~SerendipityCat~

Just after returning from a wonderful holiday, I noticed some new links to my blog. Imagine my surprise when I found that the author herself of the book “The State of Me” had written a post about my review of her book!! Apparently I am her first non-English reviewer, which I find odd – based on how important I thought this book was I would have imagined far more people writing about it! But then I became guilt-ridden for not commenting on the book in English, after all we now live in the era where authors and readers might actually get in touch and enjoy sharing viewpoints. (This is still new and fascinating to me as a book-lover, although it has happened to me before.)

So I just wanted to make a translation of my original review. It is not a traditional book-review, as I am not a literature-critic I mostly like to write about how I relate to the books I read, not trying to pick them apart and analyzing them. (Please note that my skills in writing English seems to have deteriorated substantially after I got ill, but I hope you might like it after all.)

~

The State of Me by Nasim Marie Jafry (blogging here) is a strong and touching story about Helen Fleet who comes down with a stomach infection during a year abroad as a student in France, and gets struck by ME ( link here to an information leaflet about ME in Norwegian removed). In the 1980′s, when she gets ill, very few doctors know about or understand this illness, and much of the book thus tells about her struggle to get an answer to what is wrong with her. Mainly she is bedridden in her parents’ house, and after a long time (years!) she is diagnosed with ME – based on tests showing that she has a Coxsackie B4-virus. Physical tests later shows that her muscles no longer can produce enough energy.

This is a book that first of all is very emotionally hard to read. Helen’s fight to keep a sense of her own identity, her ups and downs with the boyfriend who comes and goes in her life and their struggle to try to save their love touches a deep fear inside me that I think everybody who has ME experiences – the fear of being left by your loved one because you have become too ill to be a good partner.

For 13 years this novel follows Helen’s fight against the illness, and her fight to live, not just to exist.

“I’m always measuring out my energy behind the scenes, but people don’t see it. They see you at a party and think you’re fine, they don’t see you resting all day to be able to go, and being wrecked all next day because you went. They don’t see you leaning on walls at bus stops because you can’t stand for more than five minutes. They don’t see how tired your arm gets after beating an egg. They don’t know you almost always have poison in your calves when you wake up. They don’t see you weeping because you’re so tired of it all..”

This is not always a story that brings you hope, but Helen copes with her illness with humor, great courage and touching ability to go on. That he challenge of relating to the surroundings (family, friends and boyfriend) sometimes poses a greater challenge than handling the physical problems is very recognizable. Of course her mother sometimes gets tired of nursing her own daugther – and humoristically described Helen is not always being an easy patients for her helpers either.

One could comment that sometimes this book seems too long, that there is not a lot of things going on, but that is exactly the point of describing an illness like ME – where getting the mail or preparing a light dish for dinner can be the only (and most important!) thing you are able to do that day – and where learning to feel happy about coping with just those little things that everyone else seems to take for granted (as it feels they do) – because at least that day was not about lying in the darkness struggling with the pain.

I read The State of Me because I am in a process where I wish to understand as much as possible, to be as prepared as possible, to try to find solutions and learn from others’ stories of getting better. In that way this book gave me quite a lot – and a strong sense of recognition. One other effect this book had on me was that I have started to write down some of my history and reflections. If that is something I will just look back on in 15 years time with a shudder, or if I am going to do something more of it I have not yet decided.

I had sworn that this blog should not be a blog about my illness, but it seems that I am not able to leave this subject that I now also has taken an interest in when it comes to the political behind the treatment of patients  – how disagreements in the medical community and different interests can stand in the way of what is really best for the patients, and how money and resources ends up in programs that not follow up on what the patients themselves thinks is best. This is also a subject the book gives you insight in.

