~SerendipityCat~

Tidligere i vår klarte jeg å vaske passet til min kjære.

Nå vurderer jeg å kidnappe det nye.

Etter at han nå har vært askefast i USA i nesten en uke, har jeg nå fått en gledelig nyhet om at han er booket inn på et fly i kveld og skal etter planen lande på Gardermoen i morgen tidlig!! Jubelen står i taket og støvsugeren må straks finnes frem for å shine huset til han kommer hjem.

Men nå er det nok altså, nå vil jeg ikke ha mer reising før alt med bryllupet er vel overstått!!!

Så jeg tenkte – “jeg gjemmer passet!”. Men da får han seg jo bare nødpass hvis han må. Kanskje jeg kan ringe passkontoret og få dem til å legge inn en liten sperre på navnet hans?

Eller kanskje jeg bare skal krysse fingrene for at han kommer seg hjem innimellom alle askeskyene og at vulkanen deretter fortsetter å spytte ut litt aske, sånn akkurat helt til vi er blitt gift, men slutter før vi skal på bryllupsreise!

Det hadde vært noe!

Bryllup, Jobb, Reise Askefast, Bryllup, Jobb, Pass, Reise

“Arbeidsforsker spår at stadig flere vil få turnuser med lange arbeidsdager etterfulgt av lange friperioder.” melder Aftenposten i denne artikkelen.

Det er nok en ordning som kan passe flere. Spesielt har jeg erfaringer selv med (og har studert) prosjekter der man jobber internasjonalt slik at man får hyppig reisevirksomhet. Ikke på den måten at man blir utplassert i et annet land for en viss periode (expats), men at man har hyppige reiser i prosjektøyemed samtidig som man har “normal” arbeidstid når man er hjemme – det vi gjerne kaller flexpats.

Flexpat-rollen er interessant fordi det gjelder stadig flere av oss på stadig flere områder etter hvert som stadig flere prosjekter og markeder blir internasjonale og tverrkulturelle. Det er en krevende situasjon både for den det gjelder og for omgivelsene – privat og på arbeidsplassen hjemme.

Mange flexpats opplever en arbeidshverdag når de er ute med mange reisedager, ubekvemme reisetider og lange arbeidsdager når man er ute og jobber med prosjekt. Er man først reist et sted, må man liksom få mest mulig ut av tiden man er der. 12-14 timers arbeidsdager er ikke uvanlig, i tillegg til representasjon.

Samtidig krever hjemmeområdet sitt, og de få dagene eller ukene man er hjemme forventes det tilnærmet normal arbeidstid, hvor man skal ta igjen tapte oppgaver, henge med i interne oppdateringer/kurs/samlinger, være tilstede på kontoret med sine kollegaer etc. Og dette er bare på jobbfronten – innimellom skal man også presse inn de legetimene man ikke har rukket å ta mens man er borte (du får kanskje ikke grøsninger på ryggen av å tenke deg årets gynekologiske sjekk hos en vilt fremmed lege i et fremmed land, men det gjør jeg!), man skal ta seg av familien sin, vennene sine, trene etc.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange flexpats opplever å havne i en enorm skvis mellom jobb og privatliv!

Samtidig vet vi fra undersøkelser at rollen som flexpats sjelden blir grundig fulgt opp av arbeidsgivere, fordi det ses på som noe man “bare må gjøre” innenfor prosjektene, og at det sjelden tas en helhetlig vurdering av situasjonen til den enkelte medarbeider. Reisingen er styrt av prosjektets behov, og ofte på kort varsel, og man har derfor mindre kontroll over egen arbeidssituasjon, noe vi vet øker risikoen for usunt stress.

Flexpat-rollen er derfor velegnet for en vurdering i forhold til en form for skift-ordning, der man etter reisevirksomhet har mulighet til å ha roligere perioder enten med helt fri eller med et minimum av oppfølging, slik at man ikke brenner ut medarbeiderne. I dag håndterer de fleste som jobber slik dette på egen hånd gjennom å avspasere, men dette kan igjen være vanskelig innenfor trange prosjektbudsjettrammer hvor man ikke har råd til å føre overtidstimer. Her må arbeidsgivere være flinkere til å legge til rette.

(Jeg har tidligere skrevet om flexpats her.)

