Tidligere i denne uken stod det en bloggpost på Tidsskriftets sider som fanget min oppmerksomhet. Den har tittelen «Fanget i nettet?» og er skrevet av journalist og blogger Kristine Løwe.
Hun peker på dette med at vi skaper et visst bilde av oss selv i sosiale medier, og lurer på om det kan bli en felle, en tvangstrøye rett og slett, for mange.
Man risikerer å bli fanget av sin egen nettpersona, enten det er som den vellykkede og flinke, eller som fagnerd som bare assosieres med temaet man skriver mest om.
Dette er et interessant tema, og et tema jeg også har vært inne på flere ganger før i bloggen, blant annet i posten Bloggvirkelighet og annen virkelighet.
Kristine opplevde at hun skapte seg et superkvinne-image etter å ha blitt skadet i en alvorlig bilulykke, og at hennes utfordringer ble møtt med et «dette fikser vel DU». Det er et eksempel jeg kan relatere meg til, for jeg har også visst at jeg har utstrålt og skapt et «flinkis»-bilde av meg selv noen ganger, i noen av mine roller her i livet. Dog er det noe som skjedde lenge før sosiale medier. Men jeg skjønner hva hun mener.
Det følgende er noen av mine refleksjoner rundt dette, uredigert så og si. 🙂
Flere virkeligheter – flere fortellinger
Jeg tenker at sosiale medier og hvordan vi viser oss frem der, er bare én del av virkeligheten. De fleste av oss har mange roller på mange arenaer, og i disse rollene utdyper vi oss selv videre fra hvordan vi fremstår på våre eventuelt glansede Facebook-statuser. Det gjør at vi har flere strenger å spille på. Selv om vi la ut en positiv status om det fine været, vet bestevenninna at vi også sliter med at mannen er så mye på jobb og ikke tar sin del av husarbeidet.
Det er én av grunnene til at jeg ikke er veldig redd for, og ikke føler at jeg er, fanget i nettet.
Men det er klart – mange har referert til meg som ME-blogger. Og det er sant det, at jeg har blogget mye om ME og vært pasientaktivist. Kanskje er det en del som bare tenker på meg som det, når de ser meg i sosiale medier. Samtidig vet jeg også at det er folk der ute på nett som hovedsaklig tenker på meg som hun med alle neglelakkene, eller noe annet. Er det bedre å være neglelakkbloggeren enn ME-bloggeren? Kanskje for noen? Men Kristine Løwe trekker også frem en kanadisk blogger, Tara Hunt, som sier: «..hvis ingen deler at de sliter, vil ingen vite at de sliter. Det resulterer i en masse mennesker som føler seg ganske så isolerte og redde, som tenker at de må være noen forferdelige tapere og at de er de eneste i verden som sliter.» Bare det i seg selv kan vel være grunn god nok til å blogge om opplevelsene med å slite med en sykdom, eller å være pasientaktivist. Sammen er vi mindre alene.
Jeg har fått høre at jeg er sterk, fordi jeg har blogget om en del vanskelige temaer. Samtidig har jeg blitt rost for å tørre å vise meg svak fordi jeg har synliggjort at jeg sliter. Jeg skriver om å falle, men også om å reise seg igjen. Alt dette blir liggende der ute på Internettet, i all Google-evighet. Det bekymrer meg av en eller annen grunn mindre og mindre.
Vi vokser alle av å lære. Det å blogge har for min del vært en eneste lang læringsprosess, og jeg lærer enda. Vi gjør feil, vi driter oss ut, vi snubler og faller og går videre, vi oppdager at vi ikke må svare på alt, vi lærer hvordan vi skal klare å formidle det vi vil, eller vi lærer det ikke.
Blogging er én liten del av mitt liv, og i noen perioder har bloggingen vært viktigere enn mye annet, spesielt når jeg har vært stort sett helt sengeliggende og alene de fleste timene i døgnet. Kanskje er min personae på nett tydeligere for andre enn for meg selv, det vet jeg ikke noe om. Kanskje er det vanskeligere å ha oversikt over summen av inntrykk enn man tror?
Eg har mange ulike forteljingar
om meg sjølv.
Når eg vel å ta fram ei av dei,
gjer det noko med meg.
Den forteljinga får større plass i tankane,
i livet.(Marit Elisebet Totland, «Kven vil du folk skal tru du er?»)
