enig i den!) osv osv – alt dette krever en energi man ikke har.»
Jeg selv vet at jeg ofte ikke går inn i diskusjoner fordi jeg ikke har energi til det. Sier ikke fra om ting som plager meg, orker ikke argumentere for egen sak. Jeg som alltid var så sta og sto på krava før….
Den samme medpasienten forteller: «Jeg synes ofte jeg må forklare at «jeg er ikke sur, jeg har bare ikke krefter til å smile». Og har også merket meg at jeg blir misforstått fordi jeg utrykker meg flatt eller noe som høres som skarpt. Mens dette rett og slett kommer av at det ikke er krefter til å legge tone til stemmen, om dere skjønner hva jeg mener.»
Ja, jeg skjønner veldig godt hva hun mener! Jeg kan være kjempeglad for noe inni meg, men ikke klare å uttrykke det fordi jeg har for lite energi og for mye smerter til å smile, til å vise med kroppsspråk at jeg er glad! Det er forferdelig! 🙁
Alle disse endringene, det at man ikke klarer å henge med sosialt fordi man er syk, det hjelper vel ikke på isolasjonsfølelsen denne sykdommen så absolutt gir.
Men, sier flere, dette vil nok rettere seg når vi engang blir frisk(ere). Kanskje blir vi også klokere på en del områder og får det med som en bonus. 🙂
En stor klapp på skulderen til oss som oppi alt dette mestrer livet så godt vi kan. <3
54 kommentarer
Så godt skrevet og så sant. Så ble det tomt i hodet mitt… 😉
Ønsker deg en riktig god helg 🙂 Klem
Riktig god helg tilbake, Tornerose! 🙂
Klem
Hei! Du er så god til å sette ord på det mange ikke klarer. Jeg har ikke ME, men du verden så jeg kjenner meg igjen. Dette får du en stor stjerne for fra meg.
Jeg sliter med sterke smerter, som egentlig helsevesenet har påført meg. Kommer jeg inn på temaet med en ny lege, for det gjør jeg rett som det er, for i nord flyr vikarene ut og inn og av legekontorene. Mange tar det personlig opp, og resultatet av konsultasjonen blir derfor gitt, ingen ting skjer. Det verste er at en får ingen oppfølging av noe som helst og bare går i et vakum.
God helse til deg! – en engel må du være for mange her på bloggen.
Raggen, velkommen hit og tusen takk for kommentaren!!
Det må være fryktelig vondt å slite med sterke smerter man er påført, og så i tillegg bli behandlet så dårlig og ikke bli tatt på alvor. Det er dessverre et tema jeg ser går igjen i mange pasienters erfaringer. 🙁
Jeg har en sterk rettferdighetssans og klarer ikke å la være å engasjere meg når jeg ser noe jeg mener er urett. Selvfølgelig er det mye, veldig mye, man kan engasjere seg i her i verden. Nå velger jeg å gjøre en liten innsats om helse siden det er noe jeg lever med hver dag.
God helse til deg også, og måtte dagene dine bli så gode som mulig! 🙂
Så sant, så sant. Jeg pleier å si at det verste med ME er at jeg har blitt allergisk mot min egen personlighet. Alt jeg var stolt av at jeg var før (fleksibel, lærenem, endringsvillig, engasjert, villig til å lede, lett for å ta avgjørelser, god på å argumentere, utadvendt, sosial, festens midtpunkt, sistemann hjem…), er ikke sant lenger. Heldigvis har jeg funnet andre egenskaper å bruke i stedet, og er glad for å ha oppdaget nye sider ved meg selv og at jeg tross alt er i stand til å lage en meningsfylt hverdag for meg selv, men jeg savner den jeg var, og det vet jeg mannen min og vennene mine gjør også. Godt at noen hjelper til å sette ord på denne følelsen – det er nemlig også en av de tingene som har blitt vanskelig.
Godt å høre at du fant mening i denne bloggposten. Det var så mange som kom med interessante betraktninger om dette, så jeg ble glad for at vi kunne dele dette.
Jeg snakket med mannen om dette i går, og han hadde definitivt lagt merke til mye av det.