Arbeid og organisering Balanse jobb/fritid, Flexpats, Jobb, Jobbe utenlands, Reising, Skiftordning

Som en fortsettelse av forrige innlegg…

For en god stund tilbake, i 2007, var jeg prosjektleder for et lite prosjekt med begrensede ressurser (som jo prosjekter gjerne er), som delvis ble gjennomført i Norge og delvis i Polen. Det innebar at jeg reiste til Warszawa noen ganger, og skulle da helst være samvittighetsfull og finne rimelig bosted og de billigste billettene – alltid de kjipeste avgangene, men det er nå en annen sak.

En av disse gangene fant jeg meg et billig hotellrom på Hotell Metropol, noe som lærte meg et par viktige ting om å reise i jobben!

Hotell Metropol lå nemlig ikke bare sentralt i Warszawa, men på hjørnet av den mest gigantiske rundkjøringen jeg noensinne hadde sett! Det var et enormt bråk som ingenting kunne sperre ute, og jeg var helt målløs da jeg kom inn på rommet der og så ut vinduet. I tillegg var hotellet under renovasjon, og hadde stillaser og sikkerhetsnett foran hele fasaden.

Hvordan jeg skal beskrive “stilen” på dette hotellet ligger litt utenfor min fatteevne, her ville interiørbloggerne hatt nok å henge fingrene i! Oransje plysj og vegg-til-vegg tepper som fremkalte epileptiske anfall er noen stikkord…

Nydelig hvileområde ved heisen

Jeg hadde selvfølgelig bestilt enkeltrom for å ikke være ekstragavant, og fikk den hardeste, mest klumpete enkeltsenga du kan tenke deg. Kombinert med den jevne duren fra trafikkmaskinen utenfor ble det minimalt med søvn.

…og skulle man finne på å kjede seg, var det vel bare å se på noen av reklamene som lå pent dandert på skrivebordet og hengt opp på badespeilet – litt for enhver smak kunne leveres direkte på døra gitt!!

Den kvelden kikket jeg lengselsfullt bort på Marriott-hotellet og tenkte på Eurocardet som lå i lommeboka mi… i dag hadde jeg ikke nølt et sekund med å sjekke ut av Hotell Metropol og inn på et litt bedre sted.

Samme kveld ble mannen på naborommet overfalt og ranet – inne på sitt eget rom.

Jeg tror oppholdet på Hotell Metropol disse vinterdagene lærte meg følgende ting:

• Du skal alltid velge et trygt bosted.
• Du skal alltid bo komfortabelt, slik at du kan få nok hvile, søvn og mat slik at du kan yte noe i jobben.
• Du skal forlate steder du føler deg utrygg på hvis det er mulig.
• Uansett hvor mye penger det er å spare er det ikke verdt å ta risikoen. Det er din sikkerhet og helse som står på spill.
• Enkeltrom er som regel kjipere enn andre rom; bestill dobbeltrom selv om du reiser alene, spesielt hvis du bor på budsjett.
• Sjekk omtaler av hoteller før du reiser, og stol mer på disse enn gode lokketilbud…

Aldri mer “Lovely Hotel Metropol” for meg i alle fall!

Pst: Digme har også skrevet bra om temaet…

Arbeid og organisering, Reise Hotel Metropol, Hotell, Jobb, Skrekkopplevelse, Tjenestereise, Warszawa

De færreste forventer at rørleggeren kommer og fikser vannlekkasjen på badet uten å ta betalt for det, “for han syns jo det er hyggelig å holde på med sånt.” Mens når det gjelder “internett” så er det faktisk en del som tror at “men kan ikke du bare fortelle meg hva jeg skal gjøre på internett da?” er en helt grei setning som vil utløse en fiks ferdig markedsplan på 2 minutter – gratis så klart!

Virrvarr har et helt glimrende innlegg om dette der “Snill Organisasjon” ringer og trenger hjelp.

Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?
Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.
Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?
Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?
Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!

Poenget er at slikt arbeid tar mye tid og tid er penger. Jeg har også fått en del spørsmål opp gjennom årene om jeg ikke kan fikse en webside, sette sammen en infopakke eller gjøre meg kjent på internett. Det er selvfølgelig hyggelig at folk har oppfattet at jeg er “flink med data” og internett-kyndig, men det betyr dog ikke at jeg har 3-4 dagers gratisarbeid å avse hist og pist. Heldigvis er de fleste tålmodige når jeg forklarer dette.