Det jeg håper at folk ser – når de ser meg på nett – er at de ser en person med varierte interesser og meninger, med et tydelig samfunnsengasjement og med kunnskaper og ønsker om å lytte, dele og delta. At folk mener ulike ting om meg, ja se det må man jo bare ta til etterretning. 🙂
Jeg føler ikke at begrepet sykdomsblogger er noe jeg kjenner meg igjen i, selv om noen kanskje ser meg som det. At dette muligens er et stempel som kan henge ved meg, tror jeg bare i delvis grad er sant. Om noen år kan virkeligheten være helt annerledes, og da vil også hva jeg viser og hva folk tenker og husker endre seg. Det tror jeg.
Menneskelig oppførsel
Hvis Clay Shirky som Kristine refererer til har rett, at sosiale medier forsterker menneskelig oppførsel, så er det kanskje grunn til å tenke over det et par eller flere ganger. Det er vel også noe jeg opplever at de fleste jeg kjenner gjør, tenker over hvordan de fremstår på nett. Det kan være mer eller mindre ubevisst, og det kan være mer eller mindre uttalt. «Jeg ønsker å svare mine kommentatorer på en hyggelig måte,» er en ting jeg har tenkt på. «Jeg ønsker å blogge om de utfordringene ME-syke har, for å få synliggjort viktige temaer i ME-saken,» er en annen. Holdninger og interesser. Det er nok slett ikke alltid til min egen vinning, men det kan likevel ha en stor verdi. Jeg synes bloggeren Villroser sa det så godt:
Så til deg som fortsatt tør å spørre «hvorfor», som vet at saken din er riktig og viktig, og som bæres av et engasjement og en entusiasme for noe du tror på og mener er viktig, -fortsett med det! Demokratiet har ingen verdi hvis ikke det finnes ulike stemmer som tør å ta plass. Du beriker felleskapet med dine argumenter og dine meninger. I alle fora vil det finnes mennesker som vil stoppe deg, og de vil forsøke på alle måter. Det vil være krenkende og urettferdig, men du skal aldri gi opp. (Fra posten «En hyllest til mindretallet.»)
(Den posten bør dere forresten lese, den er knakende god.)
Vi gjør kanskje lurt i å huske hvorfor sosiale medier raskt kan bli like avhengighetsskapende som dataspill. I spillenes verden får man stadig små belønninger: Poeng, gullmynter, nytt sverd – og samler man nok av disse går man opp et nivå og karakteren gnistrer og jubler og man får velge nye egenskaper eller får en ny bil eller nye antrekk. På mange måter er sosiale medier litt likt dette: Vi skriver fordi vi ønsker å uttrykke oss, vi diskuterer fordi vi er engasjert, men samtidig så drypper det inn disse små belønningene i form av retweets, likes, linker i andres blogger, kommentarer. Det kan både få oss hekta på å fortsette, men også være med på å forme oss. Den menneskelige psyke er vel slik innrettet at vi lettere gjør om igjen det som har fungert tidligere, det vi har fått oppmerksomhet og skryt for. Vi må ikke være så naive at vi ikke tror det gjelder også i sosiale medier, vi kan også være formbare. Derfor er det lurt å ta i bruk det organet som sitter på toppen av kroppen mer enn én gang når man bruker sosiale medier. (Så vel som alt annet her i livet, selvsagt.)
Hvordan vi mennesker fungerer og ikke fungerer i sosiale medier er et enormt interessant tema, og et stort tema. Jeg har forsøkt å komme med noen refleksjoner her, og de følger stort sett den samme linja jeg har preket før: Vær deg selv, vær grei, oppfør deg pent, «jobb» med saker du er interessert i, bruk sosiale medier for å slappe av og la deg underholde så vel som til alvor.
Sosiale medier er kommet for å bli, og er blitt flettet sammen med resten av livene våre og blitt en del av hverdagslivet. Jeg lar Heidi Marie Sperre Fleslands ord fra hennes masteroppgave avslutte denne lange bloggposten:
Materialet viser at deltakelse i bloggsfæren kan gi rom
for refleksjon, deltakelse i fellesskap og nye muligheter for kunnskap og
sosiale relasjoner. Dette tas i stor grad med inn i andre sosiale rom og arenaer i
livet. Deltakerne ser skillet mellom bloggverden og hverdagsverden som et
akademisk skille, og opplever at dette i praksis er flettet sammen.
