Barn og verdier

15

Som bonusmamma bryr jeg meg selvfølgelig om hvilke verdier og normer vi lever etter i vår lille familie. Jeg vil at Lille Sprell skal få med seg noe godt og trygt fra oss.

Dette temaet opptar meg litt ekstra i dag, siden jeg kom over to saker jeg synes utfyller hverandre litt.

Den første saken er et leserinnlegg fra en jente publisert på Aftenpostens nettsider med tittelen «Sannheten om foreldrene mine». Jenta, som nå er 19 år, reflekterer over hvordan hun nå ser foreldrenes verdier og holdninger utenfra på en annen måte enn da hun var yngre, og hun liker virkelig ikke det hun ser. Det får meg til å tenke på at det vi gjør og sier i dag, vil Lille Sprell bære med seg og før eller senere bli så bevisst at hun kan reflektere over hvordan vi er som mennesker og medmennesker.

Er vi bevisste nok overfor barna på hvilke verdier vi uttrykker og hva våre handlinger sier om oss?

Jeg er for eksempel opptatt av hvilket selvbilde Lille Sprell som ung jente kommer til å få. I spalten Preik kan vi i dag lese om foreldre uten nettvett, og den kronikken lærte meg at det finnes et sted som heter «Moviestar Planet». Sexy og lettkledde internettfigurer rettet mot barn, og da spesielt jenter. Faren for uønsket seksuell oppmerksomhet blir omtalt i Preik, jeg er likså opptatt av hva det gjør med unge jenter å skulle tilbringe mye tid på et slikt nettsted der alt handler om å «ta seg ut», om å bygge opp en virtuell figur som skal være sexy og tilgjengelig.

Jeg håper at Lille Sprell aldri, aldri får lov av mor eller far til å ha en profil på et slikt nettsted, eller å bruke tiden sin på dette. Hun skal i hvertfall ikke få lov til å holde på med det her hjemme! Seksualiseringen av barn og det kjøps- og kroppspresset som slamres i ansiktet på stadig yngre barn, og spesielt jenter, er helt grusomt. (Av samme årsak vil Lille Sprell heller ikke i år få noen Bratz til jul.) Les mer om seksuell objektivisering hos Sociological Images, det er en vekker!

Barnevakten mottar reaksjoner på MovieStar Planet

Hvem er du til å snakke, er det kanskje noen som tenker, du er da vel så opptatt av glitter og glamour med neglelakker og antrekksplanlegging? Ja, det er sant det. Jeg er ganske jålete innimellom! Det må jeg tåle at Lille Sprell blir også – med tid og stunder. Men det skal ikke få lov til å være det viktigste i livet.

Jeg vil ikke at hun skal lære seg at hennes verdi ligger i hvordan hun ser ut, hvilke klesmerker hun går i eller om hun har på seg sminke eller ei. Jeg vil at hun skal se at livet har så uendelig mye å by på, og at hun er et verdifullt menneske også uten ytre lag med krigsmaling. Jeg vil at hun skal lære å tåle at man kan bli møkkete på henda, at håret ikke trenger å være stylet og at det er faktisk helt greit å dasse rundt i joggebukse en dag om hun vil det.

Jeg vil at hun skal lære at man ikke bedømmer andre menneskers verdi ut fra deres ytre, hvor mye penger de har eller hvor de kommer fra. Jeg vil at hun ikke skal være den av jentene i klassen som stenger ute andre, jeg vil at hun aldri, aldri skal bli en mobber.

Jeg vil at hun skal møte og lære å kjenne folk fra ulike land og med ulik kulturbakgrunn, enten det er fra Egypt eller Trondheim. 😉

Jeg håper at jeg klarer å være en positiv faktor i dette. Såpass seriøst får jeg vel ta rollen som bonusmamma?

 

Share.

About Author

15 kommentarer

  1. Med disse verdiene tror jeg ikke jeg ville vært redd for å være en dårlig bonusmamma! Glimrende, Cathrine! 🙂 Dette er SÅ viktig, og jeg syns det snakkes og skriver altfor lite om det. Barn plukker opp slike ting så lett, og selv små inntrykk påvirker dem. Det er vår oppgave å sørge for å sile inntrykkene, og formidle hva som er viktig!

    • Tusen takk for det, Maria!

      Jeg er likevel bekymret, ut fra det jeg vet om for eksempel press fra jevnaldrende. Hva hvis «alle andre» jentene i klassen får ha profil på «Moviestar Planet», men ikke Lille Sprell? Det er tøft å stå utenfor også, kanskje for tøft for de små.

      Nettopp derfor tror jeg det er viktig at vi løfter frem disse temaene og får diskutert dem, kanskje til og med ta det opp på klassemøter og foreldremøter, slik at man kan være oppmerksomme på problemet i fellesskap.