Hvis du vil ha andre eksempler på folk som ikke er tålmodige og som svarer med at “jammen nabogutten sa han kunne fikse en webside for 200 kroner!!” så anbefaler jeg siden Clients From Hell, den er kostelig!

Ha en riktig god mandag!!

Blogging, Jobb, Teknologi Blogging, Internett, Jobb, Veldedighet

I går var denne saken om NSB den mest leste på BIs forskningsportal i følge Audun Farbrot på Twitter.

I hele vinter har mediene vært fulle av saker om NSBs forsinkelser. Hvis vi ser bort i fra det latterlige utspillet om at folk skal få 8 kroner i erstatning når toget er forsinka eller at man skal få refundert halve billetten, har jeg lenge lurt på hvordan det påvirker folks hverdag og hvem som får “smekk” når forsinkelsene kommer. Jeg er ikke avhengig av NSB selv, og kan vel prise meg lykkelig for dette, men jeg lurer faktisk på det – hvem tar regninga når toget ikke kommer og du blir forsinka på jobb?

Jeg tenker ikke på 5 minutters forsinkelse, men hva hvis du kommer 1 time forsinket på jobb fordi toget var innstilt eller forsinka? Hva skjer da?

- Må arbeidsgiver dekke tapet av denne timen?

- Blir folk trukket i lønn for forsinkelsen?

- Må man jobbe overtid for å “ta igjen” den tapte timen? (Mange gjør nok det uansett for å komme ajour med arbeidsoppgaver, men formelt sett?)

- Hva skriver du på timelisten din, hvilket prosjektnummer fører man opp togforsinkelser under, hvilken kunde blir fakturert for timen som forsvant?

- Hvilke regler setter du som arbeidsgiver for dine ansatte når det kommer til dette?

NHO har gått ut og sagt at dette har en høy prislapp for bedrifter og arbeidstakere, og at man som regel finner fram til løsninger slik at folk slipper å trekkes i lønn. Jeg er bare nysgjerrig, jeg vil gjerne høre dine erfaringer med dette og hvilke løsninger de forskjellige velger.

Selv ville jeg blitt helt krakilsk om jeg måtte avspasere eller jobbe overtid flere timer i uka på grunn av NSBs forsinkelser.

Arbeid og organisering, Samfunn og politikk Arbeidsliv, Arbeidstaker, Forsinkelser, Jobb, Konsekvenser, Kostnader, NSB

Denne posten handler om hvordan det er å leve med ME og hvilke tilpasninger man må prøve å gjøre. Sånn sett er den kanskje for spesielt interesserte. Hvis du ikke vet hva ME er, kan du lese denne brosjyren fra ME-foreningen, og se på mine tidligere poster om temaet.

I går gjorde jeg noe skikkelig hyggelig og givende – jeg var på et jobbmøte! Nå er det ikke lov til å le altså, ett møte liksom, hehe, hva er det?? Ja, jeg har også vært i en situasjon hvor 3-4 møter pr dag (minst!!)  var normen og jeg ikke tenkte mer over det, men nå er nå situasjonen blitt litt annerledes og jeg er heldig om jeg kommer meg på ett møte i løpet av en uke.

Og i går gjorde jeg altså det, men det krever litt planlegging. Energiøkonomisering er veldig viktig for ME-pasienter, for det skal forhindre at vi blir dårligere og dermed sinker bedringsprosessen, eller får tilbakefall. Man skal se fremover og øke aktivitet når man klarer, men stoppe før man får symptomøkning. Det er ofte svært vanskelig å få til!!!

Inspirert av Karis post om energiøkonomisering og det å få gjester, tenkte jeg derfor å dele litt med dere om hvordan jeg planla og gjennomførte for å komme meg på dette møtet i går – så får dere se litt hva som fungerer og hva som ikke fungerte så bra.

Men før jeg starter vil jeg bare si at jeg ble så glad av å klare å være med på dette møtet at det løftet hele uka flere hakk!! Vær glad på mine vegne for det!

Ok, her begynner det…

Mål: Delta på et informasjonsmøte fra 14-16 på torsdag 28.januar i Oslo sentrum.

Grad av ansvar i møtet for min del:  Lite, men viktig å møte deltakerne (bedrifter)  som jeg skal følge opp senere. Ingen spesifikke oppgaver rundt planlegging og gjennomføring av møtet.