In August 2007, the National Institute of Health and Clionical Excellence (NICE) published guidelines for the management of ME, which – while acknowledging it can be as disabling as MS or lupus – indicate cognitive behaviour therapy (CBT) and graded exercise (GET) as the primary treatment. In doing so, NICE has blatantly disregarded the biomedical model of the illness in favor of the psychosocial model. There has been widespread condemnation of these guidelines…

(I got tipped about this book via the blog  “Tired of ME”)

Litteratur, ME Anbefaling, Bokanbefaling, bøker, Lese, Litteratur, ME

Som en oppfølging av gårsdagens innlegg – jeg har fått Song for Eirabu i posten  (via Haugen Bok), og tenkte jeg så smått skulle begynne å lese på den i går ettermiddag. Det ble kveld og det ble natt, og til slutt måtte jeg sove, men jeg fortsatte allerede da jeg våknet i grålysninga i dag (for da var det ikke mer søvn å få likevel). Det siste døgnet har jeg altså drømt meg bort i en overveldende fantasiverden med blot, kjærlighet, slag, guder og intriger.

I Song for Eirabu har Kristine Tofte skapt en hel verden med sagn og skikker, land og riker så detaljert at man bare må bli imponert over hvordan alt er satt sammen. Innimellom kan det nesten bli i meste laget, for jeg lar meg så rive med av historien til de enkelte karakterene at jeg av og til må stoppe opp når jeg kommer til stedsnavn og politiske intriger og sjekke kartet igjen – hvor var nå dette hen? I kampen mot verdens undergang blir menneskenes egen vilje utfordret av gamle spådommer og gudnes krefter. Søstrene Ragna og Berghitte lengter etter å komme vekk fra den gamle husmannsplassen, og er uten å vite det utvalgte til noe langt større enn seg selv.

(Og jeg tenker: Jeg vil også stå på en lysning i skogen og føle sverdet mitt suse som en vind gjennom lufta, eller kjenne kvitvargens pels mellom hendene! Sitte rundt bålet og høre blotgydja synge de gamle sangene..)

Jeg likte stemningen og språket så godt, det er noe ærbødig og høvisk over det hele. Jeg liker godt at kvinnene er så sterke og tydelige i boka – i innlevelsen av søsterskap, mor-datter, lærling-mester. Om mennene sitter benket rundt langbordet og skal bestemme om de skal gå i strid eller ikke er det likevel de sterke kvinnene i bakgrunnen de spør til råds, og det er kvinnene som først og fremst har evner til å se lenger enn det jordiske.

Nå kan jeg nesten ikke vente med å finne ut hvordan det går videre – spesielt med Ragna som selvfølgelig ble min yndlingskarakter med en gang, så vitebegjærlig, egenrådig og sterk. Så når Tofte presterer å si på Twitter at det skal være TO år til neste bok i trilogien kommer er jeg ikke sikker på at jeg tar så lett på det. Nuh får du skrive da!!

(Forøvrig bør det nevnes at boka er stor, pen og faller godt i handa – det likte jeg også!)

~

På Kristine Toftes blogg kan du lese om boka og skriveprosessen. Og 4. juni er det lanseringsfest - jeg kommer om helsa holder!

Litteratur Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Fantasy, Kristine Tofte, Lese, Song for Eirabu

Andre bloggere er en stor inspirasjonskilde når jeg bestiller nye bøker. Det hender ganske ofte at jeg leser et flott innlegg om en bok, og klikker meg rett inn på Bokkilden eller lignende og handler i vei. (Til min lønnskontos store fortvilelse, og min store glede…)

Så da jeg så denne sterke leseropplevelsen inne hos Avil, var ikke veien lang til Aina Bassos “Ingen må vite“.

Som handler om blodskam og straff, blant annet. En historisk reise inn i en tøff hverdag, hvor menneskene ble så levende for meg at jeg var trist jeg ikke kunne følge dem videre da boka var slutt.

Du har så rett Avil, dette var helt vidunderlig. For en vakker, vakker bok! For en sterk og nær historie, som fikk meg til å spontanhikste fordi jeg var så rørt da jeg kom til siste side.

