Søndags morgen, stille i huset. Koser meg med en vaniljeyoghurt med mango og skummer gjennom nyhetsstrømmen på Facebook.
Jeg har en klok dame som nettvenn, hun er psykolog og har mange erfaringer det er verdt å lytte til. Hun hadde lagt ut link til en kronikk jeg bare må dele videre, som handler om noe jeg har skrevet en del om før.
Kronikken heter Superstressad av mindfullness, og peker på en viktig trend i tiden: Om du har det dårlig er det gjerne slik at vi får råd om å forandre noe ved oss selv, siden alt annet uansett ikke kan forandres. Ta et yogakurs, gå til kognitiv terapi, lær deg meditasjon og mindfullness, stress ned, jobb mindre.Ta grep! Ta ansvar for ditt eget liv!
Det er ikke noe negativt med å ta ansvar, men det er da heller ikke slik at alle problemer kan skyves ned på individnivå for å se om de kan løses der.
Som kronikkforfatteren skriver:
Men jag tror att många av oss i stället för att gå till psykologen skulle må bättre av att boka tid hos sociologen. En sådan kan faktiskt tala om för dig att det inte är fel på dig, det är samhället som är skruvat.
Ja, for mennesket er slett ikke laget for å tåle «alt». Hvis 90% av de ansatte på en arbeidsplass er stresset, overarbeidet og mistrives, så er sannsynligheten veldig, veldig stor for at det er arbeidsmiljøet og organisasjonen man må se på og endre på – å sende alle ansatte på mindfullness-kurs vil kanskje ha en viss virkning en kort periode, men gjør neppe noe med de strukturelle arbeidsbetingelsene.
Å insistere på at mennesker med vår psyke og våre kropper skal tåle «alt», nesten uansett hva det gjelder, er som om jeg skulle insistere på å ta den dyre steika mannen har kjøpt og steke den på 500 grader – fordi jeg har BESTEMT at det SKAL den tåle!! Og den skal smake GODT etterpå!!! Deretter skal jeg bli sur for at steika ser ut og smaker som en hard, forkullet klump, og insistere på at neste gang må vi ha en steik som har vært på mindfullness-kurs, som tåler behandlingen bedre. Nåja, det ble kanskje ikke verdens beste eksempel, men dere skjønner vel hva jeg mener?
Det er heller ikke «i tiden» å være «negativ», nå skal vi være positive og rolige og avbalanserte til alt, nesten. Men skal det være så, så mister vi jo mange kritiske synspunkter på veien, og jeg mener jo at for at vi skal klare å utvikle og forbedre samfunnet så må det være plass til de kritiske stemmene. Systemkritikk heter det.
Vi skal ikke skylde på «alle de andre» for problemer i våre egne liv, men vi skal jaggu ikke bare skylde på oss selv heller.
Og følg gjerne bloggen til Anna-Lena, hun har mange kloke tanker.
Med ønske om en så rolig og fredelig søndag til dere alle! <3
25 kommentarer
Hihi, nå gav du meg en latter på søndagsmorgenen, jeg så rett og slett for meg den steika di! 🙂
Ellers, mange kloke ord du kommer med her.
(Hodet føles ikke «skrudd på» enda, så noen kloke ord kommer det visst ikke herfra.)
Hehe, jeg synes jo jeg ser for meg selv på kjøkkenet det jeg forsøker å få steika til å «oppføre seg». 😀 Hyggelig å kunne gi deg en god latter!
Den var fin!
Støtter påstanden at noe er «skrudd» med samfunnet… For min del har bloggverdenen åpnet opp en helt ny verden av mennesker og tanker som har et mye mer «menneskelig» fokus og tilnærming til alt av utfordringer.
Man kan absolutt ikke nødvendigvis hele tiden få beskjed om å måtte endre seg selv for å «passe inn». Men kanskje kan man bruke seg selv og hverandre for å endre samfunnet??
Takk for kloke søndagstanker!
Takk for kommentar!
Interessant at du sier at du har møtt mange forskjellige mennesker gjennom bloggsamfunnet. Slik føler jeg det også, og jeg tror sosiale medier er både en arena som har et potensiale for synliggjøring av mangfold, men også for at de som ellers ikke ville bli hørt så godt kan ha en stemme.
For jeg tror jo det, at vi KAN bruke oss selv og hverandre for å endre samfunnet. Ikke bare ved å stemme til valg eller delta i lokalpolitikken, men også i det noen kaller «mikropolitikken» ved å gå inn i saker vi synes er viktige og forsøke å gjøre en forskjell.