Det er flott som du sier at man finner andre egenskaper å bruke i stedet, og godt jobba når man klarer å lage en meningsfylt hverdag! Så er det så klart mye sorg og savn vi bærer med oss.
God helg til deg!
TAKK! 🙂
Bare hyggelig! 😀
Kjenner meg veldig igjen i dette..
En god klemm til deg ♥
God klem tilbake!! <3
For et viktig tema å ta opp! Jeg håper det vil bli forstått og ikke «psykiatrisert bort» av dem som ikke har erfaring med fenomenet. Slike ting kan så alt for lett hanvne i den båsen av dem som bare ser det fra utsiden og ikke har annet enn sitt eget hverdagsliv å sammenligne med.
Jeg har selv MS ( Multippel sklerose), riktignok i en utrolig snill variant der jeg bare blir bedre og bedre. Men jeg husker verre dager…
Fortsatt tenker jeg litt sakte dersom jeg brått må skifte fokus.Derfor kan det i blant høres ut som jeg nøler når jeg tar de ekstra sekundene før jeg sier ja til et nytt forslag, og jeg har vært så lei av å måtte forklare at jeg er ikke skeptisk til nye ting eller ting som kommer fra andre, jeg trenger bare en bitteliten pause for å rydde i hodet. Men, OK, jeg er heldig, for jeg orker i hvert fall å forklare.
Det er nok alt for mange sider ved det å være langtidssyk som tillegges ens personlighet.
Takk for en interessant kommentar og for at du deler dine erfaringer med oss.
Den nølingen du beskriver, ja den er veldig gjenkjennelig her også.
Ja, jeg tror mange av de symptomene vi plages med og de effektene de har på vårt uttrykk lett kan tillegges vår personlighet. Derfor er det interessant med en refleksjon over hvordan dette virker på oss synes jeg.
Godt å lese at flere har det sånn – selv om det er kjipt at det er sånn 🙁 Men vi er jo sjuke!!!
Kjenner igjen det der, at man ikke har kraft til å være den man egentlig er (eller har vært) – det er som om en ny person presser seg frem og okkuperer personligheten …
Jeg som egentlig er temperamentsfull, livlig og utadvendt er blitt mye flatere og innadvendt – på godt og vondt.
Og det med tøyet ja – garderoben er blitt erstattet med myke, hudvennlige kanskje ikke full så sexy plagg – selv om jeg prøver å finne tøy som er feminint 🙂
Ja, lista er lang. Ikke så gøy med en kropp som eser ut som en deig som står og gjærer…
Men man må jo bare gjøre det beste ut av situasjonen!
Det er en liten trøst at vi er flere som deler skjebne…
Ja, vi ER sjuke!
Jeg merker også at jeg er «flatere». Å vise mye følelser, og å være mer «livlig» er jo noe som krever ekstremt mye energi. Bare det å snakke, å formulere seg og forsøke å få sagt det en vil er så krevende at kroppspråk, fakter, mimikk.. alt det faller ut.
Jeg synes at tross alt, tross alle disse forferdelige tingene vi sliter med, så klarer vi oss bra og gjør det beste av situasjonen. <3
Hei. Kjenner meg igjen ja 🙂
Det å oppleve forfall av hud\kropp og hår, fordi eg har vore sjuk så lenge, er trist.
Som utdanna hudpleier veit eg kor viktig det er å ta vare på huda, Når eg i tillegg nærmer meg 50 år, ser eg kor eksta viktig det er å bruke gode hudpleieprodukter.
Før eg vart sjuk trena eg mykje, så blir du sjuk, sengeliggende i fleire år. Det er sørgelig å sjå kor muskler svinn hen, huda blir slapp og håret tørt. Joda, eg har alderen, men eg ser no kor forverra alt har blitt fordi eg er sjuk.
Det er utruleg viktig å føle seg bra, sjølv om ein er sjuk.
Har funne eit godt middel som hjelper på slappe muskler, strammer opp huda og gjer ho silkemjuk og det er GRATIS 🙂 Det er kaffegrugg !
Ta å tøm gruggen i ei skål, ta med i dusjen, skrubb heile kroppen. Kaffeen sliper huda samtidig som koffeinen trekker ut giftstoffer.