“Varsomt hjerteskjærende” sa anmelderen i Nordlys. Ja, det er sånn det føles.

Bare den følelsen av nærhet til naturen og menneskene som hun klarer å formidle… jeg er så imponert. Og med et så flott språk uten de store overdrivelser og lange utlegninger.

Aina Basso er kjent i bloggermiljøet som Flimre, og på bloggen hennes kan man finne mer om boka, interjvuer, anmeldelser etc. (Du finner en linkliste i høyre menyen der, veldig bra utgangspunkt!)

Andre har sagt…

Elin på “Av en annen verden” ble både sint og rørt ~ ja, jeg ble også rasende på Gabriel!! Hvordan kan man gjøre sånt? På Nynorskbok leser vi at det er: “…ein poetisk punktroman som er så spennande at det er uråd å leggje han frå seg. Ein sjeldan og imponerande kombinasjon.”

Bharfot har laget et flott høstbilde sammen med boka, og Bharfot skriver så veldig fint om den, du må nesten bare gå inn der og lese. Leselama sier at “Alle må vite”, og alle burde definitivt vite om denne boka!  Bibliotekarene anbefaler er en blogg for bokelskere (det også).  Belmotte tower er ikke like udelt positiv, men gir den bra omtale.

Det er selvfølgelig mange andre som har sagt noe også, men jeg tror jeg må stoppe her.

Har du lest boka? Hva synes du?

Litteratur Blogganbefaling, Bokanbefaling, Bokanmeldelse, bøker, Lese

Nå er det jo slik at når vi leser bøker tolker vi dem i henhold til vår egen virkelighet og kontekst, noe jeg også følte på når jeg leste disse to bøkene av Marianne Mjaaland. Spesielt den sistnevnte boka, 13. uke, har jo fått en del omtale i forhold til tematikken rundt abort, og det var så absolutt interessant det hun skriver.

Kort oppsummert: “Unaturlig dødsfall meldes” – roman fra kirurgmiljø som blant annet tar for seg hvor sterk den sosiale utstøtelsen kan være for den som gjør feil i jobben – feil som kan ha fatale følger. Ambisiøs, ung lege, gubbete arbeidsmiljø, tempo, utroskap, svik og vennskap. “13. uke”- fortsatt i samme legemiljø, etiske dilemmaer rundt senaborter, beslutninger og konsekvenser og ikke minst kvinneliv.

Min virkelighet gjorde at for eksempel tematikken om senabort kom litt i skyggen for tematikken om sykehusets indre liv, den harde justisen i legemiljøet og beslutninger som ikke alltid er tatt med pasientens beste i fokus. En diskusjon jeg har hatt med flere og forfulgt lenge, blant annet i forhold til fremmedgjøring i pasientrollen.

Bloggen “Legelivet fra innsiden” skildrer noe av problematikken her i innlegget “Om legerollen og maktesløshet” , hvor h*n blant annet skriver:

Vi klemmer og dunker og stikker i pasientene våre.Vi spør om tilsynelatende irrelvante, meget personlige ting. En uønsket intimitet for den som er pasient. Ingen vil være syk. Mange er forvirret. Alle er utrygge.

Interessant lesning fra et legesynspunkt, med personlig maktesløshet for en lege hvor idealismen og pasientene må vike plass for effektivitetskrav og innsparinger.

