Jeg tror at når man er mye hjemme og stort sett husbunden på grunn av sykdom så «skjermer» man seg ubevisst mot tankene på alt man savner og går glipp av.
Det ville jo vært nesten ikke til å bære om vi skulle tenke på alt i livet som farer forbi uten at vi får ta del i det.
Men her om dagen fikk jeg det «rett i fleisen» så og si, og det tok bokstavelig talt pusten fra meg.
Det var en dag med sol og fint vær, og vi var ute på en biltur. Langs veien lyste det i blomster, grantrærne svaiet svakt i vinden, det blinket i vannet i elva og alle fargene, alle inntrykkene strømmet inn over meg.
Da klarte jeg ikke å holde tilbake lenger, det var som å få et knyttneveslag i magen og tårene begynte bare å renne. Det verket i fingene etter å la hendene gli gjennom mykt gress, etter å trekke inn luften av våt og grønn skog, etter å dyppe tærne i kaldt elvevann.
«Kjør til siden, kjør til siden nå«, kommanderte jeg mellom tårehikstene. Den stakkars mannen min visste vel ikke hva som skjedde, for jeg klarte ikke formulere noen av de tankene og følelsene som rev kropp og følelser i filler.
Gråtende satt jeg på huk i en grøftekant mens bilene raste forbi bak ryggen på meg. Jeg stirret og stirret på prestekragene og kløveren foran meg, det nærmeste jeg har vært ville blomster på år.
Jeg gråt og gråt, og det var ingen bunn i brønnen av savn og sorg som det veltet opp av. Jeg gråt for alle dagene jeg skulle ha vært ute og brukt kroppen min, for alle minnene vi skulle ha skapt i naturen sammen.
Jeg gråt for den flotte hytta i Trondheim jeg aldri får vært på, og som jeg er livredd for at skal forsvinne ut av familiens eie før jeg blir frisk nok til å dra dit igjen. Som om det at den ble solgt ville være familiens understreking av at de ikke tror jeg kan bli frisk igjen.
Først da jeg var på plass i bilen igjen med en bukett blomster i fanget klarte jeg å samle meg igjen. Tom og utslitt etter følelsesutbruddet var det igjen på tide å lukke savnet og sorgen inn i skapet der de må forsøke å holde seg for at det ikke skal knekke meg.
Nå står buketten på bordet og lyser opp dagen min litt. En liten trøst, men også en påminnelse om alt jeg ikke kan ta del i.
~~~~
Jeg er det dikt
Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.
Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.
Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,
en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.
Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!
Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.
Inger Hagerup. Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939
46 kommentarer
Dette er vanskelig, og innimellom bobler det opp, alt man ikke tar del i. Noen ganger må følelsene bare komme ut.
Gjenkjennelig, ut i fra et litt annet ståsted.
Varm klem fra Bibbi
Takk Bibbi. Ja, det kommer kanskje til et bristepunkt noen ganger, slik at man ikke klarer å holde det inne. Kanskje har vi godt av det også, at det blir forløsende på et vis.
Varm klem tilbake!
<3<3<3
Takk Eva! <3
Heia 😉
Ja det er vel litt som Bibbi sier oppi der, at noen ganger bare bobler det over der og da og da må det bare få komme.
