Jeg har fått bokhyller. Jeg rydder i gamle skatter og lar mine elskede bøker endelig få den plassen de fortjener – fremme og synlige i et hjem.
Jeg finner en Bibel. Den har vært pappas, og jeg har ikke sett den på mange, mange år. Helt fremst ligger heftet fra begravelsen hans, falmet og gult i kantene allerede. 1998, er ikke det veldig lenge siden? På to sammenbrettede ark har jeg skrevet en siste hilsen med grønn tusj, det var minnetalen jeg holdt (eller forsøker å holde, jeg aner ikke om noen klarte å høre hva jeg sa gjennom alle tårene og hikstinga).
Der finner jeg også et dikt jeg har lett etter lenge, lenge. Jeg fikk det av pappa, og det var “livsdiktet” mitt i mange år. Så mistet jeg ordene til det, men nå har jeg altså funnet det igjen.
Jeg ønsker å reise så langt
som jeg kan nå,
for der å finne gleden
i min sjel.
Og bryte alle grenser for
hvor jeg kan gå,
og føle at jeg vokser
for min del.
Jeg vil eksistere, leve, være til,
med sannhet i mitt indre
uten tvil.
Forfatteren er visstnok en “Doris Warshag” har jeg skrevet på baksiden, men mer vet jeg ikke.
Jeg husker at bror og jeg var helt enige i hva det skulle stå som vår siste hilsen på kransen: “May the Force be with you”. Den er der ennå, Kraften.
Gamle skatter gitt, det kan bli klump i halsen av sånt! *kremt*
Ha en gledelig helg dere som leser, husk at det viktigste er hverandre på høytidsdager, ikke om kaka blir skjeiv eller om du glemmer å pusse absolutt alt sølvtøyet… Smil til de du er glad i. <3
Personlig småprat, Tekst
Dikt, Livsdikt, Mimring, Pappa, Personlig
Nylig kommentert