Men tilbake til Mjaaland her altså. Man får jo ikke akkurat større tillit til å overgi sin kropp til helsevesenet etter å ha lest “Unaturlig dødsfall meldes”. De oppfører seg ikke akkurat pent de som gjør feil i denne boka, prøver å dekke over for hverandre, skyver skylden over på noen andre. Ingen beklager overfor de pårørende når den unge kvinnen som ønsket seg barn dør under det som skulle vært et rutinemessig inngrep. Og hovedpersonen, Vera, tenker: “Når hun skal være ærlig har hun jo selv lest sakkyndigeerklæringene og stusset over hvor perfekt og tilsynelatende umerkelig de dekker hverandre, slik at all skyld smuldrer bort. Dessuten vet hun som alle andre på innsiden hvor vanskelig det er å angripe legene utenfra. Har vel iblant vært lettet ved tanken på at det har vist seg så å si umulig å få en lege dømt. For noe som helst. Og særlig feil begått i behandlingssammenheng.” (Det med beklagelser fikk meg til å tenke på denne posten hos Fullt Hus.)

Slik forfølges også tematikken i “13. uke”, hvor legenes ego også får gjennomgå som en kjerne til kulturen på sykehuset:

Det er ikke lett å erkjenne, verken for seg selv, kollegiet eller pasienten, at man har gjort feil. Men kanskje faller det særlig tungt for de flinke, perfekjonistene og preseteristene. De som alltid har lyktes og som har så mye mer trening i å takle suksess enn nederlag. For dem kan selv små feil ryste selvbildet slik at hele den tilsynelatende solide, men altfor stive og derfor skjøre konstruksjonen krakelerer. For dem personlig, men også for dem som gruppe. Kanskje fordi rekkene bestandig er sluttet så tett og blendende hvitt mot offentligheten at hver plett blinker som en fyrlykt. Den enkeltes skam kleber ved alle. Og da blir løsningen enkel: Støte det sorte fåret ut, slik at flokkens skinnende overflate igjen kan blankpusses. Eller lukke den skyldige inne og skjule ham godt.

Begge Mjaalands bøker inngir et visst ubehag når man leser dem, det skulle vel nesten si seg selv. (“Kvinnekonger” kaller henne “Ubehagets dronning”). Jeg synes bøkene var velskrevet og altså med interessante spark i flere retninger.

Litteratur Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Bokanmeldelser, Helsevesenet, Lese

Jeg skrev tidligere i et meme om boken Blindness (1995) av José Saramago, den portugisiske forfatteren som fikk Nobelprisen i litteratur i 1998.

Boken begynner med en hendelse hvor en sjåfør stanser bilen på rødt lys i et kryss. Før lyset har rukket å skifte tilbake til grønt, er han rammet av en hvitglødende blindhet. Ganske snart blir også de som hjelper den uheldige sjåføren også blinde, og da epidemien er et faktum og begynner å gripe om seg, velger myndighetene å internere de rammede i et gammelt mentalsykehus. Det er selvfølgelig ikke slutten på smittefaren, og Blindness blir en skremmende og rivende historie om samfunnsstrukturer og mennesker i oppløsning. Størstedelen av historien utspiller seg dog innenfor interneringsleirens vegger, hvor vi følger nærmere et visst antall av de som har blitt rammet av blindhet. En kvinne – øyelegens kone – har av en eller annen grunn unnsluppet blindheten, men utgir seg for å være blind for å kunne følge sin mann. Hennes vitnesbyrd fra interneringen tar oss med gjennom grufulle omstendigheter og opplevelser.

Saramago skriver på en flytende og uvant måte, hvor dialoger og setninger følger på hverandre uten stans. Det gir teksten en fortettet følelse hvor man rett og slett famler seg frem noen ganger. Man må finne rytmen i lesingen, og for meg gjorde det enda større inntrykk.

“Saramago’s experimental style often features long sentences, at times more than a page long. He uses periods sparingly, choosing instead a loose flow of clauses joined by commas. Many of his paragraphs match the length of entire chapters by more traditional writers. He uses no quotation marks to delimit dialog; when the speaker changes Saramago capitalizes the first letter of the new speaker’s clause.” (Wikipedia)

En sentral hendelse i fortellingen finner sted når banditter inne på mentalsykehuset tar kontroll over matrasjonene og nekter å dele med de andre – med mindre de overgir sine kvinner til banden for litt “underholdning”. Leseren forstår ganske tidlig at dette kommer til å skje – og oppbyggingen til sammenstøtene som følger vokser som en svart kvalme etter hvert som man leser.