      • Ja, det kan være tøft å stå utenfor. Jeg husker jeg hadde en lengre diskusjon med en eks om dette, da vi diskuterte mulig fremtidige barn og barneoppdragelse. Han mente at han ikke ville nekte barna sine noe som «alle andre hadde/gjorde/fikk» fordi han var redd for hvordan barnet da ville føle seg. Mens jeg mener det er viktig å sette grenser og vise og forklare barn hvorfor det ikke er sånn at de for eksempel får en profil på dette nettstedet/ikke får leke med lekepistol/ikke får gå i seksualiserte kostymer på Halloween. Det kan nok være kjipt for dem der og da, men jeg vet i alle fall at jeg er veldig takknemmelig for de grensene og verdiene nå som jeg er blitt eldre.

        Hvis det blir en veldig tydelig utenforskap kan det nok kanskje bli for tøft. Tror forslaget ditt om å ta opp dette på f.eks. foreldremøter og alliere seg med andre foreldre er veldig godt! Flere burde tenke som du her! 🙂

    • Tusen takk, Rudolfine! 🙂

      Jeg trenger å bli minnet på det selv også, det skal sies. Dagene kommer og går som hverdager flest, og det praktiske tar større plass en grundige refleksjoner om det man gjør gjenspeiler de verdiene man står for og vil synliggjøre. Noen tenkepauser i blant har vi nok bare godt av. 🙂

  2. Stå på ditt, jeg er helt enig i det du skriver. Det er tøft å stå utenfor, men det kan være lettere når det er fordi man ikke får lov av foreldrene sine, enn av andre grunner. For meg hjalp det i alle fall å skylde på de «dumme, teite og strenge» foreldrene mine (det tålte de heldigvis å bli kalt i noen år ;-)). Det syns jeg de var da, men nå er jeg veldig takknemlig for å ha hatt det litt kjipt pga. foreldrene mine i puberteten. Jeg rakk dog å vokse opp før det ble såpass ille som det er nå, for det syns jeg at det er. Jeg håper liksom på at det etter et visst punkt vil snu, at majoriteten av foreldre skal bli mer bevisste, men jeg tror dessverre ikke at det er så sannsynlig. Gruer meg til den delen ved å ha barn, men jeg får vel bare arve pappas «BLI KJIP»-genser og la det stå til 😉

    • Ja, kanskje det er bedre å ha de teite foreldrene å skylde på når det komer til stykket? Det var egentlig et godt poeng!

      Mine foreldre gav heller ikke etter for det mote- og kjøpepresset som fantes da jeg gikk på ungdomsskolen. (Jeg har inntrykk av at det er der det er verst.) Men det presset som finnes i dag må jo være et hundretalls ganger mer intenst? Eller er det bare vi som er blitt voksne og mer oppmerksomme på det?

      Vel, vil heller være en kjip bonusmamma enn å videreføre usunne holdninger og verdier! 😀 Får vel stålsette seg for noen diskusjoner da, er vel mer redd for at hun skal klare å snurre pappaen rundt lillefingeren. 😉

  3. Dette innlegget ditt likte jeg veldig godt! Og, jeg deler det videre via min blogg, for det er nok mange som trenger en tankevekker.

    Når jeg ble bonusmamma for 9 år siden, var hun 8 år, snart 9. Jeg hadde ikke vært lenge inne i bildet men klarte ikke la være å si min mening når hun skulle i bursdag og sminket seg!! Jeg ble sjokkert og tenkte meg ikke om. Hun dro med sminke, det var jo ikke jeg som bestemte. Men, det ble også slutt på det etter dette og i dag takker hun meg for at jeg sa i fra, for nå ser hun at hun var alt for ung!

    Det er deilig å være bonusmamma! Vi har et venninneforhold, og min bonusdatter liker at jeg ikke har mamma_som_maser_eller_passer_på_alt_hele_tiden rollen.

    Jeg er helt sikker på at LilleSprell har den beste bonusmamma hun kan få!! <3

    • Tusen takk for en hyggelig kommentar, Gry! 🙂 Og ikke minst for deling, du vet hva de sier: «Sharing is caring».

      Interessant å lese om din erfaring som bonusmamma også! Jeg har tenkt det samme selv, at de er vel altfor unge til å sminke seg når de er 8-9 år…

      Ja, jeg synes bonusmamma-rollen er helt toppers! 😀 Vi får kanskje ikke _bestemme_ så mye, men så får vi et slags venninne-forhold som du sier. Det er kjempelykke!