EDIT: Jeg ser meg bare helt nødt til å føye til et sitat til, fra en artikkel i Aftenposten jeg synes dere burde lese:
14 kommentarer
Akkurat! Godt reflektett om sosiale medier. Slik kan man reflektere når man virkelig kjenner de indre strukturer og mediets kultur og sjel.
Noe av det mest interessante, er at mange har en tendens til å se inn gjennom et bittelite vindu, som ofte er laget ut fra den en selv er, den en selv vil framstå som, det en selv vil vurdere verden ut fra.
Når en ønsker å betrakte den andre, som feks en «sykdomsblogger», endre en faktisk opp med å bli betraktet selv.
Noe annet: det de betrakteren ser utenfra, i dag, høsten 2012, kan være noe helt, helt annet enn det framtiden vil betrakte det som.
Tusen takk for kommentar, Maria!
Jeg tror jeg har hatt «sosiolog-brillene» på under hele min «bloggkarriere» – fenomenet sosiale medier interesserer meg langt utover det å ha en rask måte å publisere neglelakkbilder på kan du si.
Det hadde vært interessant om noen faktisk definerte hva de mener med «sykdomsblogger», for det har jeg egentlig ikke sett at noen har gjort. Er det en slags «sykedagbok» på nett? Er det å skrive om sykdom som en del av livet, noe en selv har opplevd? Er man «sykdomsblogger» hvis man bruker sosiale medier for å fremme en interessekamp?
Jeg tror betrakterne fort kan legge ulike ting i begreper det er lett å slenge rundt seg med.
Spennende det du sier om fremtiden. Ja, hvem vet hva dette vi diskuterer nå blir sett på som om 5-10 år? 🙂
Selv om dette er et tema vi diskuterer om og om igjen i bloggsfæren synes jeg du fikk frem noen nye tankevekkere. Spesiellt her:
«I spillenes verden får man stadig små belønninger: Poeng, gullmynter, nytt sverd – og samler man nok av disse går man opp et nivå og karakteren gnistrer og jubler og man får velge nye egenskaper eller får en ny bil eller nye antrekk. På mange måter er sosiale medier litt likt dette: Vi skriver fordi vi ønsker å uttrykke oss, vi diskuterer fordi vi er engasjert, men samtidig så drypper det inn disse små belønningene i form av retweets, likes, linker i andres blogger, kommentarer. Det kan både få oss hekta på å fortsette, men også være med på å forme oss.»
Jo mer aktive vi er, jo mer respons får vi. Jo mer vi deler av oss selv, jo flere «seere» får vi. Det vi glemmer oppi det hele er TIDEN vi bruker på å blogge. Det er fint å dele erfaringer, det er fint å bidra med noe positivt for andre, men det skal ikke være det livet dreier seg om.
Takk for kommentar, Ane!
Ja, jeg tror det er viktig å være klare over disse «belønningsmekanismene», som jo ikke er annet en klassisk betinging egentlig. Vi kan jo tro at vi er hevet over slike enkle grep, men som mennesker, som art, er det slik vår hjerne reagerer.
Vi har nok et spesielt ansvar for å veilede barn og ungdom i dette landskapet tenker jeg.
Nei, det skal jo ikke være dette vi bruker all tiden på. Det har du helt rett i. Samtidig tenker jeg også på hvilken enorm nytteverdi de sosiale mediene har, for eksempel for de som er syke og mye husbundet. For mange er det en inngangsport til nye vennskap (også offline!!), de tidligere ikke ville hatt tilgang til. Det er i alle fall et spesielt spennende tema dette. 🙂
Mens jeg sitter nå her og har igrunnen mest lyst til å dele de fine og positive tingene på bloggen min. Jeg liker ikke skrive om orket med å dra seg på fysiobehandling, legebesøk og annet tjafs, eller om «at i dag måtte jeg ta krykkene på butikken» eller lignende ting. 🙂
Jeg prøver å fortrenge min tilstand med å fokusere på det positive.. Håper det hjelper etterhvert 😉
😀 Jeg har stor tro på at fortrenging og distraksjon kan virke både smertelindrende og positivt generelt!