Det mest intense med scenene hvor kvinnene blir voldtatt i bytte mot mat, er hvordan Saramago klarer å belyse det kollektive aspektet ved overgrepene. I de fleste fortellinger er overgrep og voldtekt en personlig tragedie, og vår empati blir knyttet opp mot personen det begås mot. I Blindness får vi i tillegg en forståelse av det brutale ved voldtekt som kollektiv krenkelse mot kvinneligheten, og det trekkes et skille mellom kvinnenes opplevelser og manglene ved forståelsen fra deres mannlige følgesvenner.

Jeg skal ikke røpe for mye her, men man lar seg rive med i fortellingen og får også utfordret sine egne forestillinger om hva man kunne vært i stand til under så brutale og ekstreme omstendigheter.

Rigmor anbefalte oppfølgeren “Seeing”, som i dag er bestilt!!

~

Filmatisering

Litteratur Blind, Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Lese, Samfunnsoppløsning

“Magic For Beginners” ble et friskt pust for meg der jeg lå i sykesenga, og klarte i noen timer å lokke tankene mine vekk over i en annen verden. En riktig magisk verden av fortellinger!!

The Faery Handbag som er den første fortellingen synes jeg også var den beste, hvor magiske håndvesker kan vise seg å inneholde en for lengst glemt by. Alle de 9 fortellingene har temaer fra fantasy-litteratur og horror, med zombier, hekser og giftemål med spøkelser.

Jeg likte språket til Kelly Link og måten hun vrir det forventede over til noe uventet på.

“Some of these children had run away and others had dided. Some of them she had simply misplaced, or accidentally left  behind on buses. It is to be hoped that these children were later adopted into good home, or reunited with their natural parents. If you are looking for a happy ending in this story, then perhaps you should stop reading here and picture these children, these parents, their reunions.” (Fra “Catskin”).

Shelley Jacksons illustrasjoner var også et fint innslag. Som Flopsy og Hjorthen vil jeg anbefale denne novellesamlingen på det varmeste! (Hjorthen har også skrevet litt mer om innholdet i boka.)

Vil du lese Links første novellesamling kan du laste den ned gratis her.

Litteratur Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Lese

Ellisiv skriver om det motsatte av bitterfittan, og jeg leste og kjente at hjelp – la meg ikke bli en slik mild bris. La meg ikke oppgi meg selv og gå inn i en tilværelse som en tåkete ånd som svever over Hjemmet og er den evige tilrettelegger, overglatter, trøster… La meg heller være en streng bitterfitte enn å være en mild bris som “som ikke kjefter og klager, bare gjør alt som skal gjøres og litt til”.

Jeg sier til Ellisiv i kommentarfeltet: “Jeg vet ikke hvordan man blir det [mild bris], og er redd for at det er noe som bare sniker seg inn og at man plutselig er det uten å oppdage det selv eller at man tror det er for sent å gjøre noe med det.” Jeg vil jo ikke være en bitter fitte heller, skjønner du!?

Ja, du er tilgitt hvis du ble litt forvirret nå, men dette handler litt om boken “Bitterfittan” av Maria Sveland, svensk debutforfatter med sterke ord og mye på hjertet. Jeg leste boken i fjor, og husker nok min egen magefølelse bedre enn ordene, når jeg kommer over Ellisivs innlegg. Men det er viktig, det hun spør om. Er dette feministisk? Er det offerfeministisk? Og jeg tenker – hjelp – jeg er ikke så flink med definisjoner at jeg klarer å svare godt på dette. Men jeg kan si noe:

Boken handler om den 30-årige Sara på “tenke-tur” til Tenerife når livet har gått i stå og hun slites mellom kjærlighetsmyten og følelsen av å bli en “bitterfitte” som tværes ut av det ulikeverdet hun og andre kvinner lever i – parforholdet – hvordan likestillingen forsvant da de ble foreldre. Da hun satt alene igjen mens mannen reiste vekk fra sin trøtte kone og nyfødte barn fordi han skulle på en lang reise med jobben, og jobben er hans identitet ikke sant, mens hjemmet og familien er hennes. Men Sara er en vellykket journalist, hun har alltid hatt sine egne prosjekter, hvorfor blir det plutselig sånn da!?