Det var som mannen min sa «blir du finare i huda no, så blir du ny »
Då eg har ein stor steamdusj, så kan eg sitte å gjer det, ellers ville eg hatt problemer.
Dette er eit eldgammalt råd, men er absolutt verd å prøve.
Lykke til 🙂
Tusen takk for et spennende tips, Reidun! 🙂
Det er sørgelig altså, å ikke ha krefter til å ta vare på en selv. Jeg må si at innimellom må jeg bare prioritere en time på badet for å kose meg med gode produkter og forsøke å føle meg litt fresh. Skal prøve det med kaffegruggen!
Jeg har jo denne «hobbyen» med neglelakk også, det er en «enkel» måte å føle seg litt lekrere på. 🙂
Utrolig bra skrevet! Kjempeflott blogg du har 🙂
Tusen takk! 🙂
Dette blogginnlegget ga meg en ahaopplevelse. Har tenkt at jeg begynner å bli «gammel» og tåler mindre. Hvor har det blitt av den engasjerte og diskuterende Mona?? Hun kan fortsatt starte en diskusjon, men noen ganger forsvinner meningen med diskusjonen…hva var det nå som startet den mon tro??
Jeg jobber 50 % etter mange år med lange sykmeldingsperioder. Jeg hadde en lang opptreningsperiode for å klare å komme meg tilbake, og nå er min misjon å være i 50% jobb. På jobb bruker jeg all min energi på å være blid og smilende.Noen ganger ser jeg at folk prater til meg, men jeg tenker; «jeg ser at du prater, men jeg skjønner ikke hva du sier…» Ikke alltid like lett å minne seg selv på at dette er ME. Det er faktisk ikke noe galt med meg.
Jeg har som Huset i midten skriver funnet andre egenskaper som jeg kan sette pris på, og det er jo fantastisk! Jeg trives godt i eget selskap, har ryddet i vennekretsen og beholdt de som skjønner og som fortsatt setter pris på meg selv om jeg forsvinner i perioder, og ikke minst gleden med å sette på en lydbok istedenfor å bli lei seg fordi man ikke klarer å lese en bok denne dagen. Så når noen egenskaper blir liggende i dvale så dukker andre opp og de har jeg etter mye trenig lært meg å se og sette pris på.
Takk for et godt og gjenkjennbart innlegg og ikke minst de svarene som andre har kommet med. Takk for dagens ahaopplevelse 🙂
Man trenger dem ofte fordi i hverdagen blir de fort gjort til at det er deg det er noe med…..
Ønsker alle ei fin helg og en fantastisk mai måned 🙂
Takk for kommentar, Mona!
Det gir MEG noen aha-opplevelser å lese det dere skriver og kommenterer også. Jeg lærer så mye av andre medpasienter, får gode tips, føler en stor støtte i at vi er flere som har det slik og som skjønner hverandre.
Dessuten blir jeg utrolig glad, stolt, ydmyk og beundrer rett og slett alle som lever med denne sykdommen, men som LIKEVEL mestrer så mye. Som dag etter dag kjemper den usynlige kampen, tar veldig vanskelige valg om hva man skal gjøre, og aldri, aldri gir seg. Det er helt enestående.
Dette, denne utrolige selvoppholdelsesdriften, skulle noen ha forska på! 🙂
Riktig god helg til deg også!
snufs, klem og god helg fra meg.
Takk Hanne, og det samme til deg. <3
Veldig godt skrevet. Du er så velformulert og engasjert, liker og lese hos deg. Stå på videre!
Takk for det, Støvkorn! Her var det mange gode bidrag av fortellinger fra sterke medpasienter. Jeg er glad for at jeg fikk lov til å dele dem med dere.
Ja, når overskuddet blir borte er det mye som forandrer seg og det blir definitivt ikke lett å forholde seg til andre mennesker og vice versa. Det er som smørningen i maskineriet har tørket inn og alt blir stivt og vanskelig. Ja, vi blir både stive i maska som en Parkinson-pasient og samtidig usikre og vankelmodige (fordi vi husker så dårlig) som en demens-pasient. Samtidig svinger tilstanden (gudskjelov!) så vi har envnen til å se oss selv utenifra, men det kan også være smertefullt.
