Jeg leste en post borte hos Smulas verden, og den traff meg så bra, akkurat nå. Hun skriver om å være på fest, og om det vi sier bare av høflighet, vi spør hvordan den andre har det, men vi er ikke egentlig interessert i svaret. Og jeg kjenner at slikt kan jeg bli så grundig lei av, slike sosiale situasjoner hvor folk spør bare av høflighets skyld. Men samtidig er det jo greit, for noe må vi jo ha å spørre om og det passer ikke å dele alt i enhver situasjon heller. Det er bare at på dårlige dager får jeg lyst til å være litt ærligere enn jeg burde, men da bryter man jo med den sosiale forventningen. (*Stumt hyl*)
Ja, folk vil helst vite at det går bra… og det er litt ekkelt på en måte, hvis man må fortelle venner gang på gang at «nei, det går ikke så mye bedre..», man hører det på stemmene deres at de egentlig ikke vil vite det, men hva skal man si? Til folk utenfor kan jeg si «bra», men til de som kjenner meg godt og som spør hvordan det går… Og jeg kjenner en slags medlidenhet med dem, fordi som venn vil man gjerne høre at det går bra. Så jeg prøver også å snakke om noe som er positivt. Og da går det bra. Så det er en dobbelthet, hvis du skjønner? Kan du hjelpe meg å sette ord på det på en bedre måte?
Dette ble litt forvirrende, men kanskje ikke alt trenger å være like gjennomtenkt og velformulert heller, jeg ble altså bare så inspirert og frustrert av denne posten og da var det noe som måtte ut.
5 kommentarer
Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Men jeg tror likevel at det kan være greit å tillate seg selv å si det som det er noen ganger. Altså å innrømme at ting kanskje ikke er helt supert, at man er sliten, at man er lei osv.
Det er ikke alle sammenhenger der det å være så ærlig er naturlig, og fest sammen med mange nye og ukjente mennesker er kanskje ikke stedet der man har mest lyst å snakke om de grå sidene ved livet. Men sammen med sine beste venner kan det være godt å åpne seg. Min erfaring er at folk er mer åpne for den slags samtaler enn man kanskje skulle tro.
Når man har levd en stund opplever jo de fleste både grå og svarte dager.
Takk Flopsy 🙂 Det er som du sier, dagene kommer og går og noen ganger er de mer grå enn andre. Det å si at ting går bra til folk man ikke kjenner synes jeg er greit, men man trenger jo også noen man kan si til at det går ikke så bra akkurat nå.
..og så er det også noe med å takle det at andre har det vanskelig. Det er ikke alltid så enkelt heller, spesielt når det er noen man er veldig glad i som har det vondt.
Fant bl.a. dette: http://andromedasunivers.wordpress.com/2007/11/04/andres-sorg/
Jeg holdt på å bli gal av dette det året jeg bodde i Boston. Det var de mest egosentriske personene jeg noen gang har møtt, likevel ropte de how aaaaare yoooou? med påtatt falskt smil og pipestemme i, mer enn de sa noe som helst annet. Her slapp man å lure på om man skulle svare ærlig eller ikke, siden de oftest var ute av syne før man rakk å åpne munnen, men det var likevel småfrustrerende til tider.
Hehe, jeg har alltid lurt på om det er meningen at man skal spørre tilbake hvordan de har det, men skjønner nå at det beste er å bare la dem spørre og fly videre uten å gjøre noe ut av saken 😀