Jo, jeg mener det. Jeg kan ha dager som er så forferdelige at jeg ikke vil sette ord på det overfor meg selv en gang. Kanskje er det på de dagene jeg poster de fineste neglelakk-bildene, henter frem boka jeg gledet meg til å lese, sånne ting. Vet ikke om det kanskje er en prosess jeg har vært gjennom, men jeg er også ganske klar på at det lønner seg å bruke MEST tid på å fokusere om det positive.
Jeg tror at om bloggen min hadde vært en «sykdomsdagbok» ville det fort blitt veldig kleint og kjedelig…
Syns du balanserer temaene helt fortreffelig 🙂 Denne bloggen er tankevekkende, morsom, lærerik, inspirerende og fin. Om den ikke reflekterer hele deg, så kommer du da godt utav det 😀
Det var veldig hyggelig å høre! 😀
Takk for et tankevekkende innlegg. Jeg har lenket til det på min blogg.
Så flott!! Sharing is caring <3
Godt skrevet. Så først nå fordi jeg bare jobber og flytter og sover, med en dæsj forkjølelse oppi det hele, om dagen. Mange interessante momenter rundt dette, hadde tenkt å følge opp i egen bloggpost, men har så langt druknet i nevnte status quo. Jeg lurer egentlig litt på i hvilken grad dette med at man blir gjort synonym med en gitt persona egentlig er for nett, og hvor mye vi gjør det også i det virkelige livet – om det er en gjennomgående å se folk man ikke kjenner veldig godt litt sånn i sort/hvitt, svak/sterk.
Håper forkjølelsen din gir seg snart! Her har vi i alle fall full forståelse om man bruker litt tid på å svare grunnet dårlige dager. 🙂
Er det ikke litt sånn da, at vi setter _alle_ vi ikke kjenner i et ganske sort/hvitt lys? Tenker da bl.a. på generelle teorier om dette med fremmedfrykt og stereotypier også. Det er vel egentlig ikke noen grunn til at dette skulle ramme «ME-bloggere», «mammabloggere», «rosabloggere», «den sterke», «overleveren», «den uføretrygdede» annerledes, og at vi først får våre forutinntatte meninger utfordret når vi er villige til å legge vekk betrakter-brillene og ser hverandre fra andre vinkler?
Kanskje handler dette mer om psykologi enn vi tror – vi som mennesker har et klart behov for å kategorisere verden for å gjøre den forståelig og håndterbar. Dermed blir han «sånn» og hun «sånn», helt til vi trenger å forholde oss mer nyansert til denne personen, tilstanden eller situasjonen. Det er vel ikke uten grunn at mange som har blitt langtidssyke f.eks. sier at «jeg hadde hørt at det var en heldagsjobb å være syk, men jeg trodde ikke noe på det før jeg var der selv», for å ta bare ett eksempel.
Takk for gode tanker!!
Vi mennesker er sosiale, vi leter etter relasjoner, fellesskap og følelsen av å høre til. For meg har nettforum og blogger åpnet en ny verden for nye bekjentskaper. Selv om jeg er helt fersk på bloggfronten selv har jeg allerede rukket å bli glad i muligheten for dypere «samtaler» enn det mange ser ut til å kritisere blogger for som overfladisk og kun opptatt av det ytre.
Jeg følger de bloggene som gir mening for meg, på samme måte som jeg i livet ellers trekkes mot mennesker som gir meg noe og jeg forhåpentligvis kan «gi» noe tilbake.
Takk for kommentar, Anne-Hilde!
Ja, vi mennesker leter etter fellesskap. Kanskje åpner sosiale medier muligheten for større fellesskap, andre fellesskap og at andre slipper til som ellers ikke ville hatt så lett for å finne noen tilhørighet?
Jeg kjenner meg ikke igjen i de som beskriver nett-fellesskap som overflatiske. Jeg har hatt dypere og mer personlige samtaler med venner jeg har på nett enn det jeg som oftest har i offline-samtaler.
Jeg tror vi trekkes mot personer på nett som kan gi oss noe akkurat der vi er i livet nå – enten vi er langtidssyke, glade i å filosofere, lese bøker, er småbarnsmamma, fjortis eller neglelakkbesatt. 😀 Derfor gir det ingen mening å snakke om alle bloggere eller alle blogglesere som «like», det er stor variasjon her.