Riktig god uke videre til deg!
Veldig, veldig viktig poeng. Det er ofte en salig blanding. Ha en fin søndag 🙂
Håper du har en fin uke! 🙂
Trodde jeg var alene om slike tanker, i disse tider med superness all over. Takk for en god start på dagen! 🙂 Blogglandia og andre medier svømmer over av supervellylkede interiørbloggere, mamma og muffinsblogger. Nettavisene flasher om bikinifitness, lavkarbo og motbakkeløp og annen ekstrem trening. Alltid handler det en deprimert energiløs som tok grep med sin negativitet og 40 kg overvekt og det på rekordtid. Ikke at det er usunt å bli sunn og komme ut av en fastlåst situasjon, det er bare at fokuset…er som du skriver om. Det er blitt et kollektivt krav at en må fylle malen, og den er jaggu ikke snau blitt. Enhver er sin egen lykkes smed, og rammevilkår og andre menneskers herjinger snakkes det lite om. For mange av disse supermenneskene som ufortrødent raser i mål, både tråkker over og sluker andre mennesker på sin vei. Men det er nesten blitt akseptert i dagenes kyniske konkurransesamfunn, hvor målet stort sett helliger middelet. Er som om et helt samfunn (særlig mediene) har fått en kollektiv krampeaktig midtlivskrise hvor resepten er å flashe egen ufeilbarlighet og superness på alle kanter, og om du stuper underveis av både selvpålagte krav og krav pålagt av andre, da er du en veik taper. Skyld deg selv sytekopp, du er bare negativ og mangler totalt ryggrad og konkurranseinstinkt. Det er blitt gode tider for endel blaserte psykologer og livscoacher hvis hovedagenda er å tjene kroner.
Nei, du er nok ikke alene om slike tanker. 🙂
Jeg skjønner godt hva du mener om at vi «oversvømmes» av vellykkethet. Det er lett å føle det sånn, og likså lett å bli motløs for at en ikke lever opp til alt dette.
Ja, konkurransesamfunn og «målet helliger midlet» synes jeg vi ser over alt, og det er helt trist.
Kan vi være en motvekt til dette? Kan vi på en eller annen måte påvirke hva det er som er «dagens tale»? Jeg vet ikke, men jeg vet at da jeg sa opp abonnementet mitt på et glanset dameblad og begynte å lese Aftenposten Innsikt i stedet så følte jeg meg _litt_ bedre, fri for alle de photoshoppa damekroppene som ikke er kropper lenger, bare skrudde idealer, men som fortsatt gjør noe med hjernen min.
Når jeg blir frisk håper jeg å kunne jobbe med noe som gir folk tilbake troa på seg selv, og lyst til å endre viktige ting i samfunnet. 🙂
Takk for fine ord, Cathrine! Vi har fått et overfladisk samfunn, som har begynt å kjøre over menneskets sanne natur. Ja vi er faktiskt en del av naturen. Derfor passer det ikke å likne mennesker med «datorprogram» som skal programmeres om. Har en klok leser på bloggen min som har skrevet at hennes erfaring av kognitiv terapi formidlet for henne at hun var en «feilvare» som skulle programmeres om. Hva er det for en behandling som pasienter til å føle at de er en feilvare? Gir det en bedre selvfølelse? Det blir riktig alvorlig hvis personer som har vært utsatt for mye overgrep som barn, og som lærte seg å skamme seg over seg selv. Skal man da behandle den med en metode som får dem å skamme seg over seg selv litt mere? Det som er viktig for overgrepsoffer er få hjelp til å se at ansvaret var hos den voksne, og at det ikke var deres feil. Da kan man bare tenke seg hvordan det går når en person som har vært utsatt for insest, når de opplever at de er en feilvare.
Vi er ikke bare vårt indre univers. Vi er også en del av et mye større univers!
Så derfor er sosiologi et meget viktig område som kan være en god base, en blant flere, til å løse samfunnsproblemer
Kjære Anna-Lena!
Det grøsser i meg når du forteller om pasienten som var en «feilvare» og skulle programmeres om. 🙁 Programmeres om til HVA tenker jeg da. Til å passe inn i et samfunnssystem hvor avvik eller annerledeshet ikke tolereres? Til å skjule følelser og menneskelighet?
Et typisk eksempel på en SYSTEMfeil vil jeg si da – for å fortsette med datametaforene.