      Jeg føler meg absolutt ikke som verdens beste bonusmamma dessverre. 🙁 Til det er livet mitt, også når bonusdatteren er her, så mye påvirket av sykdom. Altfor ofte blir vårt familieliv begrenset på grunn av dette, og jeg føler at jeg får gjort, sagt og vært bare en brøkdel av det jeg _kunne_ og _ville_ ha vært. Men som en god venninne sa til meg: Vi som er syke er i alle fall ikke likegyldige, og vi prioriterer barna 100% når vi har muligheten til det! Så sånn sett håper jeg at jeg ikke svikter helt i alle fall. 🙂

      • Du svikter garantert ikke Cathrine!

        Og jeg vet jo mye om hva sykdom påvirker familiens struktur, på godt og vondt.
        Senest i dag var bonusdatter her på besøk, hun er jo nå «voksen» og kjører selv, og etter at jeg hadde laget mat og middagen var spist så måtte jeg ligge på sofaen en times tid før jeg orket å være særlig deltakende igjen. Sånn er det bare. Men, jeg følte litt på det, «nå som hun endelig er på besøk litt så ligger du her». Men jeg hadde rett og slett ikke noe valg!

        Og det er sant det venninna di sier, sykdom gjør at når man orker å gjøre noe med barna så gjør man det ett hundre prosent! Da er man virkelig tilstede!

        Har ikke blogget om innlegget ditt ennå, men det kommer. Er i litt sånn «orker ikke blogge akkurat nå_modus» , og jeg som egentlig elsker å skrive! Tror jeg bruker for mye energi på feil plass, må finne ut hvor! 😉

        Fortsett å være den gode bonusmamma’n du er, det skal jeg og! 😉

        klem

  4. Niåringen min får spille moviestarplanet, og har gjort det lenge, men jeg må si jeg reagerer på å bli ansett som en forelder uten nettvett av den grunn. Det er en grov forenkling å stemple disse foreldrene som uvitende. Spørsmålet er kke så enkelt.
    1. For det første er det dessverre ofte slik at de fleste i klassen spiller moviestarplanet. Jeg vokste opp med foreldre som satte mye strengere grenser for hva jeg fikk se på TV, enn det mine klassekamerater fikk, og den utenfor-følelsen DET gir et barn, skal man ikke kimse av. Det er vanskelig å stå der i friminuttet dag ut og dag inn og være utenfor fordi du ikke er med på det alle snakker om. Det gjør noe med et barn, ikke bare der og da, men det er med å definere hvem du er i det sosiale spillet på skolen og i gata der du bor. Jeg vil ikke sette slike grenser for mitt barn bare fordi det får meg til å føle meg som en god og grensesettende forelder. Livet og oppveksten har andre aspekter, som en forelder også må ta med i vurderingen.Hvis du vil forby MSP bør du ta det opp med læreren eller foreldrene til de andre barna, slik at alle dropper det. Det funket for oss, og barna forsto og aksepterte. (En annen sak er at dette var ifjor, og nå har de begynt igjen, så da må vi ta den samtalen på nytt….)
    2. Seksualisering av ban – helt forferedelig, men det gjennomsyrer samfunnet, og du har ikke gjort jobben din som forelder hvis du nøyer deg med å nekte MSP, samtidig som du f.eks tillater bratz eller barbie eller top model eller litt for voksne klær fra H&M. Uansett hvilke av disse tingene du forbyr eller tillater, så må du faktisk snakke med barnet ditt om disse tingene – om igjen og om igjen om ting som de ikke forstår så godt – om at barn er barn og voksne er voksne – det er kjempevanskelig – mye vanskeligere enn å forby et dataspill!
    3. Nettvett – foreldre som tillater MSP vet veldig godt hva det handler om , og at det finnes chat der. Dette kan man forby, eller man kan bruke det som en mulighet til å lære barne nettvett og -kompetanse. Man kan lære dem at de ikke skal snakke med fremmede på nettet, aldri fortelle navn og adresse ,melde fra til voksne hvis noen sier noe de ikke forstår eller synes er rart. Men i chat’en snakker de også MASSE med barn de kjenner IRL, og det er en fin mulighet til å bygge opp erfaring i hvordan man snakker, og ikke snakker, til andre mennesker på nettet. Jeg ser også at klassevenninnene bruker chat’en på MSP til å chatte med hverandre, for dette er barn som ikke har facebook, mail eller mobiltelefon. Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis er en bedre løsning å nekte dem denne treningen nå, for så å slippe dem løs på egen hånd, uten trening, når de er så gamle at du uansett ikke kan kontrollere dem.

    Ble langt, og kanskje litt spissformulert dette. De er ikke meningen å være krass,men jeg blir så engasjert, og så er jeg ikke enig i at det å sette grenser er bra nok!!

    • Hei Marie!