Jeg vet ikke om æ akkurat ubevisst skjærmer mæ, men veldig bevisst – og det er ikke å legge lokk på, men heller det å annerkjenne og akseptere, håpe på bedre dager (spontan bedring -ja takk!!! hehe)
sommeren e nok litt værre nettopp fordi en bare…….. ja bare her før i dag, så fløy svalene og æ: å se svalene e nu her!!! kor det kom tørt fra brukerstøtte «joda de har jo vært her i hele sommer!!». jaja har sittet veldig mye ute i år (not!)…
😉 nope sånn e livet, klæm-klæm du fikk nu i det minste plukka en fin blomsterkvast med dæ ♥
Vi må jo jobbe med anerkjennelse og aksept hele tiden tror jeg. Men samtidig så føler i hvertfall ikke jeg at det tar vekk all sorgen og savnet uansett. Det er vel forskjell på å akseptere en situasjon og å like den eller egentlig skulle ønske noe annet? 😉
Ja, kanskje er sommeren verre. Det er lettere å ikke føle noe savn over å være ute når det regner og blåser surt i november altså. 😀 Men så igjen… jeg er som regel litt bedre på sommeren, og da øker jo også sjansen for å i alle fall få med seg _noen_ opplevelser! Så på den måten er jeg heldigere enn mange andre da, og det er jeg selvfølgelig veldig takknemlig for.
Stor klem!
Sterkt!
Vi «må» nok kanskje skjerme oss litt, også?… En måte å overleve på?…
Men, de små glimtene av natur, liv, «normalitet», gjemmes som skatter og tas frem med ujevne mellomrom.
Håper du kan kose deg med den flotte buketten din.
<3
Jeg tror det er en strategi for å overleve og for å ikke gå helt i bakken mentalt ja. Og jeg tror det er en lur strategi hvis man også gir seg «friminutt» hvor man tåler å kjenne på sorgen og savnet, og ikke prøver å alltid lukke alt inne.
Ellers vil jeg jo si at jeg synes mange syke er utrolig flinke til å klare å glede seg over «de små tingene», mye flinkere enn mange friske!!
Og minner og gleder har vi jo med oss videre. Bare å få tatt bilder av de fine blomstene og kunne hente frem disse senere er det mye glede i.
<3
Sterkt å lese.. og gjenkjennelig..
Her går det en del i naturdokumentarer og naturlyder istedenfor musikk… men det er jo ikke det samme..
Det var egentlig et veldig godt tips, Kalliope. Jeg ser ikke så mye på TV lenger, men naturdokumentarer er jo ofte program som ikke er så «masete» som mye annen TV. 🙂
Selv om det ikke blir det samme…. Og det er vel ikke så rart at vi blir triste, når vi vet hva vi går glipp av!
Veldig gjenkjennelig.Her flyter ingen tårer lenger,bare mørke,tunge tanker. Klem :))
Takk Egil! Stor klem tilbake!
Ein finn erstatningar når ein må
men det blir berre erstatningar!
Lengtar..
Ja, som å ville ha sjokolade og bli avspist med en gulrot… Eller noe…
Det siste der var utrolig godt sagt!
Det er et fryktelig savn, å kunne leve. Og som en sier lenger ned her, så er det ingen trøst i at så mange andre sliter med det samme. For meg gjør det bare vondt å tenke på oss alle sammen. Men når det er sagt, er det godt at noen kan forstå, uten så mange ord og forklaringer.
Dette med å lukke for savn etter et normalt liv, er virkelig en kunst som det tar tid å lære. Heldigvis begynner jeg å bli en kunstner på det området!
Men jeg tok til tårene når jeg fortalte mannen min om innlegget ditt…
Det er ikke farlig å sørge og gråte litt, det gjør bare vondt.
Og så går livet videre.
Sender deg en stor klem!
Ja, ikke sant det er en kunst å klare å stenge ute savnet?? Det er akkurat som om vi må late som det «andre» livet, det vi ikke kan være til stede i, ikke eksisterer… ellers gjør det for vondt. 🙁
En ting er i alle fall sikkert: Vi er UTROLIG psykisk sterke som klarer å holde ut en så vanskelig situasjon. Og jeg vet at en av forskerne/legene i Bergen (husker ikke om det var Fluge eller Mella) sa at det var jo ikke rart om ME-pasienter fikk depresjoner og psykiske problemer, det var jo mer rart at ikke FLERE fikk det av å ha en så alvorlig sykdom.