Vi blir iblant «barn som bare en mor kan elske», men når vi først finner en «god mor» som aksepterer og forstår blir vi lykkelige som små barn. Og du, Cathrine, virker iblant som en «god mor» når du formidler slike bloggposter. Du sprer forsoning og glede opp i all elendigheten. Så, tusen takk!
Som et eksempel på min manglende fungering kan nevnes at jeg hele siste året har vært på jakt etter en sofa til meg og mine syke gutter, ennå uten å ha klart å komme til noe resultat. Dette til tross for at det er et meget nødvendig og etterlengtet møbel i vår situasjon. Problemet er at et slik møbel skal fylle så mange funksjoner både i våre dårlige og mindre dårlige faser med både god sitte- og liggekomfort og at det skal tilpasses oss alle tre og i tillegg gjerne se sånn noenlunde pent ut og passe inn i stuen (i tillegg til at det helst ikke skal være for dyrt). Når vi orker reiser vi ut og prøvesitter/ligger, men vi orker ikke se på så mange av gangen og så husker vi så dårlig at det er vanskelig å sammenligne. Vi handler av og til på impuls/følelser og klarer å bestemme oss og har til og med kommet så langt som til bestilling flere ganger, men så angrer vi oss gjerne og avbestiller, til møbelforretningenes store fortvilelse! Vi har på en måte rett og slett ikke mental kapasitet til å løse dette problemet som er så viktig for oss, og det er ganske grusomt.
Men vi har ikke gitt opp ennå. Selv om sorgen tar oss inne i mellom er vi er heldigvis ikke deprimerte og vi gir oss ikke så lett, til tross for at veien er tung å gå og vi dessverre pådrar oss mange menneskers vrede og avvisning underveis.
Det å få til praktiske ting i hjemmet er en stor utfordring ja. Det kjenner jeg veldig godt igjen. Jeg har selv slitt med det at balkongen her skulle ha vært rengjort, lenge. Nå har jeg _endelig_ fått organisert hjelp, men det tok mye krefter og veldig mye fundering frem og tilbake før jeg klarte å få det til…. Bare det å administrere noe er blitt et stooort hinder.
Må si hjertelig og ydmykt tusen takk til deg for gode ord om bloggen, Hanne. Det er jo rart med det, jeg hadde ingen plan da jeg begynte å blogge og tar det fortsatt «som det kommer» med bloggingen, men det er tydeligvis en del som liker det jeg gjør da. 🙂 Det gir jo litt mening i tilværelsen det også!
Riktig god helg til deg og dine!
Flott bloggpost!
Har et veldig godt tegn på at formen er i bedring: jeg begynner å synge og snakke – mye 😀
Når formen er dårlig er det ikke mye lyd i meg. Da er det så vanskelig å få hodet til å holde styr på «innkommende data» at det ikke er overskudd til å få laget noe «output».
Kanskje ikke det store beviset, men nok til at jeg har stor tro på at jeg blir noe i nærheten av «meg selv» igjen når jeg blir frisk(ere).
Sant det, Eva. Jo dårligere vi er jo mindre lyd er det i oss! 🙂 Men godt da, at det fortsatt er der og ikke har forsvunnet. Det må jo være et tegn på at vi ikke er permanent «skadet» på noe vis i hjernen, men at dette «lokket» av kognitive problemer kan løse seg opp jo bedre vi blir.
Hurra!! 😀
Takk for nok en flott bloggpost 🙂
Gode tanker til alle dere medpasienter der ute!
Gode tanker til deg også! 🙂
Flott innlegg:))) Samtidig gjelder ikke bare de med ME, det at man forandrer seg. Har selv en diagnose, men siden den er ganske ukjent, blir jeg ofte pålagt at det er psykisk.
Takk!!
Dette gjelder nok flere diagnoser ja. Jeg kan for eksempel se for meg at alle sykdommer og tilstander der man må slite med smerter gjør at man endrer oppførsel. Og mange sykdommer som skaper «tåkehode» på ulikt vis.