      Jeg tror nok dette er en sak folk vil ha varierende meninger om, og takker for at du drar frem flere interessante nyanser her. Det er jo også ganske ømtålig å «legge seg borti» andres grenser for og oppdragelse av barn, så at engasjementet blir litt høyt må vi bare tåle. 🙂

      Jeg anser ikke foreldre som totalt uten nettvett selv om de lar barna sine spille ett enkelt spill eller delta på en enkelt plattform, som du skriver om selv kan det handle om å være bevisst på _hvordan_ man bruker nett og sosiale medier. Jeg kommer litt tilbake til dette.

      Selv om de fleste i klassen spiller dette spillet, ville jeg vært negativ til det. Du skriver at man ikke skal kimse av det å bli stående utenfor. Jeg kan være enig med deg i at det oppleves som hardt for mange barn, men samtidig signaliserer man også noe ved å gi etter for gruppepress. For å sette det på spissen så kan det hende at vi viser at det er best å være «som alle andre» og at det «alle andre gjør» skal få lov til å være med på å definere hvem du er. Jeg respekterer at du ikke vil sette disse grensene, men har en annen oppfatning enn deg på dette.

      Jeg er enig i at man heller vil nå lenger i å ta opp dette med alle foreldrene i klassen, ikke bare for å _forby_ noe, men for å diskutere hva som faktisk er ok at barna driver på med.

      Så er det dette med seksualisering. Her tror jeg også på å være så konsekvent som mulig, og det betyr at jeg også ville ha latt være å kjøpe Bratz og lignende, når det kommer til det materielle. Men det viktigste ligger jo i det du sier om å ikke gi seg på å diskutere og snakke med ungene om disse temaene, igjen og igjen og igjen! Det er vel her noe av den vanskeligste jobben som foreldre ligger, i å være konsekvente både i ord og handling.

      Du har mer erfaring med MSP enn meg, og jeg ser at du skriver om muligheter til å stenge av chat og lignende i spillet. Det du sier er jo et eksempel på god nettvett, synes jeg. Likevel kommer jeg ikke bort fra at selve spillet ikke tiltaler meg og at Barnevakten har advart mot det som kan foregå der. Jeg skjønner at også de yngre barna som ikke er gamle nok til for eksempel Facebook kan ha glede og nytte av for eksempel chat, men jeg tenker meg at da må det eventuelt finnes alternativer som ikke er pakket inn i et rammeverk som går i mot det jeg står for.

      Jeg er helt enig med deg i at det å sette grenser kun ved å forby ting ikke er bra nok, men noe ville jeg nok likevel satt ned foten for, og MSP synes for meg å være en av disse tingene.

      • nei, MSP tiltaler ikke meg heller – faktisk kan jeg ikke fordra det! Men det har nå ihvertfall satt fart på de nødvendige samtalene med barnet- idag for eksempel har vi snakket om det med mobbing på nettet, og at det antagelig finnes flere «lokkemenn» på MSP enn i byen vår, og hvordan man skal forholde seg til disse. Vi snakket om at hva som er lov og hva som ikke er lov, og hvilke muligheter MSP har for blokkering og ignorering av andre brukere, og hvordan man melder fra om overtramp. Alt i alt var den samtalen så bra at jeg nesten var glad for at MSP framtvang den! Ellers er jeg enig med deg i at man ikke skal legge seg flat for gruppepress – men det er en vanskelig grense mellom det, og det å stå utenfor på den sosiale arena. Vi har valgt å trekke den grensen ved bilsikring – niåringen min er den eneste i klassen som må sitte i beltestol, og på nettet ved aldersgrenser – vi juger ikke på aldersgrensen på Habbo eller facebook uansett hvor mange i klassen som gjør det. MSP derimot er åpent for niåringer, og det er både en møteplass, og en felles referanse for barna idag. Senest idag kom min datter hjem med en ny venninne, og fortalte glad at «Emma er også på MSP» – da har de hatt noe til felles å snakke om, og dessuten kan de treffes på chat’en der når de ikke er sammen.
        Men – en ny dag bringer nye diller – og nå er det bare HayDay som gjelder – et koselig og pedagogisk spill om det å drive en bondegård, og «alle i klassen er på HayDay!», så da er alle fornøyd 🙂

        • Så godt at dere fikk en så fin samtale! 🙂

          Nå er hele familien hekta på HayDay her hjemme også, herlighet. 😀 «Hvor mange kuer har du?», «Jeg trenger mer mais!!» – utrop som kommer fra sofaen og bordet her. Veldig fornøyelig spill altså!

          Lykke til videre da, med den digitale tilstedeværelsen. Vi har Lille Sprell her nå i helgen, så da skal jeg forsøke å høre litt med henne om MSP og sånne ting….

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.