Vi får felle noen tårer i lag, men også klare å glede oss over det som er vakkert og fint i livet. 🙂 <3
Helt enig! Vi skal jo greie det her, Og vi kan glede andre ved å holde ut… tenk på nye ME-pasienter som ser positiviteten og får håp om at det går an å takle denne sykdommen med en overraskende styrke.
så får vi heller gråte ut imellom så vi ikke sprekker når sola skinner på oss! Som alle de andre trollene!
For et vondt innlegg, Cathrine!
Ordene mine er ikke langt framme for tiden så jeg nøyer meg med dette og deler det på Facebook. Du beskriver en virkelighet som er fjern for de fleste, men så altfor nær for mange andre, dessverre!
Go’klem fra meg
Takk for at du deler!
Stor klem tilbake. 🙂
Så sårt, så sant og så nødvendig..
Og som med så mange andre savn man kan ha og lite gjøre med, annet enn å få utløp for sorgen (men bevare håpet!).
Håpet gir vi ikke slipp på nei! 🙂
Tårene mine rant og rant, måtte tørke mange ganger før eg greidde å lese ferdig.
Du beskriv det som akkutat slik eg og føler det.
Det gir ikkje trøst å vite at vi er mange i samme situasjon, men det er godt å vite at vi som er langtidssjuke forstår det.
Naturen og luktene er av det eg sakner mest. Den berører.
Mannen min køyrde meg på sætra ein dag. Eg gikk innover sætrevollen med hunden dansande rundt meg og alle sansane opna seg. Måtte sitte ei stille stund for å ta inn alle inntrykka.
Smilte resten av dagen, dei to neste var eg sengeliggande, men det var verdt det 🙂
Ønsker deg, meg og alle sjuke å få mange nye muligheter til å vere ein del av naturen.
Fortsatt god sommer :)))
For en flott tur du beskriver inn til sætra! <3
Ja, slike opplevelser synes jeg er verdt å få en liten smell for jeg også, selv om kanskje ikke legen er enig i det hehe 😉
Sommerklem til deg.
Fantastisk bra skrevet! Får nesten lyst å grine sammen med deg<3
Takk <3 Jeg tror ikke vi har noe vondt av å grine i lag noen ganger. Det er vel noe som heter at delt glede er dobbelt glede, og delt sorg er halv sorg… Vet ikke om det stemmer alltid, men det er i alle fall noe i det.
Fikk tårer i øynene når jeg leste dette, for savnet etter å gå i naturen er stor hos meg også. Vi har heldigvis en hytte i nærheten så jeg har mulighet til å dra dit når formen er bra. Noen ganger må mannen min kjøre meg hjem etter noen dager på hytta, for der kan det komme litt for mye besøk av andre og det blir for mye for meg. Jeg prøver å være mer med ut i båten nu etter at jeg ble syk. Der er det ikke så mye anstrengelser som må til og jeg får føle den herlige naturen på kroppen. Det året jeg kollapset hadde jeg akkurat kjøpt meg nye fjellsko, og de står nesten enda helt urørt. Men kanskje en dag kan jeg bruke de på lengre turer. Du skriver så bra innlegg og noen ganger kjenner jeg meg igjen. Jeg har sagt til mannen min at noen ganger må jeg bare la tårene komme, men at han ikke skal bli engstelig. Spesielt når jeg er sliten så kommer de, men jeg synes det er viktig å få noe ut.
Ønsker deg en riktig fin sommer:).
Sommerklem♥.
Tusen takk for en god kommentar Marita!
Det høres veldig herlig ut at dere har den hytta synes jeg. 🙂 Selv om det blir mindre tid der enn man skulle ønske er det likevel et slags «fristed».
Håper at du får brukt fjellskoene dine igjen snart, jeg krysser fingrene for det! Sommerklem tilbake. 🙂
Du treffer noe her, Cathrine. Jeg gråter også av og til – snørr og tårer i store mengder.