Read more…

Familieliv, Feminisme, Litteratur Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Feminisme, Lese, Likestilling, Viktig

Jeg blir inspirert til å kjøpe bøker av gode blogger jeg leser. Denne gangen var det Drusilla i Dagens Onde Kvinner med innlegget “Our job is not to understand”.

I “The Handmaid’s Tale” er det stemmen til Offred – en “handmaid”, som lar oss bli kjent med et samfunn i nær fremtid. I republikken Gilead er samfunnet slik vi kjenner det snudd på hodet, ganske over natten mister innbyggerne rettigheter og friheter. Kristne fundamentalister har skapt et teokratisk samfunn, med streng håndhevelse av de pålagte sosiale roller.

Forurensning, strålingskatastrofer og truende sykdommer har gjort mange kvinner infertile, men staten trenger innbyggere for å opprettholde produksjon og krigføring. Kvinners kropp blir dermed overtatt av staten, og fertile kvinner må bære frem barn for sterile ledere. Om overklassens kvinner ikke kan bære frem egne barn, kan de få tildelt en slik “handmaid”. En kvinne redusert til et instrument for reproduksjon – holdt som rettighetsløs fange i overklassens hjem i den tiden de følelsesløse befruktningsforsøkene pågår. Innhyllet i røde klær med ansiktet skjult av hvite vinger; ikke et objekt for begjær eller et menneske man har sosial omgang med. Klarer hun ikke å bli gravid blir hun sendt til “koloniene” som en “unwoman”, der man slites ut og dør på marker forurenset av radioaktivitet og miljøgifter. Offred er som de andre “handmaid’s” omskolert for å glemme sitt tidligere liv, men fortiden lar seg ikke så lett viske bort.

Boken har en gjennomgående lavmælt dyster stemning, men historien er drivende fortalt og den er absolutt skremmende. Angsten som ligger i det å leve i dette totalitære samfunnet med dets overvåkning og avstraffelser ved avvik skildres på en slik måte at man grøsser og vemmes. Jeg synes Atwood har gjort noen spennende grep ved at grunnen til de ulike rollene, forbudene og påbudene rulles opp etter hvert, slik at man får mer og mer innblikk i innføringen av det skremmende samfunnsregimet. Man aner liksom i starten av boka hvor alvorlig og skremmende denne totalitære staten er; etter hvert er man bare lamslått. Dessuten ble jeg overrasket over slutten av boka som skiller seg fra resten av historien. Der vi forlater Offred, avslutter boka med et tilbakeblikk på Gilead-republikken gjennom akademikeres øyne. Den sosiale revolusjonen som tillot innføringen av Republikken Gilead ble mulig fordi terrorist-handlinger førte til at befolkningen ble redde og engstelige, undertrykte sin kritikk av myndigheter og styresett og tillot “midlertidige” foranstaltninger som ble mer og mer omfattende, og permanente. I et konferanse-foredrag diskuteres blant annet hvorfor man historisk sett kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde, og at man ikke måtte fordømme dem for dette. Spennende vekselvirkning fra det å se Gilead gjennom Offreds øyne. En meget bra bok jeg virkelig anbefaler!