Jeg synes både kronikken og det du skriver viser at vi trenger å jobbe sammen med flere perspektiver – både sosiologen og psykologen og legen og sikkert flere andre også, må være med når vi ser på ulike samfunnsproblemer. Kanskje oppdager vi noe nytt også da.
Folk, og hvordan folk fungerer (eller ikke fungerer!) sammen (på arbeidsplassen, i hjemmet, i samfunn) er jo noe av det mest spennende man kan forske på. 🙂
Leste artikkelen for en stund siden. Dette med ‘mindfullness’ har vært en trend i arbeidslivet lenge. Det lederkurses og coaches, nye begreper og teorier tas med. Så da ledergruppen på jobb; dvs. hver og en og hver for seg,for mange år siden begynte å omtale seg selv som ‘nærværende’, ‘jeg er jo så veldig tilstede i øyeblikket’ osv. ble vi først litt overrasket over den nye rammen for…. selvhøytidelighet? Litt ironisk sa noen at jo, fint at hxn er tilstede i øyeblikket, om hxn nå bare holdt avtalene og viste seg på jobb – og ledet. Skulle vi le eller gråte? Det ble mest latter, heldigvis.
Det forunderlige er at vi så fort hopper på disse trendene, få har motforestillinger og tar elegant til seg disse budskapene. Skaper seg et nytt image?- Ligger nok fortsatt et stort potensialet for inntjening på kurs i mindfullness.
Denne venninnen din, Cath, hun har visstnok skrevet både om dette og hint.
Nettopp… et eksempel på at også arbeidslivet er ridd av motebegreper og nye strømninger. Noen skal tjene penger på dette vettu. 😉
Leste du denne? http://www.dn.no/karriere/article2466486.ece
Lykke til med den mindfulle lederen! 😉
Jeg sier meg fullstendig enig i det som står ovenfor, mange kloke kommentarer var det her også. Vi trenger absolutt de kritiske stemmene, synes det er mye som går i feil retning, ikke minst dette at alt er opp til deg selv.
Synes eksemplet med steika var bra, har selv hatt jobber der jeg har hatt på følelsen av at jeg er blitt stekt på 500 grader, det skal man selvfølgelig tåle, klager man sprer man jo negativitet rundt seg, og det må man for all del ikke.
Interessant,,og skremmende, å lese at en person fikk formidlet at hun var en «feilvare», reagerte for noen år siden da jeg leste en artikkel om å gjøre seg selv til en «merkevare». Jeg reagerte negativt (fy meg, skal jo være positiv) på at mennesker skulle være varer, og tenkte nettopp at dersom man først er en vare, er det fort gjort å bli en feilvare.
Ja, kanskje vi alle er blitt varer nå.. 🙁
Det er bra at vi beholder de kritiske stemmene Laila, det vet jeg du gjør også! Selv om man da selvfølgelig blir stemplet som «negativ» og «klager». Jeg håper likevel at det å være kritisk, systemkritisk, gjør at noen begynner å tenke, og at flere kan ta til motmæle.
Jeg tror det er veldig, veldig mange som er helt utslitte av å være som den steika…
Jeg kjenner at jo mer overflate-positiv verden er, jo mer negativ blir jeg, kanskje for å bidra til en slags balanse? Og kanskje sykdom også kan betraktes som et sunnhetstegn i denne sammenhengen, som en reaksjon på en «gal» verden??
Ja, det kan kanskje det? Det er i alle fall slik at hva vi definerer som «normalt» og «unormalt», ikke er statiske, gudegitte størrelser, men sosiale konstruksjoner som alltid er i endring, og som er forskjellige fra sted til sted.
I en veldig overflate-positiv verden blir jo snart den lett realistiske personen stemplet som «negativ».
Eller kanskje det er slik at mange tviholder på positivitet for å slippe å tenke på, se på eller gjøre noe med det som er galt i verden?
Haha, du får sagt det, og jeg er helt enig. Det skumle er at ikke jeg selv har tenkt disse tankene før det ble pekt ut…
Det viser vel kanskje hvor internalisert tankegangen som regel er?
«Vil du ikke, så skal du» er et uttrykk min gamle mormor brukte når hun jobbet med noe hardt. Det ligger noe av det samme i det som «går det ikke med makt, så bruk mer makt». Hmmm….
Kanskje det ikke går i lengden?
Dette var kloke ord. Skal jammen lese artikkelen du lenker til. Har selv måttet kaste inn håndkleet og få ei sykemelding fordi jeg ikke makta alt jeg skulle akkurat nå. I dagens samfunn har vi (særlig kvinnene) lett for å ta på oss litt for mye, og når det butter imot skal vi jammen klare å mestre det også på egen hånd. For eksempel tenker jeg at jeg må det og det for å bygge meg opp igjen.