Det er godt å få det ut, ja, det er helt nødvendig for meg. Faktisk er det god mentalhygiene (som du sier noe om i et annet innlegg), for jeg føler meg bedre etterpå. Jeg gråter ut frustrasjon og sinne, fortvilelse og savn.
Noe burde virkelig forske på dette: vi er syke og har mistet svært mye. Og det veldig mange sier noe om, er nettopp savnet etter å være ute i naturen, bruke kroppen.
Det er en grunn til at jeg er så glad i vår gamle, langt-fra-luksus-hytte. Når jeg orker reisen opp hit, er jeg midt i naturen bare jeg går ut døra. Det er fantastisk.
Stor klem:)
Ja, det må ut på en eller annen måte! Jeg ser ikke på det som noe negativt, selv om det kanskje kan bli litt slitsomt når det kommer på «upassende» tidspunkter hehe.. Men det kan jo ikke være godt for oss å bære all denne sorgen og savnet inne i oss uten at det skal få utløp.
Håper at du får vært mye på hytta fremover! <3
Nydelig beskrevet! Veldig gjenkjennelig. Tusen takk!
Bare hyggelig, og tusen takk selv for kommentar! 🙂
Jeg skjønner så godt hva du mener! Når jeg kom hjem igår, etter fire uker i Kragerø, begynte tårene å trille hos meg, og jeg føler meg fortsatt nede idag.. Det traff meg hvor ensomt og innestengt det er å ligge alene nede i kjelleren, og jeg gruer meg til månedene jeg skal tilbringe der!
Jeg har stort sett ligget på rommet i Kragerø også, men når jeg har sittet ute innimellom så har jeg hatt sjøutsikt og det har vært folkeliv rundt meg. Jeg satt til og med ute å spiste frokost noen dager. Jeg har bare hatt det så mye bedre psykisk der nede. Gledet meg hver dag til å stå opp. Nå er jeg bare trist og motløs…
Klem til deg fra meg
Huff, føler med deg…. 🙁 Jeg synes også det er et forferdelig antiklimaks å komme hjem etter en tur hvor man har hatt det så bra, og å «frivillig» gå inn i isolasjonen igjen.
Håper at du finner noe å fylle dagene med som gir mening, slik at det ikke føles like ille etter hvert. <3
Stor klem tilbake!
Jeg gråter med deg! Kjenner meg godt igjen i det å få ett slag midt i magen og følelsene bare renner over. Jeg er ganske heldig og er litt aktiv, men det er stadig tilbakeslag og da kommer følelsene av tap opp igjen. Alle dager man ikke får delta i livet sitt er jo et tap. Når man ligger der og er så syk at man ikke vet hva man skal gjøre og ser feks de nærmeste igjen må tåle at mamma ikke er med. Tv, film, bilder, data osv er gode erstattere – men bare det – erstattere, men de er ikke det virkelige livet. Håper du får mer energi etter hvert. <3
<3
Av og til tror jeg at savnet blir ekstra stort når man faktisk klarer å være litt aktiv...
Mange gode tips for å distrahere seg fra smerten og utmattelsen når man bare ligger der, men som du sier - man føler jo at livet går videre uten en selv uansett.
Men - vi klarer dette!! Det blir bedre etter hvert!!
Klem fra meg
Jeg var nokså syk – av noe annet- for en del år siden. Orket ikke gå særlig langt, og ble fort sliten. Utpå våren tok ei venninne meg med ned til sjøen. Hun hadde med tepper og sitteunderlag, utegrill og pølser, ordnet all ting. Kjørte bilen nesten ned til vannet. Det var sånn en fin dag. Få være ute. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, og jeg har husket å takk for det, mange ganger.
Det var utrolig hyggelig gjort av venninna di, og et eksempel til etterfølgelse! 😀
Jeg føler nok litt for mye på de følelsene der, som gjør at jeg ikke klarer å håndtere «påminnere». Det er en enorm belastning, og jeg føler veldig mye sorg over alt jeg aldri kommer til å oppleve. Drømmer som ble knust, begrensninger i hverdagen. Det er kjempetøft!