Kanadiske Margaret Atwood utga boken “The Handmaid’s Tale” i 1985, og har skrevet mange andre romaner, novelle- og diktsamlinger, barnebøker og annet. For “The Handmaid’s Tale” fikk hun “Arthur C. Clarke Award” i 1987 og “Governor General’s Award” i 1985. Filmen “The Handmaid’s Tale” kom i 1990. Dette var den første boka jeg har lest av Margaret Atwood, men det blir flere!

Til slutt vil jeg ta med et sitat fra boken som minte meg om tidligere diskusjoner jeg har hatt med folk om “kvinneblader”. All slikt er selvfølgelig avskaffet og destruert i Gilead, men Offred får tilgang til et slikt magasin gjennom sin Commander. Helt i skjul leser hun og minnes rundt disse bladene:

“Though I remembered now. What was in them was promise. They dealt in transformations; they suggested an endless series of possibilities, extending like the reflections in two mirrors set facing one another, stretching on, replica after replica, to the vanishing point. They suggested one adventure after another, one wardrobe after another, one improvement after another, one man after another. They suggested rejuvenation, pain overcome and transcended, endless love. The real promise in them was immortality.”

Litteratur Bokanbefaling, Bokanmeldelser, Lese, Viktig

“Saman er ein mindre aleine” er en roman om 4 personer (Camille, Philibert, Franck og Paulette) som av forskjellige grunner havner i samme leilighet og utvikler bånd til hverandre.

Det er sjelden jeg finner en roman som klarer å være så trist og så vakker på samme tid som denne. Det skjøre vennskapet og fellesskapet som blir stadig sterkere blant de tre, er skildret på en måte som gjør at en nesten holder pusten for at det skal gå bra for dem. Jeg synes forfatteren kommer nært innpå utfordringene med å knytte seg til noen, og streve med å finne en måte å forstå hverandre på, å klare å slippe andre innpå seg, å tørre å gå nærmere noen.

Det var svært spesielt for meg å lese om Paulette – Francks bestemor – i denne boka, som jeg har forklart i denne posten. Både ungdom og alderdom kommer nærme hverandre når Camille pleier den demente og aldrende Paulette, som i mine øyne ble fremstilt på en svært respektfull og riktig måte i boka. Ærverdig, er vel det uttrykket jeg føler er nærmest når det gjelder å beskrive Paulettes avslutning på livet…

Jeg synes Gavalda har klart å skildre kontrastene mellom de ulike miljøene karakterene beveger seg i (byen, landsbygda, arbeidsplassene, loftsrommet, leiligheten) er skildret så sterkt at farger, lukter og sanseinntrykk synes å strømme mot meg fra sidene. Fikk ikke noe mindre lyst til å besøke Paris etter dette!

Dette var en bok jeg lengtet etter å åpne igjen hver gang jeg la den fra meg, og hver gang jeg åpnet den igjen fant jeg en egen ro og glede i lesningen. Jeg anbefaler den på det varmeste!

Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som har sagt noe om denne boka, vil du lese mer? Klikk deg videre!

Read more…

Litteratur Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Lese

Jeg er nesten flau over å fortelle at det første som skjedde da jeg åpnet boka var mitt eget utbrudd “åh nei, den er på nynorsk!”. Det er virkelig skammelig, men det er nok en god stund siden jeg har lest en roman på nynorsk og det er nesten sånn at jeg synes det er lettere å lese bøker på engelsk. Det gikk selvfølgelig bra, jeg skammer meg bare litt over tanken…

Tilbake til saken: Innsirkling er en roman med det utgangspunkt at en mann, David, har mistet hukommelsen. For å rekonstruere livet sitt, setter han inn en annonse i avisen og ber de som har kjent ham skrive brev tilbake til ham med fortellinger fra hans liv og hvordan han var. I boka blir vi kjent med hans historie gjennom tre personer: Vennene Jon og Silje, samt Davids stefar svarer, og i deres fortellinger om Davids liv, kommer også deres egne historier fram. Slik er det ikke bare fortellingen om livet til David som nøstes fram, men flere livsfortellinger som hver for seg og sammen er ganske så fengslende.