Synd å høre at du har blitt sykemeldt og at du har «møtt veggen» på en måte.
Ja, når man blir sykemeldt så skal man klare det og det for å bygge seg opp igjen. Det ligger jo noen forventninger der. For eksempel tror jeg at en sterk forventning til de sykemeldte er å GÅ TUR. Det skal gjøre godt for ALT skjønner du. (Jeg er selv en veldig tilhenger av natur og naturopplevelser altså). Men jeg håper du skjønner hva jeg mener. Det er kanskje ikke det å gå tur som er den riktige veien tilbake til helsa for alle, selv om fysisk aktivitet som regel er bra. Kanskje må man først fokusere på å klare å ha et hverdagsliv, begynne med de minste bestanddelene som mat og søvn, før man kan legge andre planer. Sånn er det for noen, ikke for alle.
Ønsker deg god bedring og at du ikke stresser med å bli bedre, selv om alle vil raskest mulig tilbake i jobb kan det noen ganger virke mot sin hensikt.
Jeg tenker at jeg har ansvar for ganske mye i livet mitt. Også å sette grenser for rundt meg selv. Jeg synes ofte det er noe av det vanskeligste.
Jeg er enig i det du skriver. Vi styrer for mye..Men: Vi trenger ikke lese disse utrolig vellykkede bloggene. Vikan velge å la være.
Siden jeg er syk,og til tider veldig syk. Må jeg prioritere ganske strengt, Jeg synes det var vanskeligere før. Kanskje det har med aldre å gjøre 😉 .
Når jeg blir for sliten. Eller for syk. Tenker jeg : hva kan jeg ta bort for at det skal bli bedre?
Jeg tenker at hvis jeg passer på meg. Blir verden bedre rundt meg for dem rundt meg også!
Takk for fint innlegg som satt igang masse tanker i meg 🙂
Ja, det er veldig vanskelig å sette grenser for seg selv. I hvertfall når man opplever grensene så snevre at det er kvelende til tider. Men – vi har jo ikke noe valg, vi skal klare oss på best mulig måte. 🙂
Tusen takk for hyggelig kommentar!
Fantastisk morsom pararalell det med den steken 🙂 gliste litt av den. Men du får satt fingeren på noe jeg har tenkt over også. Det med at «alle» er vellykket utad. Jeg har også sagt opp ett glanset damemagasin – rett og slett fordi jeg ikke orker å forholde med til hvordan man bør og skal være både uten på og inni. Jeg orker ikke det på nyhetsstrømmen til FB heller så flere er «blokkert» og fjernet. Ønsker å forholde meg til folk som har «ekte» liv. Både oppturer og nedturer. Heldigvis har det kommet flere på banen som blogger om helse og liv. Ikke bare ting og tang. Ønsker at vi alle blir flinkere til å glede oss over det små tingene i livet <3 🙂
Jeg tror ikke det er godt for oss å få en intenst, ustoppelig strøm av det «perfekte» rett inn i hodet til enhver tid.
Vi har så mange informasjonskilder nå, så utrolig mange flere enn for bare 10 år siden. Hvis «alle» velger å vise frem den perfekte biten av seg selv, hvis det _bare_ er de perfekte sidene vi ser, så tror jeg lett hjernen vår tolker (ganske så ubevisst!) at alle andre er «sånn». Selv om de ikke er det!
Jeg håper vi kan få mer av de gode samtalene, utveksling av spennende tanker, deling av det som også er problematisk, vrient og litt kjipt – så kan vi heller vokse på det og glede oss over oppturene som er. 🙂
Måtte bare anbefale dette innlegget ditt i en debatt hos Lammelårtankers blogg om hvordan vi går videre i «mammabloggdebatten».
Enig med flere i at for meg har bloggverdenen åpnet muligheten for å få innblikk i andre menneskers tanker om ting som for meg bare har vært positivt og oppbyggende.
De såkalte «mammabloggerene» som beskyldes for å gi oss andre urealistiske forventninger til mammarollen, får «styre med sitt», de har også helt sikkert sine utfordringer, som håndteres best ved å vise et perfekt ansikt utad. Finnes ikke disse i det virkelige liv også? Å be folk dele mer av sine utfordringer, er ikke bare bare. Det koster, og det vet den som har prøvd. .
Så får man være glad for at dere som deler finnes, det betyr mye for mange!