En uke før:

Jeg bestemmer meg for å delta på møtet den 28.01. Det betyr at siden jeg skal ut av huset på en aktivitet denne dagen, må dagen før ikke inneholde noen anstrengende oppgaver (les: ikke forlate huset) og jeg må sette av dagen etter (fredag 29.) til å hvile ut. Planer legges og et par småting endres i kalenderen.

To dager før – tirsdag:

Jeg planlegger hva jeg skal ha på meg på møtet. Dette er et ganske vesentlig punkt!! Ikke bare fordi jeg er forfengelig, men jeg ønsker å føle meg litt ok – det er en motivasjon i det også.

Jeg printer ut agenda og noterer meg et par spørsmål og stikkord jeg må få svar på eller få nevnt i løpet av møtet.

Dagen før – onsdag

Jeg er hjemme og slapper av så mye som mulig, ligger mest på sofaen og småjobber litt ca 2-3 timer ved å svare på mail og ta et par telefoner. Det er mer enn nok. Dessverre har jeg planlagt litt for dårlig med handling, og må ut en tur både på butikken og postkontoret. Jeg har ikke krefter til å lage middag, så det blir take-away fra thai/sushi-stedet igjen.

Mannen er på vei hjem fra forretningsreise og jeg føler at jeg må rydde litt og gjøre det litt ok før han kommer hjem – jeg merker faresignalene i form av prikking i armer og ben og at jeg har problemer med å konsentrere meg, men det er ting jeg “må” gjøre.

Dropper å dusje og vaske håret når kvelden kommer,  siden jeg er ganske utmattet og ikke får hendene over hodet uten å skjelve.

På slutten av dagen skjelver jeg slik i musklene (utmattet) at jeg ikke klarer å stå oppreist mer enn noen få minutter om gangen.

Natt til torsdag

Det er tydelig at jeg overdrev litt på onsdag, mye på grunn av min egen vilje til å få til ting, en vilje som er sterkere enn fornuftens stemme som sier hva som er mulig å få til.  Dermed våkner jeg ca 4 på natta med sterke smerter, skjelvinger, og hjertebank. Det er vanskelig å sovne igjen når kroppen protesterer sånn, så jeg står opp og tar litt mat, drikker vann og venter på at medisiner (smertestillende etc. ) skal virke. Sovner igjen i 6-tida

Torsdag

Når natta har vært dårlig har jeg ikke sjans til å komme meg opp i “rett tid”, men dette har sluttet å stresse meg. Det er bare kontraproduktivt å tvinge seg opp klokka sju nå, og jeg sover derfor til 10. Det betyr at jeg mister noen timers arbeidstid på formiddagen, men målet er tross alt å komme seg på møte.

Ca. 10.15: Står opp og kler på meg joggedressen. Ligger i sofaen og hviler litt mens jeg skummer nettaviser

Ca. 10.30: Lager og spiser frokost og gleder meg til møte. Hviler litt igjen etter å ha spist så kroppen skal få fordøyd maten og få litt energi.

Ca. 11: Må ta den dusjen jeg ikke orket i går, noe som var dumt fordi det betyr at jeg nå også må føne håret så jeg slipper å gå ut senere. For å gjøre det litt lettere for meg selv sitter jeg i dusjen, jeg sitter på en krakk mens jeg føner håret etc. På med badekåpe.

Så hviler jeg litt igjen etter å ha dusjet. Det er faktisk en ganske fysisk og anstrengende aktivitet!

Ca. 11.30: Sjekker om det har kommet noen viktige jobbmailer som har med møtet å gjøre. Det har det ikke. Ser at innboksen er generelt full og at jeg er kjempetregt ute med å svare på mange mailer, men det må ligge til senere. Jeg vet at hvis jeg begynner å jobbe med andre ting nå “bruker jeg opp” konsentrasjonen og kreftene på det.

Jeg merker at jeg overdrev litt i går – egentlig burde jeg ha ladet opp enda mer og ligget i senga mesteparten av dagen på onsdag. Dette er en felle jeg går i stadig vekk når jeg gleder meg til noe jeg skal gjøre – forberedelsene tar også tid og energi og det er det lett å glemme!

Ca. 12: Påkledning og sminke. Litt om litt får jeg kledd på meg – hvilt – sminket meg – hvilt – ordnet håret – hvilt….

Ca. 13: Pakker veske som jeg skal ha med meg – alt ligger som regel klart slik at jeg slipper å gå rundt i leiligheten for å lete etter ting – her gjelder det å ikke surre for mye rundt og bruke opp energien!