Bokas forskjellige deler rommer både brevene som er skrevet til David, samt nåtidsfortellinger fra vennene, noe som gir en spennende veksling i teksten. Jeg synes Tiller klarte å skape den forventningen i meg om at “jeg må finne ut hva som skjer”, en følelse jeg liker selv veldig godt. Boken er inne på mange viktige tema i forhold til oppvekst, nære relasjoner til familie og venner, usikkerhet rundt egen identitet, å havne utenfor…. Det er spennende at hovedpersonen i romanen, David, kun belyses gjennom de andres framstillinger og historier. Bildet av David og hans liv som tegnes av brevskriverne er ganske varierte, og man får seg noen overraskelser i løpet av boka! De som skriver har selvfølgelig sin egen agenda og skriver ut i fra sin egen kontekst, så man kan jo lure på hva som er sannhet eller ønsketenkning!

“Den tillerske thriller er hverdagens thriller. Innsirkling handler om mennesker som i utgangspunktet vil hverandre godt, men som ender opp med å såre hverandre fordi det ene ordet tar det andre og kaldfliret sitter så løst.” (Fra Børgeking)

Innsirkling har fått strålende kritikker og Carl Frode Tiller fikk Brageprisen for romanen i november 2007. I juryens begrunnelse heter det blant annet at “Særlig i dialogene demonstrerer han stor innsikt i hvordan mellommenneskelig kommunikasjon fungerer.” (Kilde: Wikipedia) Det er et utsagn jeg stiller meg helt og fullt enig i, og jeg synes Tiller klarer å fange noe av det store og betydningsfulle i mellommenneskelige relasjoner i boka. Et eksempel er forholdet til mødrene som står sentralt. Fra Jons brev til David:

“For uansett kor hardt vi strevde med å innbille oss sjølve og alle andre om at vi ikkje brydde oss om kva mødrene våre sa og gjorde, så lykkast vi ikkje. Vi prøvde hardt å tru på at vi levde våre eigne liv og at dei levde sine, men det var ingen vi vart så flaue, sinte, sure og bekymra på vegner av som mødrene våre, og med unnatak av dei gongane vi sjølve var dei skuldige, var det ingen vi tolte så dårleg at vart urettferdig behandla eller kritisert. Før mamma fekk diagnosen fibromyalgi, for eksempel, var det ingen som tok henne på alvor når ho sa ho hadde vont og ikkje var i stand til å arbeide, og eg hugsar eg kjende eit sinne på grensa til hat overfor naboar og venninner når dei sa “men du ser jo så godt ut”, og dermed antyda at ho berre klaga og sutra.”

Innsirkling var en trist bok på mange måter. Folk strever og prøver, de mangler selvinnsikt eller har for mange hemmeligheter om andre som er så utrolig vanskelig å bære. De lengter vekk fra små bygdemiljøer, men ikke alle klarer å ta skrittet vekk fra det som er velkjent. Legitimering av egne handlinger er et tema jeg synes Tiller klarer å belyse på en nær måte, og det handler mye om identitet.

Romanen er også nominert til NRK P2-lytternes romanpris og til Nordisk Råds litteraturpris 2008. Boka kommer som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i februar 2008. Jeg låner et sitat fra bokklubbens sider, for det var så morsomt:

“Dette er en sånn bok hvor man kjapt begynner å spare på sidene. Herregud, den må aldri slutte, liksom.”
Anne B. Ragde

Innsirkling er første bok i en trilogi, og jeg gleder meg til å følge med videre!! Hurra for å oppdage nye forfattere man liker!!

Tiller er selv født og oppvokst i Namsos, og debuterte i 2001 med romanen Skråninga. Du finner hans offisielle hjemmeside her.

Litteratur Anbefalt, Bokanbefaling, Bokanmeldelse, Lese