Tror vi burde lære mer om dette, og helsearbeidere også. Egentlig burde de jo være like tålmodige med oss som om vi var demente 80-åringer føler jeg innimellom. 😀
Hvor er det blitt av den jeg likte at jeg var? spør Bjørn Eidsvåg.
Jeg vet at jeg bor her inne, den som er den samme som før, stort sett, men litt forandret er jeg nok, på grunn av opplevelsene og den nye livssituasjonen.
Og jeg har ikke ME, bare mange begrensinger og smerter som gjør livet annerledes enn før.
KLapp på skudlra til dere alle!
Smerter og begrensninger krever energi. Vi vet kanskje litt for lite om hvor mye det egentlig krever å ha store smerter, samtidig som man «ser» normal ut og forventes å virke normal.
Klapp på skuldra til deg også, og riktig god helg! 🙂
Ååå, vet du hva? Dette var GODT å lese! Rart å føle seg fremmed i sitt eget skinn. Og så skjønt når det finnes noen som forstår… 😉 Har for mye sirup i hodet til å få med alt det fine i kommentarfeltet nå, men jeg kommer tilbake…. 😉
Gjenkjennelse og en følelse av å ikke være alene om plager og utfordringer er veldig viktig tror jeg. Derfor er det så godt når det går an å dele en post som dette og få flotte tilbakemeldinger på at man har truffet riktig på et vis, at akkurat _dette_ er et viktig tema for folk å snakke om. 🙂
God helg!
Herlig! : ) Ikke å ha det slik, men at noen kan beskrive hvordan det kan være. Kjenner meg igjen i mye av det. Dette skal bli bra, tenker jeg!
Takk for at du deler! Ha en god helg!
Det skal bli bra ja! 🙂 Som vi sier på trøndersk: «De bli likar i morra sjø.» (Gjelder for alt.;-) )
Takk for at du er innom og legger igjen en kommentar.
God helg til deg og! 🙂
Ja, sånn er det, rett og slett!
Det er bare noen dager siden at jeg sa til en venn at jeg ble oppfattet som sur i en situasjon, men så hadde jeg bare så lite energi, og på innsiden var jeg i godt humør. Det er så vanskelig å folk til å skjønne hvordan man har det, og hvordan man trenger at de oppfører seg.
Jeg har problemer når folk snakker fort eller høyt til meg, eller -om de gjør distraherende bevegelser med armer eller bein samtidig som de prater. Enten så «skjønner» jeg ikke hva de sier, eller så får jeg det med meg, men blir sykere av situasjonen.
Jeg fortalte legen min at jeg kan bli andpusten av å lytte, og da spurte hun meg om jeg puster mens jeg lytter intenst, og etter denne konsultasjonen, oppdaget jeg at jeg holder pusten, for all konsentrasjonen går med til å lytte! Ikke rart at jeg må hive etter pusten da!
Bare et par betraktninger fra meg… 😉
Takk for at du setter ord på ting som dette, Cat!
Tusen takk for dine interessante betraktninger Renate! Du sier mye her som skulle ha vært med i bloggposten egentlig.
Dette med at bevegelser forstyrrer når man forsøker å lytte… det er veldig viktig for meg også.
Det har gitt meg noen aha-opplevelser å samle disse erfaringene og få så mange gode innspill i kommentarfeltet i tillegg, det er jeg veldig takknemlig for.
Håper du får en fin uke! 🙂
Når jeg er i skikkelig…dårlig form….. så orker jeg………. eh….ikke fullføre………………..setninger….
Nettopp! 🙂
Jeg er kronisk smertepasient, men legen min sier at jeg også har en utmattelsestilstand (pga langvarige smerter) som tilsvarer ME. Og jeg kjenner meg så fryktelig igjen i det som skrives her.
Jeg har gått over til steinalderspråk når jeg er uenig eller enig. Mannen min forstår heldigvis når jeg sier «åååhuff» og sukker tungt under en uføredebatt på TV, så betyr det «jeg blir enormt provosert over holdningene Høyre forfekter når de vil …. » + ti minutter med monolog. Men jeg blir helt satt ut og frustrert og fortvilt når jeg må argumentere ovenfor andre som ikke forstår meg. Og etterpå bruker jeg enormt mye enegi på å analysere, tolke observasjoner, angre på formuleringer og irritere meg over at jeg ikke husker enkle ord.
