~SerendipityCat~

I morgen har vi en avtale som har blitt utsatt lenge – vi skal endelig på visning av de offisielle bryllupsbildene våre, og velge ut bilder til bryllupsalbumet!

Det er klart jeg gleder meg, jeg er kjempespent på å se bildene fra en svært morsom og svært romantisk fotosession, se hvordan fotografen har klart å fange øyeblikket og gjenoppleve noe av den flotte bryllupsdagen.

Samtidig kjenner jeg på en etter hvert nokså velkjent følelse av å grue meg, til noe jeg egentlig har lyst til å gjøre. Grue meg, fordi jeg for tiden er i så dårlig form at bare en kjapp tur til legen er nok til å sende meg rett til sengs med feber og smerter resten av dagen, og utslått hele dagen etter det igjen. Og siden denne visningen av bilder er forespeilet å ta flere timer, er jeg redd for at uansett hvor mye jeg mobiliserer så får jeg det igjen som en dobbelt så hard straff etterpå.

Det er begrenset hvor mange ganger du får folk til å legge hånda på en varm kokeplate, selv om de får sjokolade, for å si det sånn. Jeg kjenner at det skal mer og mer til nå, for at jeg orker å samle krefter til å “gjøre noe”, når jeg vet hva straffen innebærer.

Ja, vi kan utsette avtalen (igjen), men i og med at ingen vet hvor lenge det tar før jeg er i noenlunde bedre form virker det som en dårlig løsning. Målet er derfor å klare å møte opp, og så får vi se hvor langt vi kommer. Kanskje kan det finnes andre måter å gjøre dette på enn å sitte hos fotografen og gå gjennom bildene, det skal jeg spørre om i morgen.

Å finne de små endringene, de praktiske løsningene er da heller ikke hovedpoenget mitt her. Det er den uendelige slitsomheten i å hele tiden måtte gjøre kost-nytte-analyser av alt man skal foreta seg. Er dette verdt et døgn i senga? Eller hva med dette?

Jeg er ikke redd for å strekke meg, jeg er ikke redd for å tøye grensene litt eller for å si “fuck it” og gjøre noe jeg har veldig lyst til selv om jeg må betale for det etterpå. Men jeg begynner å bli veldig, veldig sliten av det. Det blir tyngre og tyngre å klare å finne motivasjon. Selvfølgelig varierer dette etter hvor dårlig jeg er, om jeg er inne i en bedre periode kan jeg også klare mer uten å bli så hardt straffet for det. Å hive seg utpå og bare “ta det som en kommer” når man har ME er en oppskrift på å hvordan bli dårligere og dårligere; det er derfor teknikker som energiøkonomisering og aktivitetsavpasning er vårt viktigste “våpen” for å mestre. Uten planlegging og planlegging og atter planlegging blir det bare korte topper og lange bunner.

Helt konkret burde jeg ikke gjøre noe som sliter meg så mye ut at jeg får feber, i følge nevrologen. Omsatt i praksis betyr dette at jeg ikke burde tenke på å stå opp en gang på en god stund. Noen som har en sykepleier, hjemmehjelp, personlig sekretær, advokat og butler å låne bort??

Ja, jeg gleder meg til i morgen. Men jeg gruer meg også, og jeg skulle så uendelig gjerne sluppet å grue meg så mye.

Frustrasjoner, Helse, ME, Personlig småprat Aktivitet, Feber, Frustrasjon, Glede, Grue, Hvile, ME

Jeg synes å huske at jeg hadde en viss ambisjon om å oppsummere året som gikk og komme med noen velmente lykkeønskninger for det kommende, men om viljen er sterk så er ikke alltid evnen til stede.

De siste dagene har forsvunnet i en døs av kvalme, feber og smerter, og jeg ligger bare her og forbanner alt som har med sjukdom å gjøre. Jeg er for dårlig til å tenke eller snakke, men ønsker dere alle et riktig God Nytt År!!

Jeg har ett ønske for det nye året, og det er at gjennombruddet i ME-forskningen fører til at vi snart kan få prøve ut virksomme medisiner som kan gi tilbake noe av alt det livet som blir stjålet fra oss på denne måten.

Ellers gleder jeg meg til å smake på mannens kalkun i kveld, Kenneth er en svært dyktig kokk og selv om jeg er dårlig står han på og lager mat så det står etter!!

Ha en riktig fortreffelig kveld, og takk for alle gode meldinger, kommentarer og hilsninger!!

Blogging, Frustrasjoner, Helse, ME, Mat og drikke 2009, Årskavalkade, Feber, Kalkun, Mat og drikke, ME, Nytt år, Nyttårsaften, Sykdom

De siste par ukene har jeg vært gjennom en slitsom og tøff dårlig-periode. Jeg har rett og slett kjørt meg litt ut, og fått kastet noen infeksjoner på toppen av det hele. Om jeg har hatt svineinfluensa eller ikke tør jeg ikke å være altfor påståelig om, men både den influensarunden jeg hadde i september og det vi har hatt nå i det siste minner om det. For meg selv håper jeg at jeg har hatt den selvfølgelig.

Så jeg har altså svima mellom senga og sofaen her, og vært mest plaget med at jeg har mistet følelsen i armer og bein samtidig som jeg er for svimmel til å lese eller bruke PC noe særlig – jeg klarer rett og slett ikke å konsentrere meg uten å bli steikje dårlig. Jeg glemmer ting, har sirup i hjernen så tankeprosessen går utrolig tregt, og har mental kapasitet som en 90-åring med demens. I tillegg har feberen gått opp og ned, og man føler seg jo ikke noe særlig av det heller.

Det har blitt lite jobbing, blogging, Twitter og andre greier i det siste gitt. Jeg kjenner at det er godt å ta en pause innimellom også, det kan jo fort bli litt oppslukende?

Man må kanskje minne seg selv på det innimellom at verden er mer enn det som skjer via dataskjermen.

I kveld har jeg planer om å kle meg litt ut og kanskje komme meg på en liten gjesteopptreden på en Halloween/bursdagsfest. Selv om jeg ikke drikker noe nå, og antagelig ikke klarer henge med i mer enn en time eller to, så er lysten på å få sett folk igjen og skravle litt større enn mye annet.

Enn så lenge drikker jeg mengder med vann og forsøker å klarne hodet! Den som en dag finner opp et “oppklaringsmiddel” man kan ha i seg så alt grufs og grums forsvinner og man føler seg krystallklar i hodet skal få en helt spesiell plass i glass og ramme på veggen min – lover!!

Happy Halloween til dere som feirer det, og fortsatt god helg!!
(Bilde fra Microsoft Clipart Online)

Frustrasjoner, Livet, ME Feber, Halloween, Influensa, ME

Hvis man for eksempel er på et skip som blir bordet av pirater eller på en restaurant som blir ranet, kan det være greit å ha noen strategier klare.

En av disse er at jeg ville raskt ha lurt av meg forlovelsesringen og sluppet den diskret ned i kaffekoppen foran meg slik at ranerne ikke ville ha sett den når de kom for å ta damenes smykker.

Denne ideen klekket jeg ut helt selv under nattens feberdrømmer, og jeg må si jeg er underlig stolt over meg selv her!

Personlig småprat Drømmer, Feber, Personlig, Pirater