Spiser litt igjen – en deilig vinterfrisk-yoghurt! Hviler litt.

Ca. 13.30: Er klar til å dra og får på meg yttertøy og lokaliserer husnøkler etc. Kommer meg greit ned de 5 etasjene uten hjelp. Er dog skjelven etter dagens anstrengelser så langt. (Her er det lov til å le, du synes sikkert det høres ut som jeg har hatt en rolig og avslappende dag til nå, men tro meg…)

Jeg er heldig og har fått innvilget TT-kort, så jeg bestiller en taxi som plukker meg opp rett utenfor døra. Jeg liker ikke å kjøre taxi (eller bil generelt) for det er mye humping og risting, sjåfører kan være pratsomme (prating tar energi), noen har dynket seg i aftershave som gjør at jeg får helt luktsjokk etc. Derfor er jeg som regel alltid svimmel og kvalm når jeg kommer frem til et sted.

Dumt at ikke det finnes “hvilestasjoner” over alt som jeg kunne ha hatt god bruk for nå!

Er som alltid litt tidlig ute slik at jeg kan sette meg og forsøke å få igjen pusten og falle litt til ro. Får møtt mine kollegaer som arrangerer møtet på forhånd også, det er bra. Jeg er sjelden i stand til å gå rett inn i en diskusjon eller noe som krever konsentrasjon etter en transportetappe, så det er viktig for meg å være tidlig ute.

Det varmer når kollegaen jeg jobber mest med kommer og gir meg en klem og sier det er godt å se meg der!

Møtet i seg selv går veldig bra, flotte folk både på presentasjonssiden og kundesiden! Interessante temaer, og jeg klarer å få lagt fram de stikkordene jeg har notert meg.

Men det er sliiiitsomt å sitte oppreist på en stol i 2 timer!!!!! Kjernemuskulaturen i kroppen min er fortsatt veldig svekket, og jeg kjenner at jeg begynner å få skjelvinger i musklene igjen. Nå begynner også de nevrologiske utfallene: Prikkinger og nummenhet i hender og føtter, som er forvarselet på nervesmerter senere. Konsentrasjonsevnen er tøyd relativt bra etter 2 timer i strekk.

Heldigvis fins det taxi hjem!! Mannen er ute på kundemiddag, men jeg må jo også ha mat. Hjernen min er grøt på dette tidspunktet, og jeg kan ikke gå inn på en matbutikk med masse lyd og lys og folk og farger og forvente at jeg skal klare å komme ut igjen med noe fornuftig som skal bli til mat. Det blir mer takeaway….

Så den store innspurten: Opp 5 etasjer uten heis!!! Med mange innlagte pauser klarer jeg det, men skjelver som et aspeløv når jeg er oppe og må ha et stoort glass isvann før jeg får igjen pusten.

Resten av dagen/ettermiddagen er det hvile på sofaen. Litt surfing og lesing på Twitter, men jeg har ikke krefter til å svare på mailer en gang – det krever for mye tankearbeid og konsentrasjon å forholde seg til noe som har mer enn ett avsnitt!

Er tross alt fornøyd med at jeg kom meg på møtet, og gleder meg til å følge opp temaene senere.

Klokka 20 sier det fullstendig stopp og jeg flater ut i senga – er i drømmeland før 21.

Men tross mine forsøk på å fordele oppgaver og innsats ut over dagen (som jeg regner med høres ut som en avslappende dag for de som er friske), sier kroppen kraftig fra om at det ble for tøft likevel. Når dette skrives er klokken 05.40 og jeg har allerede sittet oppe et par timer med smerter – muskelkramper i beina, hodepine, øresus etc. etc.

I morgen blir en rolig dag!!!

Så sånn er det.

Du kan jo prøve på deg selv – tenk på hva du gjør og har lyst til å gjøre i løpet av en uke. Forhold deg så til en regel om at du kan gjennomføre  en aktivitet  (utenfor huset) MAKS annenhver dag,  som ikke kan vare mer enn 2-3 timer. Det blir ikke mye du får gjort da, eller hur?

—

Nå har dere kanskje fått et lite innblikk i hvordan jeg forsøke å planlegge for å ikke bli sykere. Som dere skjønner går jeg også hele tiden i “må bare”-fella, eller jeg er oppspilt fordi jeg har så lyst til å gjøre ting at jeg går ut over grensene for det som er fornuftig. Det er en vanskelig balansegang.