Her om dagen ble jeg bedt om å forklare hva «invasivt» betyr, og jeg gikk helt i stå. Følte meg ganske dust etterpå, ettersom det antakelig hørtes ut som om jeg brukte et «finord» som jeg ikke selv forstod.
Fortvilt over den jeg har blitt, og får av og til en overveldende følelse av klaustrofobi – jeg må forholde meg til denne kroppen resten av livet mitt!
Jeg humrer gjenkjennende over steinalderspråket, men deler sorgen og frustrasjonen din over hvordan det faktisk er. 🙁
Takk for enda en flott bloggpost!
Du klarer formulerer det jeg tenker, men ikke får ut….. 😉
Jeg har tatt meg den frihet å dele dette videre, i håp om at venner leser og skjønner.
Tusen takk for at du både liker og deler, Rudolfine!
Du er utrolig flink!! Blogginnleggene dine treffer meg veldig godt, og du klarer å sette ord på ting jeg ikke kan. Det er på en måte godt å vite at det finnes andre i samme situasjon som meg, selv om jeg ikke ønsker at noen skal slite med denne sykdommen.
Mitt eksempel på det med å forandre seg er fra skolen da lærerene lagde en kåring på slutten av semesterne. 1. halvår ble jeg kåret til årets smil, fordi jeg alltid smilte, uansett om det var noe negativt jeg skulle formidle eller noe positivt. 2. halvår ble jeg årets viktigper…
Det var en ganske konkret tilbakemelding som viser endringen ja, Karen. Trist. 🙁
Men takk for gode ord om bloggen, det varmer.
Ønsker deg gode dager!!
Kjenner meg godt igjen på mye av tingene du sier her 🙂 Bra innlegg!
Takk!!
Noe som er litt motsatt med meg, men kanskje likevel det samme? Iallefall når jeg leser begrunnelsen;) Mange opplever meg som sint, når jeg sier noe. Og jeg har forstått at det er fordi jeg sier ting litt «sterkt»/»iherdig», eller hva jeg skal si. Har klart å analysere det for mine nærmeste, og forklarer at det fordi jeg ikke har krefter til å si tingene flere ganger, så det er viktig å få fram meninga første gang (selv om jeg jo likevel ikke gjør det, for jeg roter meg så ufattelig inn i ord, og mister poenget hele tiden, glemmer hva jeg nettopp sa, så jeg sier tingene likevel 2-3 ganger. Minst. Bare for å nevne noe;)…) Ang tøy er det fullstendig kaos. Samme med frisør. Hva er det i grunnen? Og kroppen… nei, virker ikke, så alt forfaller noe så enormt. Virkelig en syk kropp. Og et sykt ansikt. Grønn-blekt. Så det går med litervis av selvbruningskremer og «foundations» og hva man ellers kan finne og slenge i trynet når man endelig en gang kan komme seg ut;) Sukk, rammer så utrolig mye denne sykdommen. Er det ikke snart noe lindring i sikte? Synes vi behøver det;)
Jeg kjenner meg igjen i det også jeg, Marie. Vi blir jo kanskje naturlig nok mer ordknappe og «skarpe» når vi har begrenset med krefter til å uttrykke oss. Dessuten er det så viktig for oss at vi blir forstått når vi først sier noe, for vi klarer jo ikke å gå gjennom den samme meningen om og om igjen som du sier.
Tror det er viktig som du gjør å forklare dette grundig til sine nærmeste altså!
Det må komme noe lindring til oss snart, vi satser på det! 🙂
(Ellers ga du meg jo et morsomt bilde av en frustrert dame som bare _kaster_ på seg masse foundation og sminke her! 😀 Takk!)
Så utrolig bra skrevet.
Hadde så lett for å skrive før, men etter jeg fikk ME så går det ikke like bra.
Du er favoritt bloggeren min og du fortjente å vinne!
Tusen takk Trine!!