Ja, det er en utrolig stor belastning!! 🙁
Det er en mager trøst, men man blir i alle fall veldig psykisk utfordret og sikkert sterkere av dette på mange måter.
Takk for du er så ærlig.
Og takk for du er så tøff, så intelligent og klok!
Jeg forstår deg, så inderlig godt, den sorgen..
Det finnes ikke ord for den.
Men jeg finner trøst i det du skriver. Når jeg kjenner meg utenfor, når jeg ikke føler jeg hører til..
Da søker jeg opp bloggen din og jeg blir stolt av å ha et så sterkt menneske som deg på min side!
Noen som står på sidelinjen og finner ord jeg har mistet, til å beskrive hvor utrolig tøft det er å være syk.
Så du skal vite at jeg synes du er utrolig sterk.
Og skikkelig tøff som deler din smerte og glede med oss.
Takk for du er så fantastisk! 🙂
Tusen, tusen takk for gode ord Emilie! <3
Når jeg skriver innlegg som dette, så er det en utrolig støtte, glede og motivasjon til å stå på videre med alle de tankevekkende og flotte kommentarene som blir lagt igjen.
Jeg er kanskje litt treg med å svare, men jeg leser og setter pris på alle som er innom! <3
Et godt, velskrevet og sterkt innlegg !!!! <3 <3 <3
Tusen takk!! <3
Skulle bare mangle om vi ikke skulle få lov å reagere på livet. Det snakkes nok altfor lite om den sorg man lever med som kroniskt syk. Når livet er begrenset på grunn av sykdom i lang tid blir sorgen en del av livet. I Jesu bergspreken kan man lese at «det som hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når tårene kommer blir det som å rense øynene slik at man kan se klart igjen. Hvis vi ikke lar det komme frem i lyset, da får vi veldig trangt med å puste til sist.
Ja det er tøfft å gå miste om så mye, som man egentlig skulle ønske å være med om. Iblant synes jeg det er godt at det regner, fordi da kan jeg bare ta det med ro her inne. Jeg er heldig som har en liten hageplett og bor nære fine grønnområder. Slik sett er det en fordel å bo i en mindre by.
Ja det var godt den tid da man tålte å trene. For en frihet!
Ja, det er viktig å trene gledesmuskelen, men vi må få reagere på livet. Hvordan skal vi ellers føle at vi lever. Katten trekker seg unna, og slikker sine sår når det har blitt tøfft. Det blir samtidlig en nyladning, før den skal ut og å jakte på mus.
Nemlig, dette er ikke noe man snakker så mye om!! Jeg tror nok folk skjønner og tenker på det, når vi gang på gang må si nei til ting og sette begrensninger om det. Men jeg vil gjerne «løfte det frem» enda mer her og ufarliggjøre det å sette ord på det.
Jeg har så mye å være glad for i livet mitt, og jeg ER det også. Men livet har mange sider ved seg, og jeg ser gang på gang at mange synes det er en lettelse å kunne dele og snakke om dette når jeg skriver slike innlegg. Mange synes å ha et stort behov for å få lov til å fortelle om sorgen og savnet, å få lov til å reagere.
Jeg – og flere med meg vet jeg – synes at det av og til kreves VEL mye av kroniske pasienter om at man skal være positiv, sterk, stå på, ikke gi seg. Vi skal vel få lov til å være små, redde og lei oss også tenker jeg.
Men selvfølgelig ikke hele tiden! Det som fungerer for meg er å faktisk «gå i kjelleren» når jeg har behov for det, blåse skikkelig ut og bearbeide følelser, og så komme sterkere tilbake. Det er – som du sier – en nyladning. 🙂
Pingback: Savnet etter naturen | Friluftsliv og andre gleder