Men vit følgende:

TROSS ALT er jeg veldig, veldig glad for alt jeg klarer! Og ikke minst – jeg er lykkelig fordi jeg har så mye gode mennesker i livet mitt og jeg samler på fine opplevelser.

Spør i kommentarfeltet hvis du lurer på noe da, og ha en fin dag ellers!

Glede, Helse, Jobb, ME AAA, Energiøkonomisering, Glede, Hverdagsliv, Jobb, ME, Møte, Planlegging

For de aller fleste begynner jobbhverdagen på i morgen etter juleferien, selv om mange jeg kjenner har jobbet litt i mellomjula også. Noen gleder seg til daglige rutiner igjen, mens andre skulle gjerne hatt fri litt lenger. Selv ble jeg liggende strak fra 4. juledag og har først de siste par dagene begynt å sitte oppe igjen, og er mest fristet til å la jobb-PC ligge lukket og glemt noen dager til, men det skal jeg ikke.

Det har bare gnagd sånn på meg de siste dagene at jeg må begynne det nye jobbåret 2010 med en skuffelse og en erkjennelse av nok en ting jeg ikke klarer. I utgangspunktet skulle jeg reise til Trondheim neste helg for å være med på en avdelingssamling påfølgende uke, men på grunn av den nedturen jeg fikk i jula må det avlyses for min del. Jeg er rett og slett ikke i stand til å komme meg med fly fra Oslo til Trondheim og båt til Ørlandet der vi skal være, for ikke å snakke om å holde meg aktiv og oppreist i 2 dagers samling..

Det er kjipt å måtte begynne året med å avlyse noe synes jeg, og det gjør at jeg gruer meg litt til å ta fatt på jobbrunden i morgen. Vi har fått ny avdelingssjef i høst som jeg ikke har møtt enda, og sist gang jeg var på kontoret var vel i…. september? Selvfølgelig faller man litt utenfor miljøet da. Jeg er oppegående nok i hodet til å jobbe noen timer i uka, selv om det å komme seg til og fra kontorplassen blir for fysisk anstrengende for meg akkurat nå. Jeg er heldig som klarer, og har fått tilrettelagt, slik at jeg kan jobbe den lille prosenten min hjemmefra, men det forhindrer selvfølgelig ikke at det gir en bismak å ikke klare mer.

Jeg hadde faktisk gledet meg til denne samlingen, men innser at jeg ikke har nubbsjans til å mobilisere de kreftene som trengs for å være med på den, og er også redd for hvilke reaksjoner jeg fysisk vil få i etterkant.

Så det er med en bismak i munnen jeg tar kveld snart. Selv om jeg har fine arbeidsoppgaver det gleder meg å utføre, er det fortsatt langt igjen å gå.

Jobb Arbeidsmoral, Avdelingssamling, Jobb, ME, Skuffelser

Hei og hopp verden!! Etter at det endelig ble kontor på meg, har jeg så smått begynt å leke vanlig liv!!

Ny kontorplass!!

Det sier ikke mer enn at jeg har vært på arbeidsstedet noen timer i går og i dag, og så langt har det ikke skjedd så mye produktivt. Jeg har fått klump i halsen av å finne igjen alle fagbøkene mine – og ser for meg noen interessante dager med oppfriskning av kunnskap! Jeg har møtt igjen utrolig hyggelige kolleger, med kaffe og prat.

Men jeg skjønner jo at dette kommer til å ta tid, og innimellom føler jeg at jeg rett og slett simulerer friskhet når jeg nå sitter her og prøver å blomstre. Ja, for selv om jeg er dramatisk bedre nå enn i oktober, er jeg egentlig langt fra frisk… Og jeg merker det nå når jeg sitter her foran skjermen og svimer sånn at jeg ikke for mitt bare liv kan huske hva det var jeg skulle gjøre, at jeg nok får en tøff “gjenoppbyggingsperiode”.

Men jeg simulerer litt frisk innimellom.

Fordi lengselen etter normaliteten er så stor. Fordi jeg er lei av omgivelsenes forventninger om at det må da skje noe snart – du er vel snart frisk nok til å komme deg tilbake på jobb? Fordi jobb er det eneste som signaliserer friskhet tydeligvis, selv om jeg av og til har nok med å juble over at jeg klarer å smøre brødskiva mi sjøl!

Men sånn er det.

Jeg liker å tro at jeg er flink til å passe på meg selv og ikke overskride grensene, men det er ikke alltid sant, og spesielt fordi jeg blir så lei av å forklare og forsvare overfor omgivelsene på hvorfor det tar så lang tid å bli bedre (selv når jeg forteller dem hva legene har sagt). Så da later jeg som om at jeg er litt friskere enn jeg føler meg – så slipper jeg noen av spørsmålene i alle fall.

Og så er det noe med å grave sin egen grav der, for hvis du er frisk nok til å gå på jobb så er du vel frisk nok til å bli med en tur på kafé? Eller: Til å gjøre husarbeid? Eller: Til å gå på butikken? (Og bære fire handleposer med matvarer opp fem etasjer…). Mye vil ha mer – en sterk sannhet når det gjelder andres normative utsagn om normalitet overfor hverandre. Så når jeg simulerer friskhet, skaper jeg også en forventning i de andre om mer friskhet, og jeg er helt klar over dette spillet.

For vi disiplinerer hverandre med språket også, vi liker ikke at noen skiller seg ut. Vi liker ikke å måtte ta ekstra hensyn til eller gjøre tilpasninger overfor andre – det krever ekstra energi og tankevirksomhet, og vi er jo alle så presset fra før. Og vi synes det er vanskelig å vite hva vi skal si og den lille setningen “Du får nå bare si fra” er så enkel å uttale, men så vanskelig å oppfylle.

Jeg prøver å si at jeg skal begrense jobbinga til noen dager midt i uka i første omgang, men så dukker det opp et planleggingsmøte en fredag og avdelingsmøte en mandag og vips så må jeg belage meg på å spre det utover og det ville ikke vært noe egentlig problem om det ikke var for at det krever så mye energi av meg å komme meg til jobb – ja, fysisk det å komme meg på trikken og dra hit – at det ikke går an å gjøre det hver dag. I hvertfall ikke hvis jeg skal ha overskudd til å klare å gjøre noe annet den dagen.

Men jeg får vel bare si fra. Hvis jeg klarer. I mellomtiden simulerer jeg litt i dag i alle fall.

Frustrasjoner, Helse, Jobb, ME Friskhet, Grenser, Helse, Hverdagsliv, Jobb, Kontor, ME, Normalitet, Sykdom

Hvor mange år er det siden det ble så populært å omorganisere arbeidsplassene til åpne landskap? Jeg har vært skeptisk til dette, det ble hevdet at det skulle føre til høyere produktivitet og større trivsel også visst. Men jeg har aldri trivdes med det, jeg synes det virker mer urolig og masete enn produktivt.

Nå leser jeg inne hos forskning.no at åpne kontorlandskap har flere negative konsekvenser enn man hadde trodd. En global studie gjennomført av autralske forskere mener at folk som jobber i kontorlandskap.

• er mer utsatt for stress, aggresjon og konflikter
• har lavere innsats
• økt risiko for forkjølelse og andre vanlige sykdommer

Ni av ti deltakere i studien sier at omleggingen til kontorlandskap stort sett har hatt negative følger fysisk og psykisk, da er det grunn til å ta det på alvor.

Studien er publisert i Asia Pacific Journal of Health Management og er en review av undersøkelser om arbeid i kontorlandskap. Dr. Vinesh Oommen er tilknyttet Queensland University i Australia.

Andre punkter som blir trukket frem er verdt å få med seg:

–> Arbeidstakerne føler at kontorlandskapene fratar dem sjansen til et privatliv.

–> Arbeidstakerne føler at de er under konstant overvåking av sjefer og kolleger.

–> Høyt støynivå svekker konsentrasjonsevnen.

Allerede i 2005 påpekte forskere at vi faktisk ikke vet om åpne kontorlandskap lønner seg.

Ledelsen har gjerne latt seg friste av at kostnadsnivået kan senkes ved å innføre kontorlandskap. Spørsmålet er om man i det hele tatt tjener noe på dette, når man må betale en høy pris i form av økt sykefravær og minsket produktivitet.

Se også telegraph.co.uk

Det er altså ikke bare jeg som er skeptisk til denne måten å jobbe på. Selvfølgelig fungerer det for mange, og kanskje bedre for noen bransjer enn andre. Når folk holder på med forskjellige ting kan det dessverre bli litt vanskelig. Jeg følte meg nærmest slem da jeg satt noen ganger i et landskap hvor de fleste andre hadde rolige studier av undersøkelser, de leste og skrev på PCene sine. Når de skulle ta en telefon gikk de inn på et stille rom. Jeg hadde på den tiden kontakt med mange bedrifter og organiserte forskjellige arrangementer ~ telefonen min kimte konstant, og jeg var avhengig av å kunne snakke i telefonen og klapre på PCen samtidig. Jeg må ha vært et skikkelig forstyrrende element for de andre!

Hva er din erfaring med åpne kontorlandskap?

Arbeid og organisering, Jobb, Vitenskap og forskning Åpne kontorlandskap, Arbeidsliv, Forskning, Jobb, Mas, Produktivitet, Stress

Via Twitter fikk jeg i dag opp nyheten om at Makedonias statsminister Gruevski kommer til Norge på statsbesøk. Så bra, tenkte jeg, og ble straks sittende å mimre litt.

Aerodrom – Bydel i Skopje

For en stund tilbake (mest i 2005 og 2006) jobbet jeg en del i Makedonia på noen prosjekter, og tilbrakte en god del tid i dette lille landet som ligger klemt inne blant de andre på Balkan. Det var en hektisk tid, en spennende tid og hjelpe meg så mye jeg fikk med meg.

Jeg kjenner at jeg skulle gjerne vært tilbake en tur, om ikke annet så for å besøke de jeg ble kjent med der nede. Mest i Skopje, men også sørover til Ohrid, nydelig plass.

Regjeringsbygget

Det var så mye som gjorde inntrykk på meg at det er vanskelig å komme på alt. Som det å tre inn på Direktørens kontor på Fabrikken, og føle seg hensatt til en gammel film. Røde plysj-stoler, bilde av Tito på veggen, sekretæren som kom inn med kaffe og vann på brett. Møter rundt tunge, mørke bord med sterk kaffe og makedonske sigaretter. Åja, selvfølgelig røykes det på kontoret!

Ajvar og burek… åååh…

Lysende på høyden over Skopje

Kafébesøk med de unge makedonske kvinnene som strevde for å få endene til å møtes i et arbeidsliv hvor det er knapphet på alt og det er helt greit å behandle kvinner som selskapsdamer og mindreverdige. Studenten som måtte hoppe av studiene for å forsørge familien som servitør når faren mistet jobben. (Arbeidsledighet på over 37%!!). Masse korrupsjon. Ministeren som lagde kjempeskandale like før jul da han brukte av pengene til å kjøpe juveler til sine kvinnelige ansatte!

Kveldsturer i rå og fuktig luft på fortau der huller og steiner plutselig dukket opp. Kontrasten av å sitte i en taxi midt på veien med en flunkende ny Mercedes på den ene sida (nyrik makedoner) og en hest og kjerre på andre sida (fattig albaner). De etniske konfliktene som kom til uttrykk overalt, på forskjellig vis.

Kontraster

ValgKAMP der alt syntes å være kaos, skyting med kalasjnikov i gatene og håndgranater inn i motstanderens valgkamp-hovedkvarter.

Party!!

Maten, maten, Zolta (lokalt brennevin). Masse uteliv og kafeer. Mottakelser på ambassader, besøk i hjemmene,  stort ball i anledning US Marine Corps’ 250-årsdag. En lang samtale med en bibliotekar på universitetet som var så lei seg for at hun ikke kunne komme seg til London til datterens bryllup – hun fikk ikke utreisevisum, hun hadde ikke penger til å bestikke noen med.

Besøk på den norske KFOR-styrkens leir, Banski Rid. Høytiden i avslutningsmiddagen for leiren, og alt de hadde bygd opp, jobbene som gikk tapt.

Torvet i Skopje

Stolthet, nasjonalisme og en følbar apati blant mange som lever i en skakkjørt økonomi under veldig trange kår. (Med mindre du er en av de nyrike så klart, som kan handle på Boss-butikken i hovedgata. Men alle vet jo at også de pengene må komme fra et sted, og som regel noe lugubert..)

Det suser og suser i hodet mitt, mange gode og rare minner. Ja, jeg savner Makedonia litt innimellom også.

Jobb, Reise Balkan, Jobb, Makedonia, Mimring